Hvor mange kan egentlig lese?

Googler man ordet "literacy "finner man ulike tall som viser lese- og skrivekyndigheten både i Zambia og i verden. Et av problemene er hvordan man skal måle lesekyndighet. Undersøker man rett etter endt skolegang blir tallene ganske høye, men hvis man undersøker ti år senere blir tallene lavere. Aller høyest blir tallene hvis alle mennesker som noen gang har vært innenfor en skoledør regnes som lesekyndige. Måling av skriveferdigheter gir ofte enda dårligere resultater enn leseferdigheter.

Ifølge Unesco kunne 82,2 prosent av Zambias befolkning lese i 2005. Redd Barna viser like gjerne til tall fra SACMEQ (et samarbeidsorgan for utdanning i 15 afrikanske land), som vi anser som mer realistiske: Kun noen få prosent av elevene i sjette klasse klarer å lese tre sammenhengende setninger flytende. Redd Barna fokuserer på dette for å vise at det ikke er nok å bygge skoler for å oppnå resultater. Kvaliteten på undervisningen er minst like viktig. At mange ikke kan lese flytende etter endt skolegang kan man forøvrig oppleve blant deltakere på kurs eller andre samlinger. Inspirert av mange generasjoners fortellertradisjon kan de ofte holde fascinerende taler rett fra hjertet, men derimot ha problemer med å lese sine egne manus.

Mange zambiere leser altså dårlig, hvis de i det hele tatt kan lese. En årsak er at det er vanskelig å finne lesestoff når man er ferdig med skolen. På landsbygda finnes det ikke noe annet enn kirkens skrifter, og i byene koster aviser og bøker for mye. Bibelen, katekesen og salmeboken er derfor ofte den eneste litteratur som tilbys. Dessuten oppfordrer flere kirker sine medlemmer til ikke å lese verdslig litteratur, noe som ikke bare påvirker deres virkelighetsoppfatning, men også bidrar til at de ikke får praktisert sine leseferdigheter. Etter noen år i kirken er det mange som kan Guds ord og dermed kan lese Bibelen nesten flytende, men de klarer ikke å fylle ut en blankett.

Et annet problem er at skriftlig materiell som publiseres kan være vanskelig å forstå. Språket er for abstrakt eller krydret med vanskelige ord. Dette gjelder også publikasjoner som bistandsorganisasjoner produserer, selv i sammenhenger der man henvender seg til mennesker med begrenset skolegang. Redd Barna i Zambia er ikke noe unntak. Vi har av og til trykket publikasjoner som er nesten uforståelige for en normalt skolert person. Men vi har skjerpet oss i det siste. Vår manual for frivillige som jobber med barn i førskolealder er en glede å lese: klar, pedagogisk og uten vanskelige ord.

Til tross for de lave tallene er antall lesekyndige mye høyere i dag enn da kolonimaktene hersket i Afrika. Ifølge Unesco kunne bare 47,7 prosent lese og skrive i 1970, seks år etter at Zambia ble selvstendig. Forbedringene siden da er altså dramatiske, ikke minst blant jenter, som ofte får like bra resultater som gutter.

 Endel elever har dessuten råd til å studere videre. Antall zambiere med høyere utdannelse har blitt mangedoblet de siste tiårene. På Redd Barnas kontor har en av de ansatte doktorgrad, to har mastergrad, fem har annen akademisk utdannelse og en går på videregående skole. Dette er bra for Redd Barna, men enda viktigere for Zambia: utdanning på alle nivåer er et av de strategisk viktigste satsingsområdene for utvikling, spesielt for jenter og kvinner. Det har blant annet innvirkning på barns sjanse til å overleve siden leseferdigheter er en forutsetning for å forstå enkle instruksjoner om hygiene og medisindosering. Derfor kan man undre seg over hvorfor bistandsgivere, inklusiv den norske stat, de siste årene har nedprioritert øremerkede bidrag til zambisk utdannelse til fordel for generell budsjettstøtte eller støtte til andre områder. Man kan av og til føle at tusenårsmålet om en skole for alle er tusen år borte…

Lars Andersson, stedlig representant for Redd Barna i Zambia