- Jeg bor midt i en krig

Det klirrer i vinduene.  Admin- sjefen ser opp og sier "that was a big one".  Jeg skjønner ikke hva han mener med en gang, jeg er opptatt av oppgavene vi holder på med.  Så går det opp for meg: et kraftig smell.  En ny eksplosjon i sentrum. 

Det viser seg at Taliban har innledet et kommandoraid mot flere bygninger samtidig: den nasjonale banken, innenriksministeriet, senter for sikkerhetstjenesten, Serena hotell.  Det er 100 meter fra presidentpalasset der Karzai akkurat holder på med innsettelsesseremonien for nye ministre.  Jeg går opp på taket og ser kraftig svart røyk komme opp fra en bygning.  Det er heftig maskingeværild.  Jeg går ned igjen og jobber videre. Hva annet kan jeg gjøre?

De nådde ikke målet.  Selvmordsbomberne ble skutt eller stoppet av sikkerhetsvakter før de rakk å komme fram.  De valgte isteden "mykere" mål i nærheten som var lettere å angripe, en kino, et kjøpesenter en bank. Kampene pågikk i mange timer, og byen ble stengt av.   Ingen kom til og heller ikke fra.  Vi holder oss i ro, etter tre dager kan vi dra ut. Det er en jobb som skal gjøres. 

"Take the back road," får vi beskjed om, ikke noe kjøring via sentrum! Trafikken er kaotisk, alle kjører omveier. Men det går greit så lenge man smører seg med tålmodighet.

Ingen vet nøyaktig hvor mange som bor i Kabul, 4 millioner, 5 millioner?  Byen har fordoblet seg på cirka 15 år.  Den er dimensjonert for halvparten, og vokser fremdeles.  Store hus er under konstruksjon, små halvveis sammenraste mursteinshus ved siden av.  Butikken er et åpent rom mot gaten med tre vegger, fullt av varer, eller det kan være et stort butikksenter.  Grøftene er åpne og ligger med et tynt islag om morgenen.  En blanding av sandstøv, eksos og røyk fra fyringsved fyller gatene og byen, og sikten varierer fra noen hundre meter og oppover.  Fattige fjellbønder slår opp telt på en åpen plass, andre finner krypinn der de kan. 

 Jeg kjører forbi et utbombet hus med skrift på veggen "cost of war"  og greier å knipse et bilde i forbifarten, et bilde som taler for seg selv, synes jeg. 

Prisene på boliger og tomter skyter i været. Det kan være kaldt om vinteren, ned til minus 25, nå er det "bare" minus 5 om natten.  Det er i alle fall ingen som fryser ihjel, likevel er man bekymret over den manglende snøen.  Snøen gir fuktighet til jordene til våren og fyller brønnene.  Hvordan skal det gå i år?  Får bøndene dyrket noe?  Jeg merker en uro hos dem jeg snakker med, det er ikke som det skal være, heller ikke med været. 

Det er kommet mer enn 30 trusselmeldinger de siste dagene til forskjellige steder, primært VIP-områder som regjeringsbygninger, ambassader, sikkerhetstjenesten, ISAF, FN.  Selvmordsbomber, væpnede angrep.  Jeg bor midt i en krig.  De som bor her sier "what can we do? We live here". 

Livet må gå som normalt, men hva er normalt? Stå opp, spise, pusse tennene, ut i trafikken der du ikke vet hvor det smeller neste gang, eller på jobb der du ikke vet om nabobygningen er et mål.  En lastebilbombe ødelegger innen cirka 500 meter, en veibombe mindre. 

Selvmordsbombere er unge gutter, det blir trent opp i utlandet og brukes som levende våpen.  Til og med for å åpne en port slik at de andre kan komme inn.  En ung gutt, kidnappet og trent opp i utlandet er også et offer.  Hvilket valg har han eller familien?  Situasjonen er uoversktlig.  Taliban, Mujahedin, regjeringsstyrker, politi, ISAFstyrkene, hvem kjemper mot hvem?  Hvorfor?  En ting er likevel tydelig, det er de samme ofrene som alltid. 

 Sivilbefolkningen. 

 

Ståle A. Haram er på oppdrag for Kirkens Nødhjelp i Afghanistan.