- Jeg har tapt mitt hjerte

Det beste med å være utsendt som klimajournalist og fredskorpser til Nepal er at jeg får lov til å oppsøke noen av verdens mest spennende naturområder – og det i arbeidstiden! Min Fredskorpsutveksling mellom Framtiden i våre hender og Nepal Forum of Environmental Journalists (NEFEJ) i Kathmandu, Nepal, har hittil gitt meg lisens til å klatre høyt oppe i Himalaya-fjellene, seile langs Ganges-elven, henge med apekattene ved jungeltempler og skue truede fuglarter fra reservattårn, på jakt etter tegn til klimaendringenes konsekvenser. Jeg må til stadig klype meg i armen.

I skrivende stund er jeg nettop kommet tilbake fra to herlige uker i Bangladesh. I det maskinen lettet og fløy lavt over Gulshan, rundet Circle II fem hundre meter over rickshawene under oss, svingte til høyre og rørte Motijheel med vingtuppen, lovet jeg meg å komme tilbake. Jeg er ikke ferdig med dette landet, selv om jeg snart må gjør meg ferdig med regionen. Derfor stappet jeg denne gangen to ekstra bager fulle med Bangla-effekter for å ta med meg tilbake til Kathmandu, og til slutt hjem til Norge, slik at jeg i fremtiden kan snurre meg inn i de fargerike stoffene for å glemme kjedsomheten i Norge.

Målet for turen var å utforske den mystiske Mangrove-skogen Sundarbans i det sørvestlige Bangladesh. Jeg dekket flere hundre kilometer med båt på et eventyr á la Indiana Jones: gjennom svampen på jakt etter menneskeeetende tigre og gigantiske bier, forbi giftige slanger og spesielle fugler. Jeg vasset i knehøye gjørme for å finne meg et tre å klatre opp i og der satt jeg stille som døden i flere timer, kamera parat, på utkikk etter noe jeg aldri så - men som jeg følte så meg. En dag fisket jeg med otere langs breddene til en glemt elv; ble overrasket av Ganges-delfiner, lærte navn på ørner og trakk meg smidig tilbake da en urgammel krokodille løftet sin dampende snute opp fra vannet og gjespet!

Og så seilte jeg tilbake til hovedstaden Dhaka som kapteinens gjest på en dampskip fra den britiske 1920-tallet. Vi ankom storbyen før soloppgang. Himmelen lyste i det moskeene sang ut sine musikalske morgenbønner. Lydene bar over elvevannet og blandet seg med lukten av avløp og fersk frukt. Jeg kjente på varmen og fluene. Ved kaien fant jeg en rickshaw, og vi syklet av gårde i morgenlyset, mitt hjerte så fylt av opplevelser og inntrykk at jeg følte det skulle briste.

Sør Asia: regionen som er truet av isbresmelting, jøkulhaup, tørke og flom, sjøstigning, erosjon, overbefolkning og matmangel.

Regionen som er så farverik, mektig og varm. Jeg har tapt mitt hjerte fullstendig.

 Laurie MacGregor er fredskorpser med utveksling fra Framtiden i våre hender og Nepal Forum of Environmental Journalists (NEFEJ) i Kathmandu, Nepal.