Hopp til innhold

onsdag 01. oktober 2014Bistandsaktuelt forside

Kampen mot sult i Dolo Ado

- Hver dag er som en emosjonell berg og dalbane. Slik beskriver Monica Thallinger hverdagen for Leger uten grenser i Dolo Ado, på grensen til Somalia. Døden er en fast gjest på sykehuset. - Men alle de som blir friske og å se hvor takknemlige de er - det er det som holder meg oppe, skriver Thallinger.

Brev-fra-Etiopia_articleimage

 Lege Monica Thallinger jobber for Leger Uten Grenser i Etiopia. Foto: Jenny Vaughan/Leger Uten Grenser

Bidra du også!

Utekontoret er et populært forum på bistandsaktuelt.no hvor bistandsarbeidere og diplomater kan fortelle leserne om sin hverdag: gleder og sorger, møter med mennesker, prosjekter de arbeider med, eller noe annet. Skriv mellom 2000 - 3000 tegn og legg gjerne ved bilder. Sendes: hopseth@yahoo.com.

Jeg er altså i Dolo Ado, en støvete by i ørkenen bare tre kilometer fra den somaliske grensa. Dette er byen hvor de fleste flyktningene fra Somalia kommer til. Det har vært flyktningestrømmer hit før, men ikke før i april i år begynte det virkelig å komme mange. Mange tusen per dag ble registrert hos UNHCR, som er FN-organet for flyktninger. 121 000 har kommet hittil i år. På grunn av tørken og den brutale krigen som pågår i Somalia har hundretusener besluttet å flykte fra hjemmene sine. De har gått månedsvis gjennom ørkenen og har noen grusomme historier å fortelle. De er rammet av en ufattelig sultkatastrofe.

Fordi det raskt ble en kjempestor flyktningstrøm i området har det blitt satt opp et stort hjelpeapparat i rekordfart. Dette byr på mange utfordringer. Leger uten grenser er en av de største aktørene i området og vi fokuserer på å gi helsetilbud til befolkningen i flyktning leierne og lokal befolkningen.

Teknisk sett befinner jeg meg i Etiopia. Men dette er Somalia! Det er somalisk kultur og de kaller seg somaliere her.
Det er to seksjoner av Leger uten grenser, og jeg er med Holland-seksjonen. Vi har satt opp et stort sykehus og klinikk midt i ørkenen, i en av de fem leirene. I tillegg bygger vi nå et stort sykehus i Dolo Ado by som skal kunne gjøre kirurgi og mer avansert medisin. Leiren Hiloweyn, huser nå 40 000 mennesker, men det er forventet at den skal huse 80 000 mennesker. Det er den siste leieren som er bygget så alle de nye flyktningene kommer dit. Å åpne et sykehus i ørkenen byr på mange problemer. Blant annet var grunnen full av stein så vi måtte leie inn en stor steinknuser for å kunne lage latriner og dusj med vannavløp. Klinikken og sykehuset ble åpnet to uker før jeg kom, så alt var ganske halvferdig og lite organisert. Fra å være en lege ble vi to. Nå er vi fem og situasjonen er mye bedre. Teamet har vokst til 35 utenlandske og rundt 60 etiopiere. Så har vi ansatt et x antall lokal stab/flyktninger som oversettere, vaskehjelper, kokker og så videre.

Frem til nå har vi alle bodd på det samme området i Dolo Ado. Det er portforbud fra klokken seks, så da er det veldig overfylt. Vi bor i telt eller i et lite hus. Jeg sover på rom med fem andre jenter. Lite privatliv med andre ord. Rundt 100 mennesker deler to dusjer og fire toaletter. Hver dag reiser vi i en og en halv time til leiren, men nå er snart området hvor vi skal flytte til ferdig. Det ligger i flyktningleiren. Det betyr at jeg kan sove en time lenger og dele bad og latrine med mindre folk. Det gleder jeg meg til.

Vi driver altså Hiloweyn Sykehus. Nå har vi en stor ATFC (Ambulatory therapeutic feeding centre) med rundt 2100 barn som kommer hver uke. Disse barna er alvorlig underernærte og trenger spesiell ernæring. Det er rundt 100-200 nye pasienter i programmet hver dag. Hvis de blir syke, blir de lagt inn på sykehuset på ITFC - Inpatient Therapeutic Feeding Centre. Hittil har vi hatt 106 innlagte. Vi har 40 senger men vil utvide snart til 60. Dødeligheten er høy, og hver dag dør det barn eller voksne her. Rundt åtte prosent av barna som blir innlagt dør.

Jeg har hatt mest ansvar for ITFC og alle barna som blir innlagt. Vi har en avdeling for de som er syke men ikke underernærte, et eget telt for de med meslinger telt og et eget telt for kolera-pasienter. Så langt har vi hatt en pasient med mistanke om kolera, men vi bare venter på at det skal komme, og et kolera-senter med 100 senger er i ferd med å ta form utenfor sykehuset. Vi har et eget telt for fødende og her om dagen tok jeg imot et barn sammen med jordmoren. Det var fantastisk og det gikk heldigvis bra! Vi har en liten prematur baby som jeg antar er født til 31 uke og veier  1,1 kilo. Hun er veldig stabil, og med riktig sykepleie tror jeg hun kommer til å overleve. Det er ikke gitt i en slik setting.

Hele teamet jobber beinhardt hver dag. Jeg ser ikke ut når dagen er omme - er møkkete og som regel utslitt. Jeg skal ikke lyve å si at det ikke er tøft å jobbe her, for det er det. Denne befolkningen er så veldig marginalisert og er ikke vant til å motta helsehjelp, så de kommer ofte for sent og er alt for syke. Men alle de som blir friske og å se hvor takknemlige de er - det er det som holder meg oppe. For et par uker siden ble en gutt på 15 år langt inn.

Jeg var sikker på at han skulle dø. Han var bare skinn og bein, minnet meg om kreft pasient som er katektisk og i ferd med å trekke sitt siste pust. Jeg mistenkte meningitt, startet med antibiotika, intravenøs væske, steroider og håpet på det beste. Jeg kunne ikke gjøre undersøkelser for å stadfeste diagnosen. Hans far var så bekymret for gutten og anklaget seg selv. Han hadde latt være å ta ham til klinikken fordi han selv var syk. Tre dager etter kom jeg tilbake for å se ham. Gutten var våken, smilte som en sol og kysset hånden min. Jeg gråter veldig sjelden og nesten aldri i jobbsammenheng, men da klarte jeg ikke la være. Tårene trillet. Han gikk selv ut av sykehuset 10 dager etter. Gleder meg til han kommer på kontroll neste uke.

I går var en dårlig dag. Først døde ei jente på fem måneder av alvorlig underernæring, lungebetennelse og til slutt blodforgiftning. Så døde en liten baby som var svært alvorlig underernært. Han var 23 dager gammel og moren døde av mesling-relatert sykdom forrige uke. Barnet hadde også hatt meslinger, var ganske stabil lenge, men han gikk ikke opp i vekt av melken og hadde feber til tross sterkeste antibiotika. Han så ut som en gammel mann, og i går fant jeg ham ekstremt uttørket. Forsøkte alt, men han fikk multi-organ svikt. Han døde.
Her er hver dag er som en emosjonell berg og dalbane.

Her er hver dag er som en emosjonell berg og dalbane.

Monica-Thallinger_profileblockitem Monica Thallinger lege på Rikshospitalet og utsendt for Leger uten grenser

 

Publisert: 24.10.2011

Sist endret: 14.10.2011

Bistandsaktuelt ønsker å fremme saklig debatt. Alle innlegg må være under fullt navn. Anonyme innlegg vil bli fjernet.

comments powered by Disqus