Kirkenes drømmeland

Kristendommens utbredelse i Afrika er en suksesshistorie. Rundt 40 prosent av befolkningen bekjenner seg nå til kristendommen, om lag like mange som til islam. Tallene er dog usikre. I Zambia utgjør den kristne andelen rundt tre firedeler og andre religioner har bare marginal utbredelse. Om misjonærene som kom på 1800-tallet kunne gjenoppstå en stund ville de altså oppdage at Zambia anno 2009 har overgått deres mest optimistiske drømmer.

Utbredelsen er ikke bare et spørsmål om tall, men også om kvalitet. Mange zambiere er dypt engasjert i sine kirker og virker også lykkelige over dette. Den katolske kirken er størst med om lag en tredel av den totale befolkningen. Også den anglikanske kirken, pinsebevegelsen, den nye apostoliske kirken, syvendedagsadventistene og Jehovas vitner har betydelige menigheter. Mange zambiere bruker store deler av sin fritid i disse kirkesamfunnene, eller i deres sosiale fellesskap. Det ville de ikke gjort dersom de ikke trivdes eller fikk hjelp der. Kirkene gir uten tvil sine medlemmer livskvalitet.

Den kristne utfoldelsen er derfor spredt til mange hjørner av hverdagslivet. La oss begynne med nasjonalsangen: ”Afrika er vårt fedreland, skapt og velsignet av Guds hand/…/Priset være Gud, Priset, Priset, Priset, Velsigne vår store nasjon”.

Skolene og barnehagene tar også sin forkynnelse på alvor, og alternativ religionsundervisning har liten plass. Skoledagen begynner med bønn, og da forstanderen i min sønns førskole den første dagen spurte om det var greit at gutten deltok i morgenbønnen, viste det seg snart at den religiøse opplæringen er mer omfattende enn som så. Etter musikktimene sitter han for eksempel i baksetet og synger med høy stemme ”Jeg er en liten blomst for Jesus”, ”Om jeg var en sommerfugl så skulle jeg takke Gud for mine vinger” eller ”Vi venter på at frelseren skal fødes”, for det er jo snart jul. Redd Barnas workshops innledes og avsluttes også med bønn, det samme gjelder ministeres taler. Det finnes i tillegg et Christian College, på sykehuset kan jeg se på gospelvideoer i timevis, filmprosjektet Jesus har kontor i Lusaka, taxibussene kjører som fanden, men er dekorert med kristne slagord. Med mye mer.

Trosutøvelsen er imidlertid oppblandet med, eller konkurrerer med, animistiske innslag eller hekseri, spesielt på landsbygda. Offisielt er alle kirker mot slike djevelens påfunn, men det er vanskelig for forsamlingsmedlemmene fullt ut å tro at synd og alvorlige hendelser ikke også skulle styres av krefter i naturen eller misunnelige naboer. Hevn, også med dødelig utgang, kan kjøpes.

Flere kirkesamfunn beskatter sine medlemmer med tiende, som betyr at 10 prosent av den troendes nettolønn går til kirkeskatt. Det kan høres lite ut, men for familier med knappe inntekter kan det utgjøre hele forskjellen som gjør at de ikke har råd til å kjøpe medisiner eller la barna gå på skolen. Lettelser kan gis i spesielt kritiske tilfeller, men i prinsippet må også familier med svært lave inntekter bidra økonomisk. Regnskapene skjer dessuten bare overfor Herren selv, kirkene drives internt sjelden etter demokratiske prinsipper. De er organisert på patriarkalsk vis, presten og de eldste bestemmer det meste. Under gudstjenesten taler guds stedfortreder (det kan i blant være en kvinne, et viktig framskritt) for det meste til sin forsamling, ikke i dialog med den.

En trenger ikke undres over at kirkelivet kan blokkere energi som kunne bli brukt til verdslige samfunnsendringer. Man behøver ikke være marxist for å bekymre seg for at religionen kan bli opium for et fattig folk, som i stedet for å kjempe for dagskrav konsentrerer seg om det evige liv. En meget begavet vakt jeg kjenner mener på ramme alvor at min stilling og gode lønn er gitt av gud, og hans kirke har lært han at han skal respektere meg som øvrighetsperson. Kjønnsbalansen er også haltende, den katolske kirken deler ikke ut kondomer til tross for at 15 prosent av voksne zambiere, flest kvinner, er hivsmittet. Pinsemenigheten sier i sitt bryllupsritual at kvinnen skal være sin mann underdanig.

Et litt spesielt eksempel er at jeg flere ganger har gledet meg over å måtte stoppe for velbesøkte demonstrasjonstog, ledsaget av politifolk, et i sannhet demokratisk innslag i et samfunn! Helt til jeg kommer nærmere og oppdager at det er en kirke på marsj…

 Av Lars Andersson, Redd Barnas representant i Zambia