Hopp til innhold

fredag 24. oktober 2014Bistandsaktuelt forside

Loppis driver familiesenter i Manila

Vibeke Reinertsen fra Brobyggerstiftelsen er på reise i Manila og besøker et familiesenter som er blitt til takket være loppis i Sandnessjøen.

tn

Spenning før familiesenteret åpner. Foto: Vibeke Reinertsen

Bidra du også!

Utekontoret er et populært forum på bistandsaktuelt.no hvor bistandsarbeidere og diplomater kan fortelle leserne om sin hverdag: gleder og sorger, møter med mennesker, prosjekter de arbeider med, eller noe annet. Skriv mellom 2000 - 3000 tegn og legg gjerne ved bilder. Sendes: hopseth@yahoo.com.

Jeg vil helst brekke meg. Jeg liker lukten av sjø. Ikke eksos, mat og avføring. Svetten renner nedover ryggen, som er stiv etter 24 timer på fly. Og vi skal visstnok ikke rett på hotellet og stupe i seng. Nei. Vi skal til Roger og Jns familiesenter i Baclaran.

Senteret de har jobbet som gale for det siste året, senteret som skal bli et fristed til de barna som ikke har noe annet enn hånda de strekker frem for å tigge med. Vi passerer tungt bevæpnede vakter på hvert hjørne, og nærmer oss et område som syder av liv og røre. Over alt springer det halvnakne barn, mellom biler, boder og musikk som dundrer fra alle retninger. Det er sent på kvelden, men her er det ingen leggetid eller restriksjoner på åpningstider for kjøp og salg.

Bygningen vi går inn i ligger tvers over gangbroen som Brobyggerstiftelsen har hentet navnet sitt fra. På "vår" side hører katolikkene til, på andre siden muslimene. Moskeen på andre siden av broen messer høylytt i konkurranse med Katy Perrys "Kiss me". - Dette er bare helt absurd, tenker jeg, før jeg blir dratt inn i familiesenteret. Brobyggerstiftelsen har ansatt to sosialarbeidere og en alt-mulig-mann. Mary Jane har drevet et "all boys" barnehjem i åtte år, Rose Dig er tidligere nonne.

- Badet bygget vi opp fra grunnen av mens vi var her i april, det var tungt arbeid i 40 grader uten aircondition, smiler ekteparet som er tydelig stolt over arbeidet som er gjort.

- Og alt dette er i hovedsak finansiert av pengene fra loppemarkedet vårt i Sandnessjøen. Det vil også bidra til lønn til de ansatte vi har her, som har en voldsom utfordring foran seg når senteret åpner. De skal blant annet hjelpe gatebarna med å skaffe fødselsattester, slik at de har mulighet til å begynne på skolen, forteller Roger og Jn ivrig. I tilegg skal barna få komme hit å spise. Ta seg en dusj. Rene klær. Et avbrekk fra bråket og maset utenfor.

- Familiesenteret kan bli en begynnelse for mange. Jeg vet vi ikke kan hjelpe alle. Men har vi mulighet til å hjelpe noen få til sjansen om et bedre liv, så er det verdt det, sier Roger. Det er sent, og de fleste barna har gått til ro. Ikke hjemme i sengen sin, men på fortauet. På trapper. Noen heldige ligger på en pappeske. Men de fleste har ikke det engang. Jeg legger meg i en seng. Godt beskyttet av fire vegger og et tak. Trafikkstøyen er brutal utenfor.

Men jeg velger å ikke bry meg om akkurat det.

Manila beskrives som hjertet i storbyregionen Metro-Manila, som består av 16 byer og kommuner, og 15 millioner innbyggere. Reiser du til forretningstrøkene, eller rett til turiststedene - ser du lite til den fattigdommen vi passerer og møter hver dag mens det jobbes med åpningen til Brobyggerstiftelsens familiesenter. Vi har ikke vært til stede mange timene før lokalbefolkningen får øynene opp om hva som foregår.

Barna står i kø, de vil prate og de vil vise frem. Smilene er store, de er inneforstått med at disse hvite tigger vi ikke av. Tvert i mot. Følelsen av utrygghet forsvinner rimelig kjapt. Jn og Roger er allerede kjente fjes for mange av de hjemløse. De fleste bor på gaten, sammen med barna sine og de få tingene de selger for å overleve. Det er travle dager, mange små detaljer skal på plass før åpningen. Inne på senteret er det full aktivitet, det snekres, monteres og vaskes. En 12 åring med mer erfaring på livet enn jeg noen gang kommer til å få, blir min lille følgesvenn i 14 dager. Hun verken tigger eller ber om noe. Men håper å få begynne på skolen igjen. Moren avsluttet skolegangen hennes for å istedet bruke henne som barnevakt for småsøskene.

- Det må jo alle gjøre her, sier Jesse Joy. Engelsken er ikke så god, men hun er stolt over å ihvertfall kunne skrive navnet sitt. De tre jentene får tatt seg en dusj, brunt vann fyller badegulvet, men rene blir de. De koser seg, leker med bamser og skriver navnet sitt om og om igjen. Høflige som de er, tusler de tilbake til gaten når de ser dagen vår på sentret på over. Ei av de minste har brukt kvelden til å sove på sofaen. Når døra låses, ligger den samme jenta og sover på trappa utenfor.

- Det var tungt å gå hjem i kveld, sukker Roger.

Jeg har ofte undret meg over hvorfor disse menneske heller vil bo på gata i byen, istedet for å bo i provinsen der de kommer fra. Alt må vel være bedre en dette? Men de vi har pratet med er uenig. De har enda mindre å leve for ute på landsbygda. Og når det lille de har, gang på gang blir ødelagt av naturkatastrofer, er dette det alternativet de har. Men det blir også en ond sirkel, de barna som vokser opp her, vil ikke få muligheten til å komme seg bort fra gata uten hjelp, forteller Roger og Jn. Det finnes flere hjelpeorganisasjoner på Filippinene, spesielt i Manila. Men de fleste er kristne som kun hjelper katolikkene. Muslimene som lever under samme forhold, blir ekskludert.

 Men alt arbeidet er gull verdt når vi åpner døra. Der står de. Jeg tror aldri jeg har sett barn være så spente, så forventningsfulle. Litt høytidelig står de på stram linje, med skiftetøy knyttet tett inntil brystet. Få om gangen blir de invitert inn, først i dusjen så mat. Noen løper rundt seg selv, de skal se på alt, ta på alt, klemme de voksne, og spise litt innimellom. På storkjøkkenet har flere av kvinnene i nabolaget funnet veien, og lager den ene fantastiske retten etter den andre. Åpningsdagen ble en suksess. Noe annet var heller ikke å forvente.

Her får barna et fristed. En oase de kan puste i. Få hjelp. Hvile ørene og tankene. Alt takket være et loppemarked i Sandnessjøen. Hvem skulle tro det?

Vibeke Reinertsen

 

Publisert: 02.11.2011

Bistandsaktuelt ønsker å fremme saklig debatt. Alle innlegg må være under fullt navn. Anonyme innlegg vil bli fjernet.

comments powered by Disqus