Solnedgang i Gaza

Moskeene synger ut i samstemhet og harmoni og klokken er 17.39 i Gaza. Solen er gått ned over Middelhavet mens bølgene slår kraftig inn over stranda.

Solnedgang fra verandaen er noe jeg aldri vil bli lei av her nede, det er bare vakkert når gullkula går ned i horisonten. Gradene her er adskillig mer sjenerøse enn hjemme og snøen totalt fraværende, noe undertegnede ikke har noe imot.

Norsk Folkehjelp har besøk av en psykiater i disse dager som har skullet komme hit for lenge siden, men fordi vi ikke har fått tillatelse fra israelerne til å slippe inn i Gaza, har hun ikke kunnet komme før nå. Ett år etter krigen mot Gaza. Som mange besøkende slås hun av at tilstanden ”aint’t neccessarily so”. Når medier dekker kriser, kriger og så videre gis det et bilde av at alt og alle er bombet ut, drept eller sitter hjelpeløse igjen i ruiner. Slik er det ikke i Gaza og slik er det naturligvis ikke på Haiti heller. Folk i Gaza har plukket opp livene sine og prøver å gjøre det de kan og bruke de ressursene de har tilgjengelig til tross for blokaden. Men når aktivister, mediefolk og andre påstår at absolutt ingenting slipper inn i Gaza eller at overhodet ingenting skjer, gjør vi palestinerne en gedigen bjørnetjeneste og faktisk så farer man med tull og tøys. Nyanser er kanskje ikke interessant for mediene, men de burde vise mer av hva slags utholdenhet, pågangsmot og evne til å håndtere kriser palestinerne har. Det er nesten ingen som kan dette bedre enn våre palestinske brødre og søstre. Vi burde lære av dem.

Men det er fortsatt ingen tvil om at blokaden opprettholdes av Israel som en kollektiv avstraffelse og dette til tross for den antagelig roligste perioden i forholdet mellom Israel og Gaza på mange år. Israel sier de skal ”belønne” palestinerne hvis det er rolig. Men gjør de det? Selvsagt ikke. Muren nede i bakken som Egypt bygger for å stoppe smuglertunellene, kveler mer og mer Gazas 1,5 millioner mennesker. Hus bygges, men av leire fordi murstein, armeringsjern og sement ikke kommer inn i store nok mengder og det som kommer inn er fra Egypt.  Strømmen kuttes minst 8 timer per dag. Hvorfor skal barn og voksne leve med det når de vet at det kan være annerledes hvis okkupanten og det internasjonale samfunn ville det annerledes? Hvorfor skal alle Gazas barn ikke kunne tro på en framtid der de kan utdanne seg til det de vil og reise dit de vil eller de kan reise ut hvis de blir syke og ikke kan få den behandlingen i Gaza?

Det som slår en gang på gang, enten man er her over tid eller er på kortere besøk, er den planlagte, systematiske plagingen av palestinere som israelske regjeringer står for.

Tilbake til psykiateren, som sier følgende; hvis man står foran et menneske og dytter og dytter vedkommende hardt på skulderen så vil personen mest sannsynlig slå tilbake på ett eller annet tidspunkt. I disse dager er folk på Vestbredden dyttet nok ganger og reagerer på israelske regjeringens avgjørelse på at de skal legge flere palestinske helligdommer inn under israelske verneliste og derved kontroll. 

Hvorfor kan Israel behandle palestinere som mindre verdt enn dem selv? Hvordan kan en ung spirrevipp av en soldat tenke at det er akseptabelt å plage en palestinsk bestemor på et sjekkpunkt eller få en gammel krokete palestinsk mann til å kle av seg i kulda foran masse mennesker fordi de tror han har gjemt noe på kroppen, men som de allerede vet ikke er der fordi han har gått gjennom røntgenapparatet? Hvordan resonnerer man som samfunn og tenker at dette er akseptabelt? Man kan bare gjenta Kåre Willochs ord, dette tjener ikke Israel.

Kirsten Belck-Olsen er Norsk Folkehjelps stedlige representant i Palestina.