- Vi ber og håper noen hører

Vi har mange talemåter og uttrykk som forklarer noe om lynnet hos folket i Sudan. Et vi bruker mye er "our level best" Det betyr at vi gjør så godt vi kan ut fra de forutsetningene vi har. Vi er bra nok for det nivået vi tilhører. Når vi gjør "our level best" unnskylder vi oss for at det ikke er perfekt, vi sier at det går an å gjøre det bedre, men at noe bedre enn dette neppe kan forventes av oss. Vi har gjort maksimalt.

Det høres litt deilig ut, kult og avslappende, men kanskje litt for avslappende? Noen ganger kan man mistenke folk for å gjøre det litt for enkelt for seg selv, at de ikke strekker seg nok, prøver nok. Samtidig er det ganske så realistisk, vi klarer det vi klarer og må ta omstendighetene i betraktning. Alt er ikke mulig, man kan ikke få til alt -  fordi man ikke kan kontrollere alt. Derfor får vi ta det som det kommer. Eller som det er.

Måten vi hilser hverandre er noe av det samme. Når jeg spør folk hvordan det går, får jeg kanskje svar som "somehow! eller "not bad", "ok", "well, you know" osv., men sjelden veldig entydige positive ytringer. Vi har det ikke så ofte "very good" her. Vi har det som vi har det. Vi har det greit nok.

Nok afrikansk filosofi. Dette var bare innledningen på dagens selvfølgelige tema: valg.

Å delta valg i Sudan er en historisk begivenhet som ikke engang president Salva Kiir har fått være med på tidligere. Knapt noen i Sør-Sudan har deltatt i valg før. Det forrige valget i Sudan var for 25 år siden, men da var det allerede borgerkrig her. Den gang stod valget mellom partier fra nord, men i år stilte SPLM og flere andre partier fra sør til valgene. Valgene, for mange valg har det vært. De har hatt stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunevalg samtidig som de har hatt direkte valg på president og guvernør. Og i Sør-Sudan har det i tillegg vært valg på president og egen lovgivende forsamling. Til sammen 6 valg samtidig!

Når man først arrangerer valg i Sudan, gjøres det skikkelig!

For ikke nok med at det har vært seks valg, dette landet som er fullt av analfabeter med tilnærmet null erfaring fra valg har skapt det som må være verdens mest kompliserte valgsystem. I Norge har vi som dere vet forholdstallsvalg hvor partiene fylkesvis lister sine kandidater til stortingsvalgene. I England har de enmannskretser hvor hvert geografiske distrikt velger sin representant til parlamentet. I Sudan kombinerer de disse to valgformene. I tillegg har de egne kvinnelister både for nasjonalforsamling, for parlamentet i Sør-Sudan og for hvert delstatsparlament, for å sikre at det blir minst 25% kvinneandel i alle folkevalgte organer. Dette blir totalt 12 stemmesedler som alle velgerne i Sør skulle fylle ut og putte opp i ikke mindre enn fire forskjellige valgurner!

Jeg vet ikke om vi hadde fått dette til i Norge, men her har de klart det på et vis.

Både president Carter og valgobservatørene fra EU har sagt at valget ikke tilfredsstiller internasjonale krav, men at det er et viktig steg i retning av økt demokrati og for gjennomføringen av fredsavtalen. Nei, hvem trodde vel at Sudan skulle kunne arrangere valg som vi gjør det i ressurssterke samfunn hvor folk er vant til å stemme og hvor de ikke nylig har kommet ut av en 22 år lang borgerkrig?

Ikke jeg, i hvert fall. Og heller ikke Russland, som har kommet med en uttalelse hvor de mener valget har vært bra ut fra afrikansk standard. Også en måte å se det på.

Jeg har fått sjansen til å være valgobservatør og besøkte godt over femti stemmesteder i to delstater. På skoler, utenfor skoler, under stråtak eller i skyggen av et stort tre midt i en landsby av stråhytter langt ute på landsbygda har stemmestedene vært. Det har vært andaktstemning i disse stemme"lokalene" hvor folket for første gang skal praktisere demokrati, og jeg har blitt rørt over å se hvor mye alle forsøker å gjøre sitt 'level best' og vel så det.

I over ti år har jeg reist til dette landet og lært folkene her å kjenne og jeg er imponert over hva de tross alt har fått til med dette valget. Det er masse minus trekke fram, det er mye rot og også bevisste forsøk på å jukse, men flertallet av de valgfunksjonærene jeg har sett har gjort alt de kunne for å arrangere dette på beste måte. De har tatt i mot folk som ikke kan lese, men som likevel på et vis har klart å putte stemmesedlene sine i den rette boksen. Ikke alle har gjort det riktig, og helt hemmelig blir det ikke når så mange vil hjelpe hun som står der og lurer på hvor hun skal hake av sin kandidat på stemmeseddelen. Likevel, jeg synes de har gjort sitt 'level best', og neste gang er de på et nytt level, som det heter i dataspillverdenen.

Neste gang kan de gjøre det bedre fordi de har andre forutsetninger, da har de gjort det før.

Det største problemet denne gangen var at velgerlistene var ufullstendige. Folk registrerte seg i november i fjor, men når listene skulle legges inn på data skjedde det noe. Navn ble feilskrevet eller navn ble satt i feil rekkefølge (folk her har tre navn og det er ikke alltid helt klart hva som er etternavnet) slik at folk ikke fant igjen seg selv på listene. Det var også flere stemmesteder nå enn det var registreringssteder i fjor, så folk måtte gå fra valglokale til valglokale for å finne navnet sitt. Visepresidenten brukte tre timer på akkurat det. Mange andre ga bare opp. Kabinettministeren fant aldri navnet sitt og fikk ikke stemt. Det gjaldt flere, og har nok bidratt noe til at valgdeltakelsen ble så lav. I dette kaoset forsøkte valgfunksjonærene så godt de kunne, de fleste av dem gjorde nok definitivt sitt 'level best'. På de stedene jeg besøkte hadde de heller ikke fått lønn, mat eller vann, så de var ganske så slitne og sultne etter ti timers økter i steikende hete.  Jeg synes jeg hører norske valgfunksjonærer som hadde blitt utsatt for det samme.

Jeg skal selvfølgelig ikke gi noen uttalelse om valget, men jeg har sett at mange har forsøkt å gjøre sitt 'level best' og at de har tatt et stort steg i retning demokrati og folkestyre.

Stemmingen er over og snart er også tellingen over. Hele tiden har vi visst at det er nå vi nærmer oss det kritiske punktet. Jeg møtte forsvarssjefen for noen uker siden og spurte hva han tenkte om sikkerhetssituasjonen rundt valget. Hans forventet ikke noe uro under selve valget, men han var forberedt på at det kunne skje noe når resultatene ble lagt fram. De er ikke vant til å arrangere valg her og derfor er de heller ikke vant til å produsere valgtapere. Det er ikke alle som kan gjøre som Sponheim og bearbeide nederlaget med å skrive en bok. I
nabolandet Kenya gikk det riktig ille siste gang og alle frykter at noe tilsvarende kan skje her, særlig omkring noen av guvernørvalgene hvor det ser ut til å bli close race. Et av de mest betente stedene er i Sentral-Ekvatoria, delstaten vi bor i. Vil taperen akseptere nederlaget eller mobilisere folk på gatene i frustrasjon og sinne? Det er det store spørsmålet. Vi tror ikke det går helt galt, men er selvfølgelig forberedt på at det kan gjøre det. Slik lever vi på dette uforutsigbare stedet i denne utrolig spennende perioden.

Og som han jeg traff fra sikkerhetspolitiet i dag sa, vi ber dag og natt om at det ikke skal skje uro her. Her ber vi og håper noen hører.

 

Stein Erik Horjen har vært valgobservatør i Sudan