Meninger

I disse dager skrives ny krigshistorie. Det er ikke til å komme unna at krigen tydeliggjør fortsatt store forskjeller mellom kvinner og menn. Menn blir beordret til å kjempe, kvinnene hjelpes ut til trygghet. – Men kan det hende media forsterker disse forskjellene mer enn de hadde trengt? spør Anne Håskoll-Haugen. Her krysser sivile en ødelagt bro på vei vekk fra Irpin, en by nordvest for Kyiv.
I disse dager skrives ny krigshistorie. Det er ikke til å komme unna at krigen tydeliggjør fortsatt store forskjeller mellom kvinner og menn. Menn blir beordret til å kjempe, kvinnene hjelpes ut til trygghet. – Men kan det hende media forsterker disse forskjellene mer enn de hadde trengt? spør Anne Håskoll-Haugen. Her krysser sivile en ødelagt bro på vei vekk fra Irpin, en by nordvest for Kyiv.

Krigsfortellingens halve sannhet

I krig kommer tradisjonelle kjønnsroller tydelig frem; menn må bli igjen for å slåss, kvinner blir sluset ut til trygghet. Men, mon tro om det finnes historier vi ikke blir fortalt? Hvor blir det av kvinnene som kjemper og mennene som gjemmer seg?

Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1985 klarte endelig Svetlana Aleksijevitsj å få gitt ut boken Krigen har intet kvinnelig ansikt – en sensurert versjon av den i hvert fall. For å skrive ned historiene til noen av de rundt én million kvinnene som tjenestegjorde i Den røde armé var åpenbart kontroversielt. Først i 2004 kom den første usensurerte versjonen av boken ut.

«Alt vi vet om krigen, har vi hørt fra mannsstemmer», skriver Aleksijevitsj i forordet.

«Men hvorfor? Har jeg gjentatte ganger spurt meg selv. Hvorfor har ikke kvinner som har inntatt og hevdet sin plass i verden, som den gang var helt og holdent mannlig, også hevdet sin egen historie?» fortsetter hun.

I disse dager skrives ny krigshistorie. 80 år etter krigen Aleksijevitsj beskriver, mangler fortsatt historiene om kvinner som blir igjen for å slåss eller bidrar på andre måter.

Bildene vi får se i mange medier viser kvinner som gråter, på flukt med barn i armene. Kvinner og barn i telt og i bomberom ventende på at noe skal skje. Under dyner, med en bok i hånden, rådville og fortvilte.

Historiene om menn er som de alltid har vært. Når vi møter dem har de fått våpen og uniform. De er enten ved godt mot, kamplystne ved fronten, eller så er de sinte og roper «Dra til helvete!» og «Vi gir oss aldri!»

Vi møter mennene i bygater, rasende og uforsonlige. Kvinnene er redde, synger nasjonalsangen og feier knust glass i utbombede leiligheter.

Dette er ikke historier som forteller noe usant. Men er det hele bildet?

Ingen likestilling i krig

På en side er det bare å slå fast; krig fremtvinger gammeldagse kjønnsroller. Når vi markerer kvinnedagen i 2022 er det bare å erkjenne at når det virkelig smeller – da finnes ingen likestilling mellom kvinner og menn. I Ukraina har menn mellom 18 og 60 blitt beordret til å bli. Kvinner og barn blir hjulpet over grensen til nabolandene. På begge sider av grensen står media og forteller om det som skjer. Men kanskje ser de bare det de forventer å se?

Hva med alle mennene som ikke er i stand til å krige? Som slettes ikke er heltemodige på den krigerske og maskuline måten. Menn med helseproblemer, psykiske problemer, manglende vilje, pasifister... ikke alle menn vil eller kan slåss.

Men slike historier er det sjelden plass til. Ja, vi så reportasjen på NRK om menn med tårer i øynene som blir stående igjen mens kone og barn reiser ut. Det er fint, det er bilder vi trenger å se. Jeg er ikke sikker på at vi ville sett en slik dekning for 50 år siden. Men samtidig er det likevel en heltehistorie – det er ikke menn som gråter fordi de har gitt opp, som trygler om å få slippe.

Mannsrollen er stort sett bare dette ene; muskler og mot.

Og av kvinnene i samme alder – hvor mange ville vel ikke egnet seg til å utføre all verdens funksjoner nødvendig i en motstandskrig? Aleksijevitsj skriver om kvinner i Den røde arme som tjenestegjorde som skarpskyttere, kanonkommandører, sanitetsinstruktører, ingeniørsoldater og mitraljøseskyttere.

Hvor er denne krigens fortellinger om kvinner som aktører? Jeg er sikker på at de finnes.

Komiske gråtende krigere?

Når Dagbladet fronter en etterlengtet tittel 5. mars, «Krigens sterke kvinner», handler den ikke om kvinner som bidrar, men om kvinner som flykter i redsel, men som beskrives som modige fordi de klarer å holde tårene tilbake for «å skåne barna».

I internasjonale medier finner jeg i det minste litt flere saker hvor kvinner i kamp og heltemot er temaet. Men mange av sakene har en slags komisk undertone. Som Washington Post når de viser frem en pent kledd dame på 79 år som ligger i skytepositur med et automatisk våpen. Hun har grått hår, silketørkle i halsen og gulljakke. Skal hun krige mot russerne? Skal hun forsvare oss?

Eller saken i New York Times hvor vi får møte kvinner som har blitt igjen for å forsvare Kyiv. «Julia, en lærer og frivillig, gråt mens hun ventet på å bli sendt ut for å kjempe mot russiske tropper. – Det er grusomt, sier hun».

Jeg lurer på om en mann med våpen i hånd noen gang ville blitt fremstilt på den måten.

Dette er overskriftene som i det store og det hele blir fortalt og gjenfortalt: Ukrainske familier splittes på grensen – menn må bli igjen og kjempe (NRK 26 februar) – «over én million ukrainere, de fleste kvinner og barn, er på flukt. De har nylig tatt farvel med ektemenn og pappaer, som må kjempe en krig de ikke ville ha.»

Om å lete etter noe annet

Kanskje er det vanskelig å finne disse historiene jeg savner – jeg vet ikke, jeg er ikke der. Men jeg har vært der. I 2016 jobbet jeg for OSSE i Donbass. For selv om mediene bruker sin egen tidsregning og skriver «dag to av krigen» og «dag fem av krigen» – kunne de, hvis de skulle skrevet det riktig, heller omtalt det som «år åtte av krigen».

For i Ukraina har krigen vart i årevis, selv om mange ser ut til å ha glemt det.

I Donbassregionen har mer enn 15.000 mennesker dødd, rundt to millioner er på flukt – uten at det fikk store oppslag eller bølger av sympati fra resten av verden.

I Luhansk, der jeg var utstasjonert, var det mange kvinner som bidro. Til tross for at rundt to millioner mennesker hadde flyktet hjemmefra, var jo mange av de som hadde blitt igjen kvinner. De fortsatte i jobbene sine som lærere på universitetet, som bibliotekarer, apotekere, leger – og tolker for OSSE-operasjonen jeg jobbet for.

For det er også en del av krigen – å sørge for å holde hjulene i gang for alle de som ikke vil – eller kan dra. Mange kvinner hadde også gått inn i administrasjonsapparatet til de som hadde tatt over makten i området, noen av dem også i militæruniform. Jeg møtte forresten også menn som gråt. En ung mann i begynnelsen av 20-årene hadde mistet bena i et angrep og blitt ufør. Han var så fortvilet, så bitter og resignert. Han fremstilte seg selv så langt fra noen helt. Det var flere av dem. Og mange menn fra øst hadde også reist (og ble forresten fremstilt som noen feiginger på begge sider av konflikten.)

Media og krigsretorikk

«Fotografier av krigens ofre er selv en gren av retorikken. De repeterer. De forenkler. De agiterer» har Susan Sontag skrevet i boken «Å betrakte andres lidelse».

Bilder av krig er aldri nøytrale – de er politikk.

Å presentere bilder av kvinner som gråter og små barn med bamser i hendene skaper voldsomme bølger av sympati. Å fremstille bilder av heltemodige menn som aldri gir seg, skaper stolthet og samhold og gir tro på seier. Aggressive kvinner og gråtende menn passer kanskje ikke inn i fortellingen. Heller ikke bilder av russiske kvinner som gråter når deres menn sendes inn i en krig de kanskje heller ikke har bedt om.

Selv om det kanskje er slik, at krigen produserer mange av de historiene vi forventer oss, bekrefter de bildene vi allerede har av hvem kvinner er og hvem menn er i krig.

Så kanskje, på en kvinnedag, er det mulig å reflektere rundt at det må finnes andre historier, noen flere fortellinger som gir oss en litt helere sannhet. De fastlagte rollene kan jo være klamme å leve opp til for begge parter.

Powered by Labrador CMS