Vi ville fortsette der Vogue slapp, vise verden at unge afghanere kan fortelle historier som ikke handler om lidelse, skriver Samina Ansari om det FN-finansierte prosjektet - der hun selv figurerte som modell - og som endte opp i tyske Vogue. Bildet, som er inspirert av moteserien fra 1969, er tatt i Kabul i september 2020. Foto: Murtaza Rezaiy

Da VOGUE kom til Kabul

UTSYN: Min mor vokste opp i et Afghanistan som ikke lenger finnes, og som ganske sikkert ikke vil komme tilbake i min levetid. Jeg elsker å høre henne fortelle om det, skriver Samina Ansari.

Afghanistan var et eksotisk reisemål for unge som ønsket seg et eventyr

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

- Hva tenker du om dette bildet, mamma?

Jeg er på besøk hos min mor, hjemme i Drammen. På Dagsrevyen har vi sett den siste kontingenten norske elitesoldater bli takket for innsatsen av statsminister Erna Solberg. Etter 20 års «fredsinnsats» trekker Nato seg ut av Afghanistan. Nå skal mitt fødeland stå på egne bein, sikkerhetsmessig.

Det kan bli krevende - etter fire tiår med krig.

Men det fantes en annen tid, en annen virkelighet enn den vi her hjemme er presentert for i nyhetsmeldinger de siste årene. Min mor vokste opp i et helt annet Kabul enn det jeg nylig forlot fordi sikkerhetssituasjonen stadig ble verre.

Vogue, 1969

Vi sitter på et rødt afghansk teppe foreldrene mine tok med seg til Norge for over tjue år siden. Vi blar i motemagasinet Vogue, desemberutgaven fra 1969. Bildet jeg spør mor om, viser ikke en kvinne iført en blå burka, slik alt for mange kvinner går kledd i Afghanistan i dag. Bildet viser en vakker kvinne, en modell, iført en afghansk pelskåpe - og det er tatt i Kabul ti år før Sovjets invasjon. Før alle bombene, all lidelsen.

Britiske Vogue sendte et team med modeller og fotograf for å lage en motereportasje fra Afghanistan mot slutten av 1960-tallet. Faksimile: Vogues forside, desember 1969

- På biblioteket i Kabuls universitet hadde de denne Vogue-utgaven. Studentene fikk ikke nok av bildene, eller kanskje det var det faktum at et stort internasjonalt moteblad faktisk hadde valgt å lage en moteserie fra Kabul. Samtidig var det ikke så overraskende. Bildene fremstilte et Afghanistan vi kjente, sier mamma.

- Hva mener du med det? spør jeg.

- Flere av mine venninner så ut som disse modellene. Denne stilen, en kombinasjon av det tradisjonelle og det moderne, var representativt for kvinners stil i Kabul på den tiden.

Jeg elsker å høre henne fortelle om det Afghanistan som en gang var, dét som nå er visket bort. Vi knasker i oss saltede pistasjenøtter og mandler med skall som jeg tok med meg hjem for noen måneder siden. Mor forteller om det hun opplevde som en fantastisk tid.

- Jeg er heldig som fikk oppleve Afghanistan på den måten, sier hun.

- Kan du beskrive hvordan det var? spør jeg, nysgjerrig.

- Jeg var et barn når disse bildene ble tatt, men jeg hadde eldre søstre som alltid var på utkikk etter fargerike stoffer, slik modellene har på disse bildene. Jeg ble ofte med til skredderen hvor de fikk håndsydde plagg som de bar med stolthet. Spesielt var fredagsplagget viktig. Da tok jentene på seg det vakreste de hadde, for eksempel når de møtte venner til piknik i en av Kabuls mange parker. Og vi hadde alltid med oss radioen - hørte på musikk, både fra øst og vest.

Et afghansk eventyr

Gitt mengden av groteske bilder, overskrifter viet krigen de siste fire tiårene, er det lett å konkludere med at en rik kultur og sivilisasjon aldri har eksistert; enn si en lang historie med kulturutveksling med Vesten.

Men, i 1969, var Afghanistan en del av hippy-ruten, et eksotisk reisemål for både verdens mote-elite og unge amerikanere og europeere som ønsket seg et eventyr. Det de fant var et levende, moderne Kabul, med butikker som solgte de nyeste møblene og plaggene. Kombinert med de hundre år gamle basarene, staselige museer og Mughal-hager som ventet på å bli oppdaget. For et halvt århundre siden tok mange afghanske kvinner høyere utdanning. Menn og kvinner blandet seg uformelt på kinoer, i parker og på universitetene.

Flere motenmagasiner og fotografer besøkte Kabul mot slutten av 1960-årene, som Fred Maroon for amerikanske Look Magazine i 1968. Både han og Vogue-teamet som landet på Kabul internasjonale flyplass året etter, møtte et fremoverlent og utadvendt folk. Resultatet i Vogues desemberutgave i 1969 ble en moteserie under tittelen «Afghan Adventure». Siden har landet endret seg til det ugjenkjennelige for min mor og henne ungdomsvenninner. Og min generasjon har aldri opplevd Afghanistan slik de gjorde.

Men, jeg har vokst opp med historier og bilder fra en svunnen tid - som har vært viktige påminnelser om hva et Afghanistan i fred faktisk kan være.

Et sted der ting fortsatt gror

Derfor ville jeg vise unge idag et annet Afghanistan, og gikk sammen med fotografen Farzana Wahidy og kles-gründeren Jeanne de Kroo om et nytt moteprosjekt. Vi fikk støtte fra FNs Ethical Fashion Initiative (EFI) og samarbeidet endte faktisk opp i tyske Vogue i mars i år.

Målet var å vise at Afghanistan ikke bare er kvinner i burkaer og stridsvogner i gatene. At mitt fødeland fortsatt er et land der trær vokser.

Gjennom kampanjen fikk tre unge fotografer, utstyrt med kameraer av FN, vise det Afghanistan de vil at omverdenen skal få se.

Vi tok bilder av nydelige plagg i vakre Kabul. Vi dro til Bagh-e Babur, en hage sørvest i Kabul, bygget av herskeren Babur i 1528 som feiret en tid da Afghanistan var et sentrum for kultur og handel. Andre bilder viser afghansk mat, som kombinerer elementer fra Sør- og Sentral-Asia med et snev av Europa, eller et annet sted en gård, med utsikt over fjellene og den nesten uvirkelige vakre blå himmelen.

På en eplegård utenfor Kabul, september 2020 - inspirert av en moteserie i britiske Vogue fra desember 1969. Innfelt: Fotostudentene Marifa og Freshta var med på det FN-finansierte fotoprosjektet som endte opp i tyske Vogue i fjor. De sier de håper å kunne bidra til å synliggjøre Afghanistan på nye måter. Foto: Murtaza Rezaiy og privat

De unge fotografene ble veiledet av Farzana Wahidy. Hun har jobbet som fotograf i 18 år og er den første afghanske fotografen som leverer bilder til store nyhetsbyråer som Associated Press og Agence France-Presse. Dette er viktig å nevne fordi bildet av Afghanistan vanligvis er dannet av utenlandske fotografer, som ofte først og fremst er interessert i krig og elendighet: «De kommer ofte med et ferdiglagd bilde i hodet og mister mye annet i prosessen», sier hun.

Landet, som er ødelagt av førti år med krig, var en gang et knutepunkt på Silkeveien, der kultur og handel blomstret, men etter den islamske revolusjonen mistet mange interessen for landet. De siste 20 årene har situasjonen for afghanere blitt bedre, spesielt når det gjelder kvinners rettigheter, men de siste månedene har volden økt i omfang, etter at USAs president annonserte tilbaketrekningen av USAs tropper. Den økende volden brakte også meg tilbake i Norge etter flere år i Kabul.

Afghanere kjenner Afghanistan best

Å iscenesette uten å romantisere, var ideen bak moteserien vår. Afghanere vet selv best om utfordringer og begrensninger i Afghanistan. Men så er det også det fantastiske håndtverket, en rik kultur, lysten på å få noe i gang. Afghanistan har så mye å tilby, og vi ville fullføre Vogues prosjekt fra 1960-årene, vise at afghanere kan gjennomføre et slikt prosjekt selv.

- Disse bildene er bedre enn de fra 60-tallet. De viser en flik av Afghanistan, slik afghanere vil se det. Ikke slik det fremstilles i enkle nyhetsbeskrivelser.

Mamma ser lenge på 60-talls-bildene, virker betenkt. Som om hun dagdrømmer om den gang hun og venninnene satt i en av Kabuls mange parker, hørte på musikk fra radioen og drømte om livet etter universitetet.

Et liv som ikke ble noe av.

Mor uttrykker bekymring for Afghanistans fremtid, et land hvor fred nærmest virker uvirkelig, satt opp mot et land hvor kvinner hadde luksusen til å tenke på mote og skjønnhet. Et land afghanere var stolte over å vise frem til verden, mens nå virker alle lei av Afghanistan som kun er forbundet mot krig og håpløshet. Hun sier det internasjonale samfunnet har trådt mye feil i sitt Afghanistan-engasjement de siste to tiårene.

- Jeg skulle ønske jeg kunne vise alle barna mine det Afghanistan jeg så og opplevde da jeg var ung, fordi jeg vil at dere skal være stolte over landet deres. I stedet har dere arvet deres forfedres krig, sier min mor.

- Hva tenker du om Afghanistans framtid?

- Jeg har troen på at unge afghanere vil fortsette å kjempe for freden. Jeg kan dele historier om det Afghanistan som en gang var, men det er din generasjon som må fortsette å holde Afghanistan høyt på den internasjonale agendaen - slik at et av verdens vakreste land ikke blir glemt, selv om alle soldatene drar.

Powered by Labrador CMS