Journalister protesterer mot drapet på journalist Malala Maiwand som jobbet for tv-stasjonen Enakas i Jalalabad øst i Afghanistan i desember i fjor. Hun ble skutt på vei til jobb av uidentifiserte menn. I begynnelsen av mars ble tre unge kvinnelige mediaarbeidere drept i samme by. De siste månedene har det vært en rekke målrettede angrep mot journalister, aktivister, leger, dommere i Afghanistan. Særlig mot kvinner. Mange flykter nå fra landet. De som blir igjen lever i frykt, skriver Samina Ansari. Foto: Ghulamullah Habibi/EPA/NTB

Kvinnen på taket i Kabul  – hva er hennes historie?

UTSYN: Afghanistan er et ungt demokrati, og systemene i landet er altfor svake til å bevare de demokratiske verdiene. Det er enkeltmennesker, som min venninne Muqadessa som kjemper for Afghanistans framtid hver dag. Og det gjør de med store personlige kostnader, skriver Samina Ansari.  

Afghanistan er et ungt demokrati, og systemene i landet er altfor svake til å bevare de demokratiske verdiene. Det er enkeltindivider, som Muqadessa som kjemper for Afghanistans framtid hver dag. Og det gjør det med store personlige kostnader.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

«Det er en helt annen type frykt nå. Det er så mange målrettede drap. Flere av mine venner har forlatt byen, folk jeg aldri ville trodd skulle forlate Afghanistan», sier min venninne Muqadessa.

Jeg står på balkongen i en leilighet i sentrum av Kabul, hvor jeg var i isolasjon med korona. Aktiviteten på hustakene, og alle duene som fløy i ett med den forurensede grå himmelen, holdt meg med selskap i flere uker. Jeg lengtet ikke ut til byen, for det er en helt annen tid i Kabul nå.

Forrige tirsdag ble tre kvinnelige mediearbeidere skutt i den østlige afghanske byen Jalalabad. De var på vei hjem fra jobb. Noen dager etter ble en kvinnelig lege drept i en bombeeksplosjon i samme provins.

Bølge av attentater

Journalister, religiøse ledere, leger, aktivister og dommere har alle blitt angrepsmål i en nylig bølge av politiske attentater. De brutale ugjerningene har spredt panikk over Afghanistan og tvunget mange til å gjemme seg - og noen til og med på flukt fra landet.

Overveldende femti mennesker er drept i terrorangrep mot sivile bare i løpet av årets første måneder, hvorav femten i målrettede angrep. For noen uker siden ble to kvinnelige dommere skutt midt på dagen rett oppi gata fra der jeg befant meg.

Muqadessa som er direktør for et kommunikasjonsfirma i Kabul, har en lignende profil som alle de som ble drept i målrettede angrep. Hun er velutdannet, aktiv i fredsprosessen og tidligere viseminister.

Jeg spør om hun har vurdert å dra ut av landet selv.

«Jeg har et moralsk ansvar for å bli - men det er ikke enkelt for foreldrene mine som frykter å ikke se datteren sin igjen hver gang jeg drar hjemmefra», sier hun.

Kjemper for å overleve

Afghanistan er et ungt demokrati, og systemene i landet er altfor svake til å bevare de demokratiske verdiene. Det er enkeltmennesker, som Muqadessa som kjemper for Afghanistans framtid hver dag. Og det gjør de med store personlige kostnader.

Mens vi snakker følger jeg en kvinne med øynene. Hun feier det støvete nabotaket, mellom de to teppene hun har hengt over et slapt tau. Teppene når nesten ned på det støvete taket.

«Den utdannede afghanske befolkningen er produktet av to tiår med fredsbygging.» fortsetter Muqadessa. «Men i dag virker det som det er mangel på infrastruktur som kan bidra til at den utdannede befolkningen kan holde seg i live», fortsetter hun.

Nylig tweetet hun at når denne fasen av vold er over, bør alle afghanere, spesielt kvinner, offisielt legge til «OVERLEVDE» i CV-ene sine. «...det krever enormt med styrke å overleve i den hverdagen vi lever i hver dag», forklarte hun.

Kvinnen på taket er ferdig med å feie, og drar de store røde teppene ned fra tauet og med ett sto tauet høyt over hustaket. Jeg innser at tauet ikke var slapt, men at teppene var tunge.

Konstant frykt

Mange lever i konstant frykt.

De som drar kan ikke klandres. Mange føler at det er bedre å bidra til utvikling i Afghanistan fra ett annet land enn å ikke kunne bidra i det hele tatt.

Nylig forlot Farahnaz Forotan, en programleder som jobber med politiske temaer gjennom forskjellige lokale tv-kanaler, men mest kjent for sine intervjuer med Taliban-ledere under forhandlingene i Doha.

Hun forlot Afghanistan på grunn av trusler og flere målrettede drap på journalister.

At aktivister som Farahnaz deltar i den offentlige samtalen er viktig. At mange får begrenset sin mulighet til å ytre seg er bekymringsverdig.

Kvinnen på taket ruller til slutt sammen teppene, kastet dem på ryggen, og går sakte mot trappene.

Shaharzad Akbar, leder for Afghanistans menneskerettighetskommisjon forteller også at mange nå uttrykker frykt for målrettede drap.

«Fredsprosessen i seg selv har foreløpig ikke klart å endre ting til det bedre når det gjelder vold, så det er sinne og håpløshet når volden fortsetter, og spesielt når det skader sivile.»

Nato: Dra eller bli

Volden, og usikkerheten om en offentlig, nyansert samtale har en framtid i Afghanistan, preger afghansk ungdom. Mange har vanskelig for å se en framtid i Afghanistan når fremtredende aktivister blir drept bare for å si hva de mener.

Dette er bekymringsfulle tegn på hvor mye som fortsatt er ugjort når det amerikanske militæret nå forbereder seg på å trekke seg fra Afghanistan, etter nesten to tiår med kamper.

Jeg tror mer vold og kaos vil oppstå i det tomrommet de etterlater seg.

Etter den amerikanske avtalen med Taliban skal alle utenlandske tropper være ute av landet innen 1. mai. For noen uker siden holdt Nato krisemøte, for alliansen må også bestemme seg for om de skal forlate landet - eller bli.

Ifølge Zaki Daryabi, som er sjefredaktør for den afghanske dagsavisen Etilaat Roz, har de målrettede drapene skapt angst spesielt for journalister. Zaki vant Transparency International's Anti-Corruption pris i 2020 for sitt arbeid. Han har publisert flere titalls rapporter som har avslørte korrupsjon fra myndighetene.

Demokratiet må beskyttes

Jeg lurer på hvordan han og hans journalistkolleger håndterer frykten.

«Pressefrihet er det viktigste tegnet på et velfungerende demokrati, og disse målrettede drapene er et klart signal fra de som står bak, at de ikke ønsker demokrati», sier Zaki.

Jeg tenker at det er en enorm belastning for journalister som Zaki, folk som utfordrer korrupsjonen, å fortsette sitt arbeid slik situasjonen nå er, uten beskyttelse fra myndighetene, uten beskyttelse fra det internasjonale samfunnet. Zaki og de andre står helt alene i en av Afghanistans mørkeste epoker. Og nå skal kanskje også Nato pakke sammen og dra?

Det er en tung og mørk periode. Det er feil tidspunkt. Nato kan ikke forlate Afghanistan nå. Det skjøre afghanske demokratiet og de offentlige stemmene trenger beskyttelse nå mer enn noen gang. Det er tross alt det internasjonale samfunnet som har bidratt til demokratioppbygning i Afghanistan, og unge afghanere er den gruppen som kjemper mest og hardest for å bevare det man har oppnådd.

Jeg husker på det Muqadessa sa før vi avsluttet samtalen. «Det har vært mange samtaler rundt resultatene av de siste to-tiårene med fredsbygging, og det er mange gevinster som demokratioppbygning og pressefrihet, men det å få muligheten til å leve er ikke en gevinst i seg selv».

Det er gått noen uker siden jeg forlot Kabul. Jeg har også tenkt mye på kvinnen på taket som holdt meg med selskap under korona-isolasjonen og de vanskelige samtalene jeg hadde med mine venner i Kabul.

Spesielt husker jeg sist jeg så henne i det hun hadde vendt tilbake til taket med korn som hun elegant kastet rundt seg og med ett samlet hun en flokk med duer.

Jeg lurer på hva hennes historie er og om hun noensinne får muligheten til å fortelle den.

Powered by Labrador CMS