– Vi ba kvinnene blåse i fløyta hver gang de ble utsatt for seksuelle overgrep

Det skjer hver bidige dag.

Loubna Rais er så vant til å bli utsatt for uønskede seksuelle tilnærminger, at hun omtrent ikke registrerer det lenger. Det skjedde til og med på vei til dette intervjuet, forteller hun.

En mann plystret på henne da hun skulle krysse veien. Hun smalt raskt tilbake da han kommenterte brystene hennes.

Loubna Rais er medlem av aktivistgruppen Masaktach. Navnet er arabisk og kan oversettes med «jeg vil ikke holde kjeft». Gruppen arbeider med juridiske saker og offentlige kampanjer, men opererer primært på nett.

Kvinner skal tie

Der deler Loubna Rais og hennes medaktivister historiene til anonyme kvinner som forteller om sine erfaringer med seksuell vold, overgrep og undertrykkelse:

– Vi tar opp all den stillheten som kvinner blir påtvunget. I Marokko skal kvinner tie, uansett hensikt og formål. Det gjelder både når vi blir utsatt for seksuell vold, men også når vi påberoper oss våre rettigheter og påpeker ulikhetene i samfunnet, sier hun til Bistandsaktuelt.

Da Verdens økonomiske forum (WEF) nylig publiserte sin rapport som viser kjønnsforskjeller på verdensbasis for 2022, ble Marokko rangert som nummer 136 av 146 land. Marokkos rangering overrasker ikke Roubna Lais.

Hverdagssexisme

Roubna Lais mener at landets likestillingsproblemer kan deles i to kategorier.

For det første er det hverdagssexismen. Det er den som ifølge Loubna Rais finner sted hver eneste dag, og som hun selv ble utsatt for da hun krysset gaten i Rabat sentrum for noen minutter siden.

Hun understreker at hverdagssexismen skjer uavhengig av kvinnenes oppførsel.

– Det offentlige rom er dominert og eid av menn. Når du som kvinne går ut på gata, må du være forberedt. Menn snakker til oss uavhengig av hvilke klær vi har på oss.

Hun mener at denne formen for sexisme er så forankret i marokkanske menn at oppførselen kan sammenlignes med en refleks.

– Jeg tror faktisk ikke mennene tenker over det før de snakker. De bare gjør det, sier hun, og legger til:

Spesielt i tungt belastede områder opplever mennene et press, mener hun.

– De er nødt til å si noe til kvinner for å vise sine jevnaldrende at de er «ekte menn». Det handler om å vise maskulinitet og sosial status i gatebildet, sier hun.

Strukturelle kjønnsforskjeller

Den andre kategorien, som ligger til grunn for den første, er Marokkos strukturelle kjønnsforskjeller.

Loubna Rais ler en hjelpeløs latter. Hun vet ikke hvor hun skal begynne. Først sier hun at all religion – ikke bare Islam – er patriarkalsk, og det samme gjelder i Marokkos politiske system. Hun understreker gjentatte ganger at for å endre status quo, trenger man politiske endringer.

– Marokko har et lovverk som stort sett er urettferdig mot kvinner. Bare se på arvelovgivningen vår, sier hun, og utdyper:

– Vi kvinner arver bare en tredjedel av det brødrene våre gjør, men det vil ikke menn snakke om. De er ikke klare til å dele pengene, sier hun.

Hun ler igjen før hun fortsetter:

– En annen ting er at kvinner som har blitt skilt ikke kan gifte seg på nytt. Eller de kan velge å gjøre det, men da blir barna tatt fra dem.

I tillegg har landet det folk kaller ekteskap med mindreårige.

– Jeg kaller det institusjonalisert voldtekt, fordi det er autorisert av dommere i vårt rettssystem.

Kongen og seksualiteten

Selv om Loubna Rais er aktivist og ønsker å fokusere på de mange utfordringene det marokkanske samfunnet står overfor, innrømmer hun også at det de siste årene har vært grunn til optimisme på likestillingsfronten.

Det er særlig under landets nåværende konge, Hassan VI, at likestilling har kommet på dagsorden. I motsetning til tidligere marokkanske konger, har denne kongen ikke hatt problemer med å vise sin kone, prinsesse Salma Benanni, til offentligheten.

Det er også under Hassan VIs regjeringstid at de omfattende endringene i den såkalte Mudawana, Marokkos familielov, har funnet sted.

Lovendringene er ikke i seg selv nok, men har de siste årene blitt fulgt av en rekke likestillingsfremmende tiltak.

I 2018 vedtok Marokkos parlament blant annet den berømte 103/13-loven, som har ført til strengere straffer for forbrytelser som voldtekt, kjønnsbasert vold og seksuelle krenkelser, mens det så sent som i fjor ble innført kjønnskvoter i landets offentlige organer, som har som mål å sikre kvinnelig representasjon i styrene.

Loubna Rais tar imidlertid forbehold om særlig 103/13-loven. Da loven ble vedtatt, var det ifølge kvinnesaksforkjemperen ingen som visste om den. Masaktach og Loubna Rais bestemte seg derfor for å gjøre noe med det:

– Vi arrangerte en kampanje der vi delte ut fløyter til kvinner på gata. Vi ba kvinnene blåse i fløyta hver gang de ble utsatt for seksuelle overgrep. Det var mest for symbolikken i det. Hver gang du hørte en fløyte, visste du at en kvinne ble krenket et sted. På denne måten fikk folk se hvor ofte slike episoder inntreffer.

Loubna Rais sammenligner fløytene med dommerfløyta i fotball. Hvis en kvinne blåser i fløyta, er det som når det dømmes frispark i en fotballkamp.

At Loubna Rais mener at fotball og kvinners rettigheter henger sammen, er neppe tilfeldig. Det er også et hett samtaleemne på de marokkanske fortauskaféene om dagen.

Mennene fant veien til stadion

I Marokko ble det afrikanske fotballmesterskapet for kvinner avholdt frem til 23. juli. Finalerunden ble spilt i landets to største byer, hovedstaden Rabat og havnebyen Casablanca.

Det er i år første gang på 22 år at Marokko deltar i mesterskapene, og selv om man av dette kunne tenke at de nordafrikanske kvinnene skulle bli turneringens store tapere, har det på ingen måte vært tilfelle.

Snarere tvert imot.

De marokkanske kvinnene overrasket alle og spilt seg helt til finalen i den prestisjetunge verdensdelsturneringen, med den ene storkampen etter den andre.

I takt med de mange seirene har mennene på fortauskafeene sakte men sikkert løftet blikket fra tekoppene og funnet veien til stadion. Marokkos semifinale mot Nigeria ble sett av hele 45 562 tilskuere.

Det var ikke bare en marokkansk oppmøterekord for en kvinnefotballkamp, men afrikansk rekord.

Kvinnesuksessen på fotballbanen har ikke kommet over natten, men er et resultat av en målrettet strategi fra det marokkanske fotballforbundet, som blant annet har inkludert opprettelsen av en profesjonell kvinnefotball-liga, der de deltakende klubbene har fått tilskudd på over ti millioner norske kroner.

Nå vil også fem år gamle jenter spille fotball

Den økonomiske satsingen har også smittet over på ungdomsnivå, der en nasjonal U17-liga har sett dagens lys, og følger fotballforbundets higen etter å mangedoble antallet jenter på marokkanske fotballbaner.

Suksessen til de marokkanske fotballkvinnene har unektelig en positiv effekt på landets yngre kvinner og jenter, mener Loubna Rais.

Verdien av rollemodeller må ikke undervurderes, sier hun:

– Man opplever seg styrket når man har rollemodeller og hører om suksesshistoriene. Her om dagen tvitret jeg etter én av kampene, og da var det en far som i kommentarfeltet søkte etter en klubb til sin fem år gamle datter som nå vil spille fotball.

Hun hadde sett kampen sammen med faren sin og nå vil hun bli som fotballspillerne.

Utviklingen i marokkansk kvinnefotball er positiv, mener Loubna Rais, men den er langt fra tilstrekkelig. Fotball i Marokko er i utgangspunktet ikke ment for kvinner, forteller hun.

Igjen handler det om det mannsdominerte, offentlige rommet:

– I Marokko har vi ganske mange offentlige fotballbaner. Hvis du går ned til stranden, vil du se dem. Men det er alltid gutter som spiller på dem, for de var i utgangspunktet ikke ment for jenter.

Det er ikke fordi de ikke ønsker det, understreker hun.

– Jenter ønsker å spille fotball, men de ønsker nødvendigvis ikke å bli utsatt for perverse menn som går forbi og ser på de korte shortsene deres.

Kjærlighet til kvinnefotball eller nasjonalisme?

Loubna Rais er ikke utelukkende begeistret når det kommer til den pågående fremsnakkingen av marokkansk kvinnefotball. I den forbindelse viser hun spesielt til ett eksempel:

I minuttene etter kvartfinaleseieren mot Botswana brukte én av de seirende marokkanske spillerne det arabiske ordet rojola da hun i et TV-intervju skulle beskrive årsaken til den flotte prestasjonen. Rojola er et konsept som i Marokko refererer til manndom, forklarer Loubna Rais:

– Det er et ord som i marokkansk forstand er synonymt med suksess, kraft, styrke og å gjøre ting på riktig måte. Hun (den marokkanske spilleren red.anm) sa altså indirekte at kvinnene hadde spilt som menn den dagen, og legger til:

– Det var uheldig at hun brukte akkurat det ordet. Jeg skulle gjerne sett at hun visste hvordan hun må uttrykke seg nå som unge jenter ser på.

Uttalelsen skyldes manglende medieopplæring, forter Loubna Rais å legge til. Ifølge henne et utmerket eksempel på manglende prioritering av landets kvinnefotball.

Hun sier det ikke for å henge ut den marokkanske fotballspilleren, men derimot for å snakke om latterliggjøringen, som spillerens kommentar og den marokkanske kvinnekampen generelt, har blitt møtt med. Og det spesielt fra et mannlig publikum.

Overordnet tror ikke Loubna Rais på at den siste tidens støtte til det marokkanske kvinnelandslaget skulle være noe reelt uttrykk for forbedrede forhold for landets kvinner:

– Er ikke støtten mest et tegn på nasjonalisme? Jeg hater når nasjonalisme trumfer grunnleggende rettigheter, og det skjer ofte her i Marokko.