Laurinda Gouveia er demokratiaktivist fra Angola. Hun studerer lokal forvaltning under et besøk i Bergen i november. Foto: Aslak J. Orre / CMI
Laurinda Gouveia er demokratiaktivist fra Angola. Hun studerer lokal forvaltning under et besøk i Bergen i november. Foto: Aslak J. Orre / CMI

– Drømmen er et Angola der det er lov med alle slags meninger

De er unge, frittalende og svært kritiske til maktmonopolet til partiet som har styrt Angola siden uavhengigheten fra Portugal i 1975. Påstanden om at valget i august var fritt og rettferdig, fnyser aktivistene av. President João Lourenço på norgesbesøk er derimot godt fornøyd med situasjonen.

Publisert Sist oppdatert
https://www.google.com/maps/@-8.8531669,13.143666,5z

Ettpartistyret i Angola utfordres av unge aktivister og en styrket opposisjon. Et av de viktigste kravene er gjennomføring av lokalvalg, men en slik reform kan svekke regjeringspartiet MPLAs makt og lar vente på seg.

– Drømmen er et Angola der det er lov med alle slags meninger, der man kan demonstrere og ytre seg uten å bli straffet. Der skillet mellom politisk makt og rettssystemet fungerer, sier Laurinda Gouveia.

Demokratiaktivisten har bokstavelig talt fått kjenne på kroppen at det kan koste å kjempe for politisk endring. Hun har både fått juling av politiet og blitt kastet i fengsel i kampen for et mer demokratisk Angola.

Bistandsaktuelt møter Laurinda sammen med en gruppe forskere, aktivister og representanter fra opposisjonen i Angola i Oslo kongressenter. Samtidig som landets president og en rekke ministere var på offisielt statsbesøk, arrangerte Kirkens Nødhjelp, Fellesrådet for Afrika, Christian Michelsens institutt og Scanteam en konferanse der sivilsamfunn og forskere diskuterte den politiske og økonomiske fremtiden til oljelandet med langvarige forbindelser til Norge.

Angola er det landet utenom Norge der Equinor tjener mest penger.

Gjenvalgt med 51 prosent

Laurinda Gouveia er en av de mange som har demonstrert i gatene og krevd reformer i Angola de siste årene. Hun nøler ikke med å kritisere fjorårets valg, der regjeringspartiet MPLA vant med 51 prosent av stemmene og president João Lourenço kunne gå løs på en ny periode.

– Hvordan kan du si at det er rettferdig og fritt når store deler av befolkningen ikke vet hva valget betyr, og når regjeringspartiet kontrollerer hele statsapparatet, helt ned til lokalnivå?

Det var store demonstrasjoner både før og etter valget, og politiet slo hardt ned på demonstrantene. Amnesty International er blant flere menneskerettighetsgrupper som kritiserte myndighetene for angrep på menneskerettighetene i forkant av valget, med tilfeldige arrestasjoner og sågar drap.

Bare 45 prosent av befolkningen stemte, en kraftig nedgang fra forrige valg.

Mange av de unge som demonstrerer nå, er født etter at den blodige borgerkrigen var over i 2002, eller var små barn da krigen raste. De er blitt voksne mens de har sett på hvordan MPLAs tidligere president José Eduardo dos Santos samlet landets rikdom hos sin familie og indre krets, mens fattigdommen preget livene til folk flest.

Les også: 50 år med korrupt styre: – Vi vil ha endring!

Ung og uavhengig

Selv vokste Laurinda opp i en familie hun beskriver som relativt privilegert. De hadde nok å spise, i motsetning til mange rundt seg. Fra 16-årsalderen engasjerte hun seg i sosialt arbeid gjennom en kirkegruppe og ble konfrontert med landets dårlige helsesystem og store fattigdomsutfordringer.

– Å se situasjonen på sykehusene våre var fælt. Folk får ikke behandlingen de trenger, sier hun.

Laurinda ble med i protestene og demonstrasjonene mot daværende president dos Santos, selv om hun aldri tidligere hadde sett for seg dette som en måte å skape endring på.

– Dette var under og etter den arabiske våren. Jeg var inspirert av det som skjedde der, hvordan Gadaffi ble kastet. I Angola var president dos Santos det store problemet som hindret reform og demokrati. Vi som demonstrerte så at så lenge han satt ved makten, ville det ikke bli endring, sier hun.

José Eduardo dos Santos var president i Angola fra 1979 fram til 2017. Han samlet både makt og oljepenger hos liten krets av familie og venner og datteren Isabel var lenge Afrikas rikeste kvinne. Hun er nå etterlyst av Interpol for korrupsjon.

Banket opp og dømt til fengsel

Laurinda har måttet betale dyrt for å protestere mot dette regimet.

– Jeg ble banket opp av politiet i forbindelse med en av demonstrasjonene mot dos Santos. De raidet huset vårt. Familien min ville ikke ha problemer, og jeg måtte velge mellom å være aktivist eller å bo sammen med dem. Jeg måtte flytte, forteller hun.

Året etter ble hun dømt til fengsel. 15 unge menn og to kvinner ble arrestert mens de hadde studiesirkel om ikke-voldelig overgang fra diktatur til demokrati. Saken, som ble kjent som «15+2», fikk stor oppmerksomhet.

– De arresterte og tiltalte oss for å få oss til å tie. Men det virket mot sin hensikt. Rettsprosessen mot oss var med å avdekke presidentens maktmisbruk. Gjennom denne saken ble det tydelig for alle hvordan presidenten manipulerte rettssystemet og at demokratiet ikke fungerte i Angola. Ja, han måtte gå fordi han var gammel og hadde sittet alt for lenge, men denne saken var med på å eksponere ham og få ham ut, mener Laurinda.

– Er ikke forholdene blitt bedre med ny president de siste fem årene?

– Nei, faktisk ikke. Det er ingen åpenhet, i MPLA tror de partiet er staten. De bruker militæret til å slå ned protester. Presidenten har lovet lokalvalg, men det blir stadig utsatt. I realiteten er de ikke opptatt av det folk trenger, sier hun, og legger til:

– Både i regjeringspartiet og i opposisjonen er det partidisiplinen som gjelder. Det er ikke nok rom til å tenke fritt om Angolas utvikling, hva som virkelig er bra for folk.

Laurinda er kompromissløs og vil være uavhengig. For å tjene til livets opphold driver hun handel, der hun kjøper inn varer fra provinsene og selger langs gatene i byen.

– For meg er det viktig å fortsette å være uavhengig aktivist, derfor må jeg også ha en inntekt. Dessuten er jeg altfor kritisk til at noen vil ansette meg nå, verken partier eller menneskerettighetsorganisasjoner, hevder hun nøkternt.

Vil inn i politikken

Laurindas aktivistkollega Maria «Tchenguita» Garcia har valgt en annen strategi. Hun vil inn i politikken, og stilte på en valgliste for en opposisjonskoalisjon. Hun fikk ikke nok stemmer til å ta hjertesakene sine inn i parlamentet denne gangen, men hun jobber som del av en kvinnebevegelse som er i ferd med å vokse seg sterkere i Angola.

– Jeg har to hovedsaker som jeg gikk til valg på. For det første må forholdene bedres for kvinner i uformell sektor. De traver byen rundt for å selge varene sine, med barn på ryggen, for de har ingen faste steder å stå. De er ofte utsatt for vold, inkludert fra politiet som egentlig skal beskytte dem, forklarer Tchenguita.

– For det andre må det gjøres noe med den strukturelle diskrimineringen av kvinner. Man møter den i mange deler av helsevesenet for eksempel, inkludert i sykehusene. Der er det horrible forhold, ikke minst knyttet til fødsler og barsel.

Regjeringspartiets kvinneorganisasjon har hun liten tro på.

– De kaller seg en kvinneforening, men den er i realiteten styrt av partimennenes agenda. Partihensyn er viktigere enn hensynet til kvinner, og de ligger lagt unna temaer som strukturell vold eller reproduktive rettigheter, sier hun.

Laurinda og Tchenguita deler syn på valget som fant sted i august i fjor, og svarer et samstemt «Nei!» på spørsmålet om de anser valget som fritt og uavhengig.

– Problemet er at vi i praksis har en ettpartistat. Jeg er redd for at folk gir opp når de ser hvor vanskelig det er å nå fram, sier Laurinda.

Les også: Unge om valg i Afrika: – Man har lite man skulle ha sagt

Veiskille

Angola står ved et veiskille i flere sammenhenger. Oljeproduksjonen er for nedadgående, og landet som har blitt et av de fremste eksemplene på «ressursenes forbannelse» – der et lands rike naturressurser gjør en elite søkkrike, men ikke skaper utvikling eller bedre kår for folk flest – må finne nye økonomiske bein å stå på. Og samtidig forvitrer fundamentet til regjeringspartiet, og nye grupper markerer seg politisk.

Gilson Lázaro er sosiolog og forsker ved Senter for afrikanske studier (CEA) i Angola, som deltar i et forskningssamarbeid med Christian Michelsens Institutt (CMI) og Scanteam. Den unge forskeren studerer nye sosiale bevegelser, de som ikke bruker de etablerte partistrukturene for å uttrykke sin mening.

– Vi har sett store demonstrasjoner de siste årene, nå sist i forbindelse med valget i august. Hvem er demonstrantene?

– De er unge, flest unge menn. Mange er studenter, mange er arbeidsledige. De tar tak i lokale saker og krever demokratisering og åpenhet fra lokale myndigheter. Gjennomføring av lokalvalg og desentralisering er et viktig krav mange steder, men dette er ingen homogen bevegelse. De trigges av konkrete, lokale utfordringer, understreker Lázaro.

Han mener regjeringspartiet velger å ikke snakke om disse utfordringene. Det er sosiale bevegelser som mobiliserer, og sist valg var et viktig øyeblikk i mobiliseringen av nye politiske aktører.

– Så hvordan ser du på det, var valget fritt og rettferdig?

– Det kan diskuteres. I lovens forstand kan du si at valget var rettferdig, det er godkjent av landets rettssystem som ikke tok opposisjonene protest til følge. Men når hele apparatet og de lokale administrasjoner der valget gjennomføres kontrolleres av et parti, kan du likevel stille spørsmål om det reelt sett var fritt, sier sosiologen, og fortsetter:

– Men valget viste også at mobilisering er mulig, folk engasjerte seg og opposisjonen fikk en rekordoppslutning på 44 prosent. Dette er en prosess i retning mer demokrati.

Selvsikker valgvinner

På bakgrunn av den politiske mobiliseringen og den knepne valgseier spør Bistandsaktuelt president João Lourenço om hva han vil gjøre for å sikre et mer inkluderende demokrati og minske politiske konflikter. Han avviser kontant problemstillingen:

– Jeg forstår ikke denne påstanden om at vi vant med en liten margin. I Europa finner du mange regjeringspartier som styrer med langt lavere oppslutning. Vi sikret fortsatt flertall med 51 prosent i dette valget. De samme som kritiserer oss nå, er også svært kritiske når vi vinner med en oppslutning på 60 og 70 prosent, så uansett er det galt, sier han.

– Ja, selv ville jeg vært svært godt fornøyd med 51 prosent oppslutning, kommenterer statsminister Jonas Gahr Støre når han tar over mikrofonen – til lett humring fra forsamlingen.

President Lourenço og statsminister Støre møter angolansk presse og Bistandsaktuelt etter et todagers statsbesøk der lederne for de to oljenasjonene blant annet har diskutert klimapolitikk, Ukraina-krigen og dens konsekvenser for energisektoren og global matsikkerhet, konflikten øst i DR Kongo, og næringssamarbeid mellom de to oljelandene.

Angolas president João Lourenço møter statsminister Jonas Gahr Støre i representasjonsboligen under et besøk i høst. Foto: Ken Opprann / Bistandsaktuelt
Angolas president João Lourenço møter statsminister Jonas Gahr Støre i representasjonsboligen under et besøk i høst. Foto: Ken Opprann / Bistandsaktuelt

Støre understreket at Angola har vært en viktig samarbeidspartner for Norge gjennom flere tiår, og at han satte pris på João Lourenço som en erfaren leder.

– Jeg hilser mer åpenhet og politisk reform velkommen, det muliggjør økt økonomisk og politisk samarbeid mellom våre land, sa statsministeren, og viste også til menneskerettighetsdialogen som føres jevnlig mellom de to landene.

President João Lourenço la vekt på at Angola og Norge har mange felles interesser, og inviterte til et dypere samarbeid.

– Vårt samarbeid går langt tilbake i tid, og det var naturlig for meg å legge første utenlandsbesøk etter valget hit til Norge. Vi har samarbeidet på viktige områder som utvinning av olje og gass, dekarbonisering og klima. Norge har en sterk «blå økonomi» og marine ressurser bidrar sterkt til BNP. Her vil vi lære av norske erfaringer, sa presidenten, og gjentok invitasjonen til norsk næringsliv om å investere i Angola.

Les også: Angolas president på norgesbesøk med mega-delegasjon: Vil ha norske investeringer

Mister makt ved lokal reform

Seniorforsker Aslak Jangård Orre ved CMI har fulgt Angola gjennom en årrekke, og ser spesielt på utviklingen når det gjelder desentralisering og styresett. Han er del av samarbeidet CMI har med fem ulike forskningsinstitusjoner i Angola, og vertskap for forskere og uavhengige aktivister som etter konferansen i Oslo skal besøke Bergen og se hvordan lokalt styresett praktiseres her.

Seniorforsker ved CMI, Aslak Jangård Orre. Foto: CMI
Seniorforsker ved CMI, Aslak Jangård Orre. Foto: CMI

– Du understreker at desentralisering og demokratisering på lokalt nivå er viktig for Angola. Når kan vi forvente lokalvalg?

– De fleste tegn tyder på at regjeringspartiet MPLA virkelig stritter mot gjennomføring av lokalvalg, til tross for at regjeringen har lovet det offentlig flere ganger de siste årene. Og det er forankret i grunnloven, som sier at distriktene i Angola skal styres lokalt. Det er gjort et stort lovarbeid for å forberede det hele.

– Hva skyldes de gjentatte utsettelsene?

– Regjeringen blir ikke enige med opposisjonen om hvordan dette skal gjøres. Det skyldes helt opplagt at regjeringspartiet MPLA risikerer å miste makt. Slik systemet er i dag, kan den som vinner det kombinerte parlaments- og presidentvalget, ikke bare utpeke presidenten, men også hvem som skal styre lokalt. Det har ikke skjedd siden 2008 at regjeringspartiet har utpekt en lokal leder fra opposisjonen, dermed har de full kontroll, sier Orre, og legger til:

– Jeg nøler ikke med å kalle Angola en partistat.

Orre påpeker at selv om presidentens parti MPLA vant valget, hadde opposisjonen stort flertall i mange av de store byene, blant annet i hovedstaden Luanda. Hvis det blir lokale valg, vil MPLA tape makten over viktige områder.

– Man kunne tenkt seg at João Lourenço ville være interessert i reform. Å komme opposisjonen i møte kunne gi et mer styringsdyktig, mindre konfliktfylt og mer demokratisk system. Men det ser ut som MPLA kun tenker på dette som et nullsumspill der de er redde for å dele makt, sier CMI-forskeren.

– Var lovende

– Etter at Lourenço ble valgt i 2017, var det ganske lovende tendenser og tegn til optimisme. Det ble snakket klart om reformer og det ble satt inn tiltak mot korrupsjon. I dag er det tydelig at tiltakene mot korrupsjon i stor grad dreide seg om å svekke støttespillerne og maktbasen til tidligere president dos Santos, sier Orre.

Han mener Norge må ta opp spørsmålet om fengslede aktivister i menneskerettighets-dialogen med Angola:

– De som fortsatt sitter fengslet etter demonstrasjoner, blant annet i forbindelse med valget, må settes fri. Norge må kreve at Angola slipper til demonstrasjoner og det må være lov til å uttrykke hva man mener.

Om han stiller seg spørrende til reformviljen på regjeringsnivå i Angola, er han desto mer entusiastisk når det gjelder viktigheten av lokal reform. Som del av samarbeidet med institusjoner i Angola får Orre følge av åtte forskere og aktivister på veien hjem til Bergen, der de gjennom noen intense dager treffer kommunale ledere, politikere og administrasjon og ser på nært hold hvordan lokaldemokrati praktiseres i vestlandsbyen.

Så gjenstår å se hvordan president Lourenço vil reagere. Han ønsket å lære av hvordan Norge henter så store inntekter fra havbruk, men i første omgang kan han risikere å bli bedre kjent med lokaldemokrati inspirert fra Bergen bystyre.

Powered by Labrador CMS