Utsyn fra et «karantene-rom» i Shanghai

Jeg er i karantene, «kinesisk stil», på et hotell i Shanghai. Tre ganger om dagen settes maten utenfor døra av folk med verneutstyr som ligner det birøktere har hjemme. Jeg kan bestille hamburger hvis jeg vil ha litt avveksling fra den kinesiske maten. Østen er strengere mot viruset enn vi er, men så er da også antall døde per innbygger 250 ganger høyere i USA enn i Kina, Sør-Korea eller Singapore. Etter fjorten dager i streng isolasjon, vil jeg slippe inn i Kina for å møte miljøvernministeren og åpne BRI Green Development Institute som jeg skal lede.

Utsikten fra rommet i 34. etasje er vidunderlig. Jeg kan se ned på Shanghai-elva der fraktebåtene seiler utrettelig, og bidrar til det som er verdens best fungerende økonomi under pandemien. Bakenfor ligger hundrevis av skyskrapere, synlige bevis på at dette er blitt et av verdens viktigste finans-sentre.

Kontrasten er stor fra da jeg første gang besøkte denne byen, i 1984.

Som ung partisekretær i SV skulle vi opprette kontakter i et nytt Kina etter tiår med isolasjon under Mao. Den gang var nær alle kinesere fattige, de bodde trangt og spiste dårlig. Gjennomsnittsinntekten var lavere enn i Afrika.

Utrydder ekstrem fattigdom i 2020

Nå er Kina snart et høyinntektsland. Mange kinesiske provinser er rikere enn medlemsland i EU, og seks kinesiske provinser har høyere levealder enn USA.

Og ikke minst: 2020 blir året da Kina utrydder all ekstrem fattigdom.

Vi så ikke en eneste skyskraper i Shanghai i 1984. Nå konkurrerer metropolen lett med New York eller Tokyo. Det fantes heller ikke privatbiler deg gang. Min venn Justin Lin, som seinere ble sjefsøkonom i Verdensbanken, forteller om hvordan han kom tilbake fra Amerika med egen bil. Hundrevis av naboer stimlet rundt for å se vidunderet. Og i 1984 var det én t-bane linje i hele Kina, linje 1 under Den Himmelske Freds Plass i Beijing. I 2020 har Beijing det t-banesystemet som frakter flest passasjerer, og Shanghai har verdens lengste rutenett. Mer enn 30 byer har nå egen T-bane. Utviklingen som tok et hundreår i Vesten, har kommet på 40 år i kina.

Spørsmålet er selvsagt hvorfor?

Da reformene startet i Kina var Afrika i gjennomsnitt rikere. Ingen forskere spådde Kinas vekst, langt mindre at landet skulle ta igjen Vesten på én generasjon. Før det «østasiatiske mirakelet» mente mange at land som Ghana og Tanzania gikk en strålende framtid i møte, mens Asia var fattigdommens kontinent. Så hvorfor har Kina - og land som Sør-Korea og Vietnam - vokst på en måte som ingen andre i historien. Og hva kan fattige land i Afrika lære.

Det korte svaret er STAT.

Urovekkende meldinger fra Afrika

De asiatiske landene hadde sterke stater, oftere sterkere enn i Europa, før koloniseringen. Disse statene hindret at kolonimaktene kunne ta fullstendig over og de la grunnlaget for effektivt styre når kolonitida var over. Kina hadde en merittbasert stat nesten to tusen år før vi fikk noe som liknet i Europa. Japan konsoliderte en moderne stat etter europeisk modell på et tiår etter 1870.

Det var en sterk grunnmur å bygge huset på.

Halvparten av alle afrikanere levde før kolonitida i statsløse, små stammebaserte samfunn. Den andre halvparten levde i svake stater med mikroskopisk kapasitet. Kolonimaktene ødela ofte de få strukturene som fantes og la ikke grunnlaget for nye stater. De fleste steder var europeerne så få at deres overlegne militærmakt bare marginalt ble oversatt til innflytelse over levemåte og ideer. I tillegg er asiatiske land som Japan, Korea, Kina og Vietnam blant de etnisk mest enhetlige nasjonene på jorda, mens nesten alle afrikanske land er etniske regnbuenasjoner.

Mens jeg sitter på et hotellrom og oppsummerer Asias suksess, kommer det urovekkende meldinger fra Afrika. Valget i Tanzania ble en farse, med gjenvalg av en uberegnelig leder. I Elfenbenskysten nektet opposisjonen å godta nederlag og boikotter den gjenvalgte presidenten Ouattara. Og mye, mye verre: Etiopia - en av Afrikas største suksesshistorier de siste to tiårene - er på full fart mot borgerkrig. Den etniske spenningen mellom Tigray i nord og de Amhara- og Oromo-dominerte sentrale delene av landet har brakt Etiopia til kanten av stupet.

I verste fall kan fredsprisvinner Abiy Ahmed bli statsministeren som leder et land til blodbad.

Sterke stater oppstår oftest i krig. Men sterke stater skaper også fred. Fred er den aller viktigste forutsetning for utvikling. Fra slutten av andre verdenskrig til rundt 1980, var nesten alle krigsdøde på kloden i Øst-Asia. Nå er det knapt noen. Verdens krigsscener har flyttet seg fra Asia til Afrika. Svake stater gjør krig mulig.

Stat som forbannelse

Afrika er ikke ett land, men Afrikas stater har likhetstrekk.

De fleste er klientelistiske, slik som i vår del av verden, før vi skapte moderne stater. Politikken handler ikke om programmatiske eller ideologiske forskjeller, men om ledere som utveksler goder til familie, venner og folkegrupper som støtter dem.

I Kenya stemmer for eksempel 99 prosent av alle kikoyoer på president Kenyatta, nesten alle luoer på opposisjonen. Og svært mange land styres av en sterk mann. President Biya i Kamerun kom til makta i 1982, Museveni i Uganda i 1986. Sistnevnte var lenge en god leder, men nå regjerer Museveni på trettifemte året.

Vestens svar på svake stater i utviklingsland har vært dobbelt feil.

Vi har insistert på de ytre formene ved demokrati, når det egentlige spørsmålet er å skape en stat som kan skape fred, regulere økonomien for økonomisk utvikling og levere basis-goder som utdanning. Vestlige ambassadører har det siste året vært travelt opptatt av å rope på valg i Etiopia, i stedet for å diskutere hvordan vi kan unngå etnisk Armageddon.

Det viktigste for sårbare stater er ikke demokrati, ikke en gang åpenhet.

Det helt avgjørende er et kompetent styre. For kun et kompetent styre vil skape en robust stat som kan tåle et demokratisk valg. Om noen skulle være i tvil, er høstens presidentvalg i USA et godt eksempel på hvor krevende demokrati kan være, selv for verdens mest rutinerte og solide demokratier. Vi har vært for opptatt av statens ytre form, ikke av dens indre substans. Og vi har hatt usvikelig tro på vår evne til å bidra. I Afghanistan og Irak skulle vi skape fungerende stater utenfra. Det har feilet spektakulært og ført til tragedier vi ennå ikke har sett rekkevidden av.

Må bygges av afrikanere selv

De flest andre steder har vi brukt bistand som til statsbygging, oftest kalt «kapasitetsbygging». Afrika trenger mye sterkere stater. Men de må drives fram innenfra, av afrikanere selv. Utviklingen av dagens moderne vestlige stater tok flere hundre år og gikk gjennom mange tilbakeslag. Giverland kan hjelpe, men ikke ved utvendig kapasitetsbygging. Vi kan hjelpe ved å åpne våre markeder, bidra med investeringer og skape økonomisk vekst. Økonomisk framgang skaper middelklasse, og det var borgerskap og middelklasse som brakte liberalt demokrati og moderne stater til Europa. Hjelp til utdanning er også viktig. For en mer utdannet befolkning er grunnmuren i en sterk stat.

Historisk var Afrika det underbefolkete kontinentet. Det bodde få mennesker på enorme arealer. Dermed ble sterke stater vanskelig. Hvis en folkegruppe ikke likte en høvding som prøvde å utøve makt, var det alltid ledige områder de kunne rømme til. Paradoksalt nok kan kanskje den ventede sterke folkeveksten i Afrika gjøre det lettere å skape effektive stater.

For femti år siden hadde Sør-Koreas militærdiktator Park Chung-hee bygd ferdig en motorvei fra Seoul til Busan. Det eneste problemet var at det knapt var biler til å fylle veien. Da vendte han seg til sjefen for Hyundai og spurte om ikke han kunne lage biler. Hyundai-sjefen svarte at han hadde tenkt på det.

Sammen - en sterk stat og et dynamisk næringsliv - skapte de det moderne Sør-Korea.

I familien Solheim kjøpte vi nylig vår første bil, en elektrisk Huyndai Kona - en av de mest populære elektriske bilene i vår del av verden. Det illustrerer til fulle endringen som har skjedd på få tiår.

La oss håpe vi snart ser mange «sørkoreaer» i Afrika.