Pandemi, krig og resesjon:
Her har folk flest minst å rutte med
Pandemi og politisk stormannsgalskap har bidratt til en global økonomisk krise som merkes mest av de som allerede hadde minst. Her forklarer økonom og Norad-fagdirektør Lars Loe hvorfor utsiktene til å nå FNs bærekraftsmål nå er kraftig svekket.
Publisert
Oppdatert
Russlands invasjon har skapt en humanitær krise i nabolandet, men Putins krig har også enorme konsekvenser for mennesker langt utenfor Ukrainas grenser.
Med koronapandemi og klimaendringer som bakteppe, betyr det at verden nå er helt ute av kurs for å nå FNs bærekraftsmål innen 2030. I Det internasjonale pengefondets (IMF) siste World Economic Outlook påpekes det at Ukraina-krigen vil bidra til en betydelig svekkelse av den globale økonomien i år og i årene fremover.
«Invasjonen (...) risikerer å avspore arbeidet med å gjenreise økonomien etter pandemien», heter det fra fondets analytikere – som også påpeker at krigen truer internasjonalt samarbeid som har «løftet millioner av mennesker ut av fattigdom».
– Den kanskje mest alvorlige virkningen av pandemi, krig og resesjon er at utsiktene til bedre levekår for de fattigste er vesentlig svekket, sier Lars Loe, fagdirektør i Norad.
Pandemien som snudde et framskritt
Verden har egentlig nok ressurser til å sikre en grunnleggende levestandard for alle. Likevel fortsetter store deler av befolkningen i land som Burundi, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk – tre av de aller fattigste – å leve i dyp fattigdom.
IMF påpeker at de som allerede var sårbare, led mest under konsekvensene av pandemien. Og de langsiktige konsekvensene kan ikke stoppes med en vaksine.
– Pandemien førte til det største globale økonomiske tilbakeslaget siden 2. verdenskrig. Makroøkonomisk var det størst i de rike landene, men de hadde økonomiske muskler til å ta igjen det tapte. Mange av de fattigste landene fikk mindre tilbakeslag, men større varige skader på økonomiene, og de fattigste i fattige land ble hardest rammet, sier Loe.
Det har vært store framskritt i arbeidet med å bekjempe fattigdom de siste tiårene. Før pandemien hadde andelen som levde på mindre enn 1,9 dollar dagen, falt til 690 millioner mennesker, påpeker Global Finance. Framgangen var betydelig, fra nær to milliarder ekstremfattige i 1990. Men ifølge FNs siste rapport om bærekraftsmålene har konsekvensene av pandemien nå utslettet fire års arbeid med fattigdomsbekjempelse.
Og så kom altså Ukraina-krigen.
I et tilleggsnotat Det internasjonale pengefondet (IMF) publiserte i juli i år, blir den globale veksten ytterligere nedjustert, inflasjonsprognosene revidert opp – og fondets analytikere advarer om en matkrise som vil ramme afrikanske land spesielt hardt.
– Bekymringen er at tilbakeslag i verdensøkonomien, kombinert med mindre internasjonalt samarbeid og vilje til finansiering, vil svekke mulighetene for land som allerede gikk i motbakke før pandemien, sier fagdirektør Lars Loe.
Ekstremfattige og ultrafattige
Verdensbanken anslår nå at konsekvensene av blant annet pandemi og krig vil øke antallet ekstremt fattige med opp mot 100 millioner mennesker bare i 2022.
Men fattigdom handler ikke bare om de som lever under grensa for ekstremfattigdom, for maks 1,9 dollar dagen. Nær to milliarder mennesker levde nemlig på mindre enn 3,2 dollar dagen – og 3,5 milliarder hadde mindre enn 5,5 dollar dagen å rutte med i 2017, det siste året Verdensbanken har gode tall for. Det betyr at nær halve klodens befolkning omfattes av økonomenes tre ulike fattigdomsbegreper.
Bildet tydeliggjøres i et Norad-notat, hvor fagdirektør Lars Loe, som har forfattet notatet, påpeker et annet bekymringsfullt trekk – nemlig hvor langt under ekstremfattigdomsgrensa (på 1,9 dollar) forbruket til de ekstremt fattige er.
I slike tilfeller tar økonomene i bruk enda et begrep – ultrafattige.
– Fattigdom er ikke et enten-eller-begrep. Dessuten settes fattigdomsgrenser i det enkelte land. Grensen på 1,9 dollar – som vil bli inflasjonsjustert i år – har sin legitimitet fordi den er et gjennomsnitt av nasjonale fattigdomsgrenser i et knippe land. Tanken er at de er udiskutabelt fattige sett fra alle ståsted. Likevel brukes begrepet «ultrafattig» ofte for å skille ut alle de som lever ned mot eller på et eksistensminimum, sier Loe.
Men hvordan måler IMFs økonomer egentlig hvor fattig eller rik en nasjon er?
Mens BNP per innbygger målt i løpende dollar ofte blir brukt, kan purchasing power parity (PPP) – eller kjøpekraftsjusterte inntektstall, som kompenserer for forskjeller i levekostnader – bedre vurdere den reelle kjøpekraften for mennesker i ulike land.
– Prisforskjellen på varer og tjenester er veldig stor mellom land. Om man ikke tar hensyn til dette, men regner om til felles valuta med vanlige valutakurser, vil man undervurdere kjøpekraft og levestandard i land med lavt prisnivå, forklarer Loe.
– Hva kan egentlig IMFs PPP-tall brukes til for å nå FNs bærekraftsmål?
– Tallene synliggjør, med pengebeløp som er direkte sammenliknbare, hva et land har til rådighet for sin befolkning gjennom et år. Det sier mye om hvilken kapasitet landet har til å løse egne utfordringer opp mot å bli prioritert for bistand, sier Loe.
– Gir et håp, tross alt
Fagdirektøren understreker at tallet ikke gir et fullstendig bilde, at det kan være bedre å bo i noen av landene nederst på lista, enn i land som befinner seg høyere opp.
– Malawi har eksempelvis et bedre helsevesen enn flere land der kjøpekraften er høyere. For å vite hvor godt tyngden av en befolkning har det, må vi for eksempel kjenne til fordelingen av inntekt, kvaliteten på offentlige tjenester, og en rekke andre faktorer som avgjør hverdagen til folk flest, sier Loe.
– Hvordan vil pandemi, krig og resesjon påvirke arbeidet med FNs bærekraftsmål?
– Vi vet nå at det trengs en boost av internasjonal finansiering og nasjonale kursendringer i fattige land for at de skal lykkes. Om dette ikke skjer, er bærekraftsmålene for 2030 dessverre utenfor rekkevidde.
Loe påpeker imidlertid at den rådende økonomiske og politiske dynamikken ikke er «naturlover», og sier den negative utviklingen handler om koordineringsproblemer.
– Mulighetene for å snu utviklingen blir mye større om nok land samarbeider om en ny kurs. Pandemien viste oss med all tydelighet hvor sterk en gjensidig avhengighet er i verden. Der ligger det tross alt et håp, sier Loe.
Som Loe påpeker, fanger indikatorer for fattigdom målt etter pengemessige grenser bare enkelte deler av folks levekår. Andre faktorer som avgjør livskvalitet er tak over hodet, tilgang til vann, helsetjenester og utdanning, eller menneskerettigheter.
Dette er klodens ti fattigste land, målt i kjøpekraftsparitet:
10: Madagaskar
Tross et yrende dyreliv har ikke turistnæringen klart å løfte Madagaskar ut av fattigdom. Brorparten av befolkningen lever av jordbruk, som gjør landets økonomi sårbar for værrelaterte kriser. Siden uavhengigheten i 1960 har politisk ustabilitet og omstridte valg preget landet.
Men de siste årene har landets myndigheter gitt løfter om fattigdomsbekjempelse og infrastrukturutvikling. Veksten økte, reformer var i gang og utenlandske investorer kom tilbake. Så rammet koronapandemien også øystaten utenfor Afrikas østkyst. Den bidro til økonomisk resesjon, og nå unnslipper heller ikke Madagaskar konsekvensene av en krig som pågår mer enn 7000 kilometer unna.
Manglende kornleveranser fra Ukraina og Russland har ført til at matvareprisene har skutt i været, som igjen øker risikoen for hungersnød i et land som allerede har en av de høyeste forekomstene av underernæring hos barn i verden. Norsk bistand til Madagaskar, hovedsakelig rettet mot utdanning, var i 2021 på vel 77 millioner kroner.
09: Tsjad
Tsjad er på topp ti-lista over land med oljereserver i Afrika, men er også blant de ti fattigste landene i verden, ifølge Pengefondets PPP-tall. Landet, der folk i all hovedsak lever av jordbruk, ble oljeprodusent i 2003 – men dét bidro bare til rikdom for noen få. Fortsatt lever folk flest rett over eller rett under grensen for ekstremfattigdom.
Da Tsjad startet opp oljeproduksjonen lovet myndighetene å bruke brorparten av inntektene til fattigdomsbekjempelse; på helse, utdanning og infrastruktur. Men president Idriss Deby – som kuppet makten i 1990 – endret lovgivningen, og brorparten av pengene er i stedet brukt til å bekjempe opprørere og til å konsolidere makt.
Da Deby ble drept i fjor, tok et militærråd ledet av hans egen sønn kontrollen. Militæret lovet å holde et «fritt og demokratisk» valg etter 18 måneder, men så langt har det vært få tegn på at det skal skje. Mer enn seksti år etter uavhengigheten, og nesten to tiår etter å ha blitt en oljeproduserende nasjon, ligger Tsjad fortsatt nær bunnen av FNs utviklingsprograms Human Development Index. Landet mottar ikke norsk bistand.
- Les også: Når terror rammer de fattigste
08: Malawi
Et av Afrikas minst utviklede land, med utbredt fattigdom. Malawi har få eksportvarer – og kostbar import bidrar til høye produktpriser. Samtidig som Malawi er avhengig av bistand, satser myndighetene på økte utenlandske investeringer.
Selv om Malawi det siste tiåret har hatt relativt god økonomisk vekst, er nasjonens økonomi – som i stor grad er jordbruksorientert – fortsatt sårbar for ekstremvær. Og mens levestandarden i urbane områder er blitt bedre, er matsikkerheten på landsbygda skjør.
President Lazarus Chakwera har sagt at han ønsker å være en leder «som får alle til å blomstre», men pandemien har stukket kjepper i hjulene for visjonen. I 2020 falt veksten i landets BNP til 0,9 prosent, fra 5,4 prosent året før. Samtidig har inflasjonen steget med rundt 20 prosent. Malawi ble samarbeidsland for norsk bistand i 1996, hovedsakelig rettet mot utbygging av et helsevesen og til utdanning. Norsk bistand var i 2021 på vel 460 millioner kroner.
07: Mosambik
Mosambik har mye dyrkbar jord, og rikelig med energi og mineralressurser. Men selv om landet har hatt en en gjennomsnittlig BNP-vekst på på rundt syv prosent det siste tiåret, er landet ifølge IMFs PPP-tall blant de ti fattigste i verden. Store deler av befolkningen lever under fattigdomsgrensa.
En 15 år lang borgerkrig tok slutt i 1992, men siden har politisk ustabilitet og korrupsjon vært et problem – og fra 2017 har islamister plaget den gassrike nordlige delen av landet, der 4000 mennesker er drept og minst 800 000 drevet på flukt.
Da det franske selskapet Total i 2020 sikret seg en milliardkontrakt for utbygging av et flytende naturgassanlegg, håpet mange at det skulle være en ny start for Mosambik.
Men i april 2021 – etter nye islamistangrep – kunngjorde selskapet at utbyggingen skulle stanses på ubestemt tid. Norge har hatt bistandssamarbeid med Mosambik siden 1977. I 2021 var bistanden på 513 millioner kroner, der satsing på helse, landbruk og energi var viktige satsingsområder.
06: Niger
En raskt voksende befolkning, som i stor grad er avhengig av småskala jordbruk, bor i landet der 80 prosent av landområdene er ørken. Matsikkerheten er dårlig og Niger har også høye rater av mor- og barnedødelighet. I tillegg har hærens trefninger med ulike jihadistgrupper sendt hundretusener på flukt.
Nesten fire millioner er nå avhengig av nødhjelp, ifølge FNs humanitære kontor OCHA. Likevel ser det ut til at Niger er i en politisk og økonomisk overgangsfase. Siden 2011 har myndighetene tatt flere grep for å få flere utenlandsinvesteringer. Ved siden av mineralressurser, eksporterer Niger jordbruksprodukter som kveg og peanøtter.
Jordbruket er imidlertid svært sårbart for tørke, og i dårlige år må landet importere mat. Pengefondet anslår at Nigers økonomi vil vokse med opptil syv prosent i år og neste år. På FNs levekårsindeks for 2020 er Niger rangert nederst av 189 land. Norsk bistand til Niger var på om lag 150 millioner kroner i 2021, der nødhjelp, utdanning og godt styresett var blant satsingsområdene.
05: Somalia
Tre tiår med borgerkrig og konflikt. Tørke og flom. Matmangel, og mangel på tilgang til de mest grunnleggende tjenester. Utfordringene for somaliere flest er enorme. BNP-vekst i siste del av forrige tiår ble brutt i 2020 da koronapandemien rammet samtidig med flom og den største gresshoppesvermen i moderne tid.
Så da analytikerne så en svak bedring, satte blokaden av Ukrainas korneksport landets innbyggere på nok en prøve – der helsemyndigheten registrerte nye tilfeller av alvorlig underernærte barn. Likevel, mener Verdensbanken, kan investeringer i energi- og havnesektoren, samt i helse og utdanning, bidra til vekst og jobbskaping.
Norsk bistand til Somalia består blant annet av tilskudd til flernasjonale organisasjoner, til norske frivillige organisasjoner. Norge har blant annet bidratt til stats- og demokratibygging, med styrking av nasjonale og regionale institusjoner. Andre viktige innsatsområder er infrastruktur, helsetjenester og utdanningstilbud, samt tiltak for jobbskaping. Norsk bistand til Somalia i 2021 var på 526 millioner kroner.
04: DR Kongo
Siden DR Kongo ble uavhengig fra Belgia i 1960, har innbyggerne lidd under tiår etter tiår med diktatur, politisk ustabilitet og vold. Millioner er helt avhengig av nødhjelp.
En ny optimisme spredte seg i 2019, da Félix Antoine Tshisekedi Tshilombo ble valgt som president. Hans kontroversielle forgjenger Joseph Kabila, kan smykke seg med å ha satt en stopper for «den store afrikanske krigen», en konflikt som direkte og indirekte krevde opp mot seks millioner menneskeliv. Han skal imidlertid ha gjort lite for å forbedre livene til alle som faktisk overlevde. Tvert imot viser en fersk lekkasje hvordan millioner av dollar ble underslått mens hans satt med makten, samtidig som tre fjerdedeler av landets innbyggere lever på mindre enn to dollar dagen.
President Tshisekedis oppgave er enorm. Men med 80 millioner hektar dyrkbar jord, store mineral- og metallforekomster, har DR Kongo – ifølge Verdensbanken – potensial til å bli en av Afrikas rikeste land. I 2021 var norsk bistand til landet på vel 261 millioner kroner. Brorparten går til ikke-statlige organisasjoner, men Norge har også bevilget 500 millioner kroner til skogprosjekter i seks sentralafrikanske land, deriblant DR Kongo.
03: Den sentralafrikanske republikk
Som nabolandet DR Kongo, er også Den sentralafrikanske republikk svært rikt på naturressurser. Men gull, uran og diamanter har ikke bidratt nevneverdig til utvikling etter uavhengigheten i 1960. Syv av ti sentralafrikanere lever fortsatt i dyp fattigdom.
I 2016 ble det avholdt valg, og en fredsavtale ble inngått mellom 14 opprørsgrupper og regjeringen i 2019. Men tusenvis av FN-soldater forsøker fortsatt å håndheve lov og orden i landet der myndighetene kontrollerer mindre enn 30 prosent av landområdene.
Den økonomiske veksten har tatt seg noe opp de siste årene, drevet fram av økt aktivitet i tømmerindustrien, samt i landbruks- og gruvesektoren. Men bakteppet er fortsatt mørkt, og krigen i Ukraina påvirker også her kornforsyningene. WFP har advart om at den kraftige økningen i priser på basisprodukter som ris, hvetemel og vegetabilsk olje, gjør at folk flest nå lever med svært dårlig matsikkerhet. Norsk humanitær bistand til Den sentralafrikanske republikk var i 2021 på vel 62 millioner kroner.
- Les også: Slik når de fram til de mest sårbare
02: Sør-Sudan
Til tross for at Afrikas lengstvarende borgerkrig er over, har volden preget verdens yngste nasjon siden 2013, da president Salva Kiir (Dinka) anklaget sin tidligere visepresident, Nuer-leder Riek Machar, for kuppforsøk. Resultatet av konflikten er at 400 000 mennesker er drept, nesten fire millioner drevet på flukt.
Sør-Sudan har store oljeforekomster og kunne vært en rik nasjon, men sosiale, etniske og politiske konflikter har bidratt til at brorparten av befolkningen fortsatt er blant klodens fattigste. Etter å ha signert en våpenhvile og ny maktdelingsavtale dannet regjeringen og opposisjonspartiene en samlingsregjering ledet av Kiir, med Machar som visepresident i 2018. Men avtalen har vist seg skjør, og stort sett ineffektiv når det gjelder å forbedre folks levestandard og bringe et sterkt splittet samfunn sammen.
Norske myndigheter har engasjert seg diplomatisk i konflikten i Sudan, og den sørlige delen av landet (nå Sør-Sudan) har vært blant de viktigste samarbeidslandene for norsk bistand gjennom en årrekke. Vel 600 millioner bistandskroner gikk til Sør-Sudan i 2021.
01: Burundi
Burundi, preget av de samme etniske konfliktene som bidro til folkemordet i Rwanda, er det fattigste landet i verden, ifølge IMFs beregninger av kjøpekraftsparitet. Rundt 90 prosent av landets 12 millioner innbyggere er avhengig av jordbruk for å få mat på bordet, og et overveldende flertall lever i dyp fattigdom.
Dårlig infrastruktur, korrupsjon og etniske konflikter har bidratt til situasjonen. Pierre Nkurunziza, den tidligere hutu-lederen som ble president i 2005, hadde begynt arbeidet med å gjenoppbygge økonomien da han bestemte seg for å stille til en tredje presidentperiode, i strid med grunnloven.
Gamle konfliktlinjer gjenoppsto, hundrevis døde i sammenstøt og titusener ble drevet på flukt. Nkurunziza døde sommeren 2020, og Evariste Ndayishimiye, en eks-general som ble håndplukket av Nkurunziza, tok over. Den nye presidenten har jobbet for å få økonomien på rett kurs og ikke minst med reparere Burundis relasjoner til omverdenen. Og innsatsen har gitt resultater: både USA og EU har opphevet økonomiske sanksjoner som ble innført etter krisen i 2015 – og ikke minst gjenopptatt bistandssamarbeidet. Norsk bistand til Burundi var i 2021 på 27 millioner kroner, hovedsakelig kanalisert gjennom norske organisasjoner.
- Kilder: IMFs World Economic Outlook 2022 (april/juli), Global Finance Magazine, FNs Sustainable Development Goals Report 2022, Store norske leksikon og Norads landsider
