Håpet, slik Sør-Sudans erklærte selvstendighet i 2011 bar bud om, er på kort tid erstattet av resignasjon, fortvilelse og voksende nød i befolkningen. Foto: Ivar Christiansen
Håpet, slik Sør-Sudans erklærte selvstendighet i 2011 bar bud om, er på kort tid erstattet av resignasjon, fortvilelse og voksende nød i befolkningen. Foto: Ivar Christiansen

Sør-Sudan – et dystert møte

Det hersker en nervøs stemning hos alle jeg møter. Ingen ser noen farbar vei ut av den nasjonale krisen, som rammet landet Sør-Sudan i desember 2013. Kamper pågår fortsatt, tross alskens våpenhvileavtaler, skriver Ivar Christiansen fra Norsk Folkehjelp.

Håpet, slik Sør-Sudans erklærte selvstendighet i 2011 bar bud om, er på kort tid erstattet av resignasjon, fortvilelse og akselererende nød i befolkningen. 

Ivar Christensen

Håpet, slik Sør-Sudans erklærte selvstendighet i 2011 bar bud om, er på kort tid erstattet av resignasjon, fortvilelse og akselererende nød i befolkningen. De politiske selvstendighetskreftene, de som skulle løfte arven etter John Garang, har selv revet teppet vekk under de løfter de ga sine åtte millioner (et høyst usikkert tall) landsmenn om en bedre framtid. Egen makt og egen vinning har trumfet nødlidende menneskers ekstreme behov for hjelp og håp. For eksempelets skyld: president Salva Kiir brukte 25 000 dollar i forbindelse med en innvielsesfest for sin datter da hun flyttet inn i nytt hus. Mer enn 90 prosent av befolkningen lever for mindre enn én dollar per dag.

Det er et dystert møte med hovedstaden Juba. De små tegn til utvikling i riktig retning har stoppet opp etter desember 2013. Halvferdige nybygg, gapende betongkonstruksjoner, uten en arbeider å se. Alt er i forfall. Søppeldynger overalt der folk ferdes. Tusener på tusener i formålsløs vandring i de støvete gatene. De få restaurantene bærer skilt ved inngangen: «Det er forbudt å ta med ladde våpen inn i lokalet». Jeg reiser nordover til Yarol på veier der ingen norsk sjåfør hadde turt å sette seg bak rattet, fullstendig utvasket som de er av regntiden. Og fra april strømmer igjen regnet ned. I måned etter måned.

Jeg møter tusener på tusener av internt fordrevne, som har flyktet fra kampene i Upper Nile og Jonglei og til det litt roligere Yarol i Lakes. Omtrent bare kvinner med store barneflokker. Mennene er drept eller er blitt igjen for å delta i kampene. Kvinnene har gått og gått i dager og uker med den minste i en bylt på ryggen, og de tre-fire andre svinsende rundt seg. Ikke annen næring enn den de fant på sin vei.

Jeg reiser sørover til Yei, fortsatt på uframkommelighetens stier. Jeg møter elever, studenter og bønder som er gitt den muligheten som de fleste av deres landsmenn aldri har fått. Takket være Norsk Folkehjelp og deres donorer. De har mat på bordet og får undervisning, men også her hersker nervøsitet og usikkerhet for framtiden. De har hørt at den økonomiske bistanden kanskje vil opphøre, at jenta kanskje aldri blir den sykepleieren hun har drømt om, at gutten kanskje aldri blir den snekkeren som skal gi han og familien livsgrunnlaget. De snakker om traumer og våkenetter, ja om ren redsel for at de ikke kan få fullført sitt livsprosjekt.

De vet at de er privilegerte. De snakker om å gi alt tilbake til det sønderknuste samfunnet de kommer fra. Jeg forteller dem omsvøpsløst at det internasjonale bistandsmiljøet er i ferd med å gå trøtt av Sør-Sudan, av å yte hjelp til et land hvis politiske lederskap river ned det som andre yter i solidaritet med en lidende befolkning. Omfanget av den internasjonale bistanden raser da også nedover, og store summer flyttes massivt fra langsiktig utviklingsbistand og til katastrofehjelp, utløst av de store flyktningestrømmene som opptøyene har skapt. Derved blir det uansett mindre til langsiktig utvikling.

Men jeg sier samtidig: Dere skal ikke lide for denne politiske evneløsheten. For at president Salva Kiir og hans rival Riek Machar svikter sitt folk. Vi må skille mellom det politiske lederskapet og sivilbefolkningen. De trenger oss mer enn noen gang. Vi må gjøre vårt. Vi skal gjøre hva vi kan for å overbevise våre donorer om at det aldri har vært viktigere å rekke ut en hjelpende hånd enn nå som det ser som mørkest ut. Og vi må ha to tanker i hodet samtidig: vi må bidra til å lindre den akutte nøden, men vi må også vanne røttene under alt som er bygd opp innen helse, yrkesopplæring, kvinners rettigheter, ungdomsarbeid og minerydding. Hvis ikke graver vi Sør-Sudans grav.

Sør-Sudan er landet som uten sammenlikning mottar mest støtte fra Norsk Folkehjelp. Slik har det vært helt siden landet kjempet for sin frigjøring fra Khartoum og Sudan. I 2014 var bistanden på mer enn 160 millioner kroner, og den fordeler seg mellom akutt nødhjelp, langsiktig utviklingsbistand og minerydding. Midlene kommer fra statsbudsjettet (utenriksdepartementet og NORAD), ulike fagforbund og det privateide Kavlifondet, som blant annet støtter utviklingsprosjekter i fattige land.

Antallet drepte siden opptøyene startet i desember 2013 varierer, men med et minimum på 10 000. Over to millioner er drevet på flukt. De har søkt tilflukt i organiserte leirer, men i like stor grad på mindre steder, der et allerede fattig lokalsamfunn har måttet håndtere den voldsomme tilstrømmingen av fordrevne, fullstendig uten ressurser til å makte en slik oppgave. Sult, malaria, overgrep, kriminalitet og redsel herjer disse små samfunnene, men tross alt et stykke unna krigens ubarmhjertige trefninger. Norsk Folkehjelp bidrar med sin hjelp til 10 000 store og små, fordelt på forskjellige steder i Sør Sudan. I Øst Yirol har vi konsentrert arbeidet rundt tre landsbyer. Vi ser dem der de kommer. I den brennende heten stiller de seg i kø i timer før utdelingen starter. Av mat, av kokekar, av et fiskesnøre, av et såpestykke, av et teppe. De mangler alt. Absolutt alt.

Afrika er mangfoldig. Mange land kan glede seg over betydelig sosial og økonomisk framgang. Sør-Sudan har imidlertid så langt ikke grepet sjansen som det selv tok og som det internasjonale samfunnet så gjerne ville gi dem. Landet stanset opp og tok et langt skritt tilbake. For oss med de vestlige sivilisasjonsbrillene på er det ubegripelig. Med Sudans brokete krigshistorie, drevet fram av urgamle stammer og klaner, kan man likevel forstå en flik av det. Selv om det er utilgivelig.

Powered by Labrador CMS