Meninger

Jeg har aldri møtt en småbonde i Afrika som ikke kjenner godt til jorda si, produktene sine, værsystemer, sesonger og transportmuligheter. Det han vet best er at kunden hans ikke kan betale stort. Er det i det hele tatt mulig å hjelpe den afrikanske småbonden på en måte som monner, spør Tore Westberg.

Tvinnereim prioriterer feil. Afrikanske bønder trenger et marked, ikke opplæring

Tvinnereim vil lære opp småbonden. Jeg har aldri møtt en småbonde i Afrika som ikke kjenner godt til jorda si. Det er ikke mulig å hjelpe småbonden uten at myndighetene får på plass et genuint program for å bedre rammebetingelsene, skriver Tore Westberg.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det blir ingen bærekraft uten kjøpekraft.

Populistiske politikere elsker å ta utgangspunkt i et aktuelt og dramatisk tema, kople det til en systemisk krise og deretter foreslå en enkel medisin. Det går sjeldent bra. Denne gangen er det vår utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim som tar utgangspunkt i Ukrainakrisen, kopler det til fattige lands manglende matsikkerhet og kommer opp med en løsning hvor Norge må hjelpe den afrikanske bonden til å bli litt flinkere.

Artikkelen nevner solsikkeolje og hvete som to varer som vil bli mangelvare eller dyre siden Ukraina og Russland er blant de største eksportørene til verdensmarkedet, også til Afrika. Afrika sør for Sahara importerer lite solsikkeolje fra verdensmarkedet. Dette kjøper de for det meste inn fra andre afrikanske land. Hva hvete angår er det de brødelskende nordafrikanske landene langs Middelhavet som importerer brorparten av hveten fra Ukraina og Russland. Sør-Afrika produserer både solsikkeolje og hvete, men er avhengig av noe import fra de to landene som er i krig. Ingen av disse områdene er nedslagsfelt for norsk bistand til fattige afrikanske bønder.

Faste spaltister i Bistandsaktuelt

Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator

Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP

Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo

Anne Håskoll Haugen, journalist og debattleder

Tomm Kristiansen, journalist og kommentator

Julie Rødje, leder av ungdomsorganisasjonen Spire

Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator

Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute

Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt

Maren Sæbø, journalist og kommentator

Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi

Utkonkurreres av importert mat

Mais, cassava, ris og andre lokale produkter utgjør basismaten i de fattige afrikanske landene. Etter at urbaniseringen skjøt fart i mange afrikanske land har hvete blitt mer populært, særlig hos betalingsdyktige arbeidere og middelklassen i urbane strøk. Nye typer hvete er mer resistente mot temperatur, insekter og manglende vann og det gjøres lokale forsøk på å øke denne produksjonen. Det har imidlertid vist seg vanskelig å produsere hvete som prismessig kan konkurrere med importert hvete, som allerede er betydelig subsidiert i produksjonslandene i nord. Myndighetene i afrikanske land frykter urbane protester mye mer enn fattige landsbyfolk. Derfor reduserer de ofte importavgifter på hvete ved det minste tegn til uro. Utviklingsministerens eget parti har bidratt sterkt til at 60 prosent av norske bønders inntekt utgjøres av subsidier. Dette har på ingen måte hjulpet lokal matproduksjon i Afrika.

«Nå handler det om å få opp produktiviteten ved å øke småbønders kompetanse og gi dem tilgang til enkel teknologi, vanningssystemer og bedre såkorn», sier Tvinnereim til Bistandsaktuelt.

Hun pusher teknologiske løsninger uten å forstå at den afrikanske bonden er fattig på grunn av økonomiske rammebetingelser. Norge var et fattig land den gangen vi stort sett levde av fiske og landbruk. Da de fleste av bondens døtre og sønner forlot jorda til fordel for arbeid i industri- og tjenestesektoren, ble det færre å dele jorda på og det ble skapt en kjøpekraft for bondens produkter. Det største problemet for den afrikanske bonden er at kundene er like fattige eller fattigere enn han eller henne. Det blir ingen bærekraft uten kjøpekraft.

Må investere i alternative jobber

Tvinnereim vil lære opp småbonden. Jeg har aldri møtt en småbonde i Afrika som ikke kjenner godt til jorda si, produktene sine, værsystemer, sesonger og transportmuligheter. Det han vet best er at kunden hans ikke kan betale stort fordi vedkommende kanskje er tomatbonde og får like lite for sine produkter. Han vet også at om han finner transport til byen er halve befolkningen der slumbeboere med dårlig råd. Det er måte på hvor mange tomater middelklassen kan spise. Jeg har aldri sett tomme matmarkeder i Nairobi eller på andre tettsteder for den saks skyld. Den industrielle revolusjonen er fortsatt ikke fullført i de landene Norge anser som mål for sin bistand. Selv i den økonomiske motoren Kenya utgjør industrien kun 10 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP).

I våre bistandsland utgjør jordbruket 60 – 80 prosent av arbeidsplassene. Afrikas befolkning er antatt å ville dobles de neste 30 årene.

Er det i det hele tatt mulig å hjelpe den afrikanske småbonden på en måte som monner? Det blir mange av dem i 2050 når Afrikas befolkning utgjør to og en halv milliard mennesker. Selv om vi bruker hele bistandsbudsjettet på 40 milliarder kroner, blir det en dråpe i havet. Hva om en tok for seg bare noen og hjelper dem med såkorn, vanningsanlegg og andre teknologiske løsninger? Det ville forrykke konkurranseforholdet mellom de som får hjelp og de som ikke får hjelp. Vi har ikke lokal kompetanse til en slik inngripen.

Det er ikke mulig å hjelpe småbonden uten at myndighetene i våre bistandsland har et genuint program for å bedre rammebetingelsene.

Den politiske eliten i disse landene er ofte selv store jordeiere og har liten interesse av en jordreform. Velgergrunnlaget deres er ofte basert på stammetilhørighet og andre ikke-yrkesrettede grupperinger. Hvorfor er ikke Bondepartiet det største partiet i de fleste afrikanske land? Det ville jo vunnet de fleste valg om vår politiske historie hadde rådd. Selv om den politiske viljen hadde vært til stede, er dette et så enormt systemisk problem at intet fattig land i Afrika har råd til å kopiere vår subsidiepolitikk eller innføre grensesprengende tiltak.

Afrika trenger investeringer i alternative arbeidsplasser før det er for sent.

Powered by Labrador CMS