Opprørere legger ned våpen – norsk-støttet fredsdialog i DR Kongo
Opprørssoldater, regjeringshæren, politikere, lokalbefolkningen og FNs stabiliseringsstyrke snakker sammen i ett av DR Kongos mest betente områder. Et fredshåp er tent etter 20 år. 2400 opprørssoldater er villig til å gi fra seg våpen.
Det er helt avgjørende å forstå den lokale dynamikken og tilhørende aktører.
En fredsavtale og fase der opprørere re-integreres forberedes.
- Denne stabiliseringsstrategien burde være nyttig i andre konflikter, mener Ingebjørg Finnbakk, som fram til februar i år var sentralt i FN-arbeidet.
Høsten 2016 ble Ingebjørg Finnbakk sendt av Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter, NORDEM (nå en del av Flyktninghjelpens beredskapsstyrke, NORCAP), for å arbeide med en ny, innovativ stabiliseringsstrategi i det urolige østlige DR Kongo.
I tre år var hun sentral i FN-operasjonens (MONUSCO) sivile enhet Stabilization Support Unit i byen Bunia i Ituri-provinsen. Et pilotprogram for en omfattende sivil-militær tilnærming til konfliktløsning skulle settes ut i live. Utenriksdepartementet støtter arbeidet gjennom norske stillinger til MONUSCO (via NORDEM) samt gjennom et-flergiver Trust Fund
I dette området har opprørsbevegelsen Ituris patriotiske motstandsfront (FRPI) operert siden den kongolesiske borgerkrigen i Ituri rundt 2000-tallet, med ulike støttespillere og allianser.
En rekke militære operasjoner utført av regjeringshæren i DR Kongo (FARDC), noen ganger alene, andre ganger i samarbeid med FN-styrkene har ikke klart å skape fred i de østlige provinsene i landet. Det er i dag over 150 ulike opprørsgrupper i provinsene Ituri, Sør- og Nord-Kivu. Mange av konfliktene har lokale årsaker og drivere.
Behov for nytenkning
FN-operasjonen i DR Kongo (MONUSCO) har vært i landet siden 1999. Siden 2009 har mandatet vært å «stabilisere» det østlige Kongo. Den første fasen i stabilisingsarbeidet fra 2009 til 2012 drev rundt 69 prosjekter, med en prislapp på 367 millioner dollar. De satset på en tradisjonell stabiliseringsstrategi med et klart militært fokus og bygging av infrastruktur. Men resultatene var begrenset, med lite stabilisering.
- Det var behov for nytenkning. Jeg ble kastet ut i implementeringen og flyttet helt alene til et kontor i Bunia, forteller Finnbakk.
- Hovedtanken er å gå kontekstspesifikt til verks, finne grunnårsakene til konflikten. Det er veldig sjelden at FN-operasjoner gjør så omfattende konfliktanalyser helt ned på lokalnivå. Det er helt avgjørende å forstå den lokale dynamikken og tilhørende aktører. I Kongo er det slik at det som skjer på «Majorstua» kan være helt ulik det som skjer noen kilometer unna på «Grønlandsleiret».
Analysen og samtalene med lokalsamfunnet viste at folk opplevde at ved siden av en rekke spørsmål om jord og valg så var hovedbudskapet at den væpnede gruppen, Ituris patriotiske motstandsfront (FRPI), hindret utviklingen. Samtidig opererte ikke opprørerne isolert.
- Vi måtte danne en oversikt over aktørene lokalt, på provinsnivå og nasjonalt. Opprørsgruppen var i skogen, men det er krigsherrer og ministere i hovedstaden Kinshasa som også har interesser i denne delen av Ituri.
Snakke med de gode og de onde
«Demokratisk dialog» er navnet på metoden som Finnbakk og hennes to samarbeidspartnere(en fra det statlig stabiliseringsenheten og en fra en lokal sivilsamfunnsorganisasjon) brukte.
- Vi måtte få folk til å snakke sammen, direkte og indirekte. Det er ikke så lett. Vi måtte snakke med både gode og onde krefter og med som ville ødelegge fredsprosessen. Vi måtte drikke whisky med krigsherrer i Kinshasa og spise fisk med kvinner og ungdom i landsbyene.
Kvinner i lokalsamfunnet satte de tre i stabiliseringsgruppen i kontakt med kommandantene i FRPI. Det var viktig å få klarhet i hva opprørerne hadde som krav og kartlegge mulighetene for en politisk løsning
- Nøkkelen, i denne prosessen, er åpenhet og informasjonsdeling. Å skape tillit var avgjørende. Dersom vi ble fortalt noen i Kinshasa, delte vi det med folk i Bunia. Det er også viktig å huske at folk har mobiltelefoner. «Alle» vet så snart militæret begynner å forlytte seg.
Finnbakk og hennes to samarbeidspartnere måtte stadig ut i felt og til Kinshasa for å snakke med folk.
- Det nytter ikke å bare sitte på et kontor. Man må ut og snakke med alle, bruke tid til å forstå spillerne, trekke også skeptikerne med.
- Lokal befolkningen ble en viktig medspiller. De stiller spørsmål og krav, og maktmenneskene må også forholde seg til dem. Selv de militære er ikke trygge om de ikke har støtte fra befolkningen. Når «alle» er med i prosess så bidrar det til å holde de ulike ansvarlige.
- Det er våre lokale partnere som er de virkelige heltene i denne prosessen. Vi hadde ikke klart det uten dem. Jeg var bindeleddet til det internasjonale samfunnet. Når vi skulle ut og møte de væpnede gruppene måtte jeg stole på dem når det sa det var trygt.
- Jeg måtte legge fra med en norsk effektivitets tenkemåte. Folk trenger tid til å komme til en løsning etter 20 år med konflikt.
Gjennombrudd
I august i fjor skjedde det første formelle møtet mellom ministre fra Kinshasa, opprørerne og FN i baseområdene i bushen.
- Risikoen var stor. Et skudd hadde sabotert det hele. Vi var enormt anspent, forteller Finnbakk.
Siden desember har det vært en våpenhvile i denne delen av Ituri. Partene er blitt enige om at de rundt 2400 FRPI «elementene» skal samles i leirer som første fase i en avvæpning, og det arbeides med en politisk løsning og en fredsavtale. Foreløpig er rundt 1000 element med deres familier samt alle de øverste lederne samlet i leirene. Statsministeren hadde sist uke møte om prosessen i Kinshasa.
Prosessen er fortsatt skjør og ikke helt i havn.
Bruke metoden flere steder
Finnbakk mener at FN og myndighetene i DR Kongo hadde kommet langt dersom de bruker denne nye strategien for å finne løsninger på flere av konfliktene.
- I møte med de 150 opprørsgruppene som nå opererer ville man kunnet komme langt med denne metoden i minst to-tredjedeler av tilfellene, mener hun.
Menneskerettighetsorganisasjonen International Crisis Group skriver i en fersk rapport at «FN bør investere mer i lokale meklingsforsøk i det østlige DR Kongo for å kunne hanske med misnøyen som ofte motiverer væpnede grupper og deres støttespillere.»
Les tidligere kommentar av Hilde Frafjord Johnson:
