Balansekunst for Etiopias statsminister før mulige fredssamtaler

Tigrayfolkets frigjøringsfront er det fulle navnet på gruppen som satte kjepper i hjulene for Abiys politiske prosjekt, og som til slutt havnet i krig med Abiy og regjeringen hans i Addis Abeba.

Nå er det gått 19 måneder siden Abiy sendte regjeringshæren nordover for å sette de tidligere så mektige lederne i TPLF på plass.

Abiy antok at det ville bli kort prosess, men i stedet spredte krigen seg, TPLF ble slett ikke knust, og sivilbefolkningen har gjennomgått store lidelser og gjør det fortsatt.

Presset president

Ifølge analytikere er det den fastlåste militære situasjonen, en voksende humanitær krise, samt økonomisk og diplomatisk press som har fått presidenten til å bevege seg mot forhandlingsbordet. Men det er ikke uten risiko for Abiy å sette seg til forhandlingsbordet ettersom flere av hans alliansepartnere er sterkt imot kompromisser med TPLF.

Det er nå over tre måneder siden våpenhvilen trådte i kraft i Tigray, som ligger nord i Etiopia mot grensen til Eritrea og Sudan. Å vinne en full seier anses som umulig både for regjeringen og TPLF, men status quo har også sin pris.

– Denne fredsprosessen er ikke en plutselig utvikling, men resultat av en flere måneder lang stillingskrig som har etterlatt begge parter med lite tilfredsstillende alternativer, sier analytikeren Ben Hunter ved Verisk Maplecroft, et konsulentselskap som driver med internasjonal risikoanalyse.

Mangler det meste

Før Abiy overtok som statsminister i 2018, var TPLF den mektigste politiske grupperingen i landet, men Abiy ønsket å redusere innflytelsen til etnisk baserte partier og samle alle under én paraply, sin egen, for å bli kvitt de etniske motsetningene. Grepet førte til det stikk motsatte. Det brøt ut full krig, og krav om mer selvstyre i landets ulike regioner har slett ikke stilnet.

Mesteparten av Tigray-regionen er nå igjen under TPLFs kontroll, men området opplever en katastrofal mangel på forsyninger, noe som gjør livet til millioner av mennesker svært vanskelig.

I april begynte igjen nødhjelpskolonner å rulle inn i Tigray, men ifølge FN kommer for lite av hjelpen fram til sivilbefolkningen. Regionen lider dessuten fortsatt av at kommunikasjonslinjene er nede, og det mangler både drivstoff, elektrisitet og banktjenester.

Sult og tørke

Samtidig er områder sør og øst i landet rammet av storstilt sult og tørke, den verste på 40 år. Nylig meldte Redd Barna at over 1 million mennesker har akutt behov for matvarehjelp sør og øst i landet. 185.000 barn anslås å være kritisk underernært, og behovet for internasjonal hjelp er enormt.

I mai nådde dessuten inflasjonen nye høyder. Matprisene har økt med hele 43,9 prosent, mens landets beholdning av utenlandsk valuta har fordunstet.

– Krigen er kjernen i den nåværende økonomiske ødeleggelsen, sier Awet Weldemichael, en sikkerhetsekspert ved Queen's University i Canada.

– Internasjonale partnere nøler med å tilføre hardt tiltrengt utenlandsk valuta i et krigsherjet land, legger han til.

Urolig i Oromia

Abiy blir også utfordret av opprørere flere steder enn i Tigray.

Regjeringsstyrker er bundet opp i Oromia, landets største og mest folkerike region. Her er det Oromo frigjøringshær (OLA) som ønsker seg mer autonomi. Nylig angrep OLA regionshovedstaden Gambela – for første gang noensinne, ifølge Hunter.

Abiy må også forholde seg til økende misnøye i Amhara, som grenser til Tigray, og som har hjulpet regjeringshæren i kampene mot TPLF.

Der ønsker de mest ytterliggående kreftene fortsatt å knuse TPLF helt, og det er frykt for at Abiy vil inngå en fredsavtale på bekostning av amharafolket.

– Amharas interesser er ikke en del av bakdørsforhandlingene mellom Abiy og TPLF, sier Tewodrose Tirfe, som var med på å stifte den USA-baserte interesseorganisasjonen Amhara Association of America.

Omstridte landstriper

Amharas største bekymring er statusen til to fruktbare landstriper som Tigray anklages for å ha stjålet i 1991, da TPLF sto i spissen for Etiopias regjeringskoalisjon.

Områdene, kjent som Wolkait og Raya, er blitt gjenerobret av Amhara etter at krigen begynte, og amharene er ikke villig til å gi avkall på dem.

– Hvis amharene ikke liker den framforhandlede løsningen, spesielt når det gjelder Wolkait og Raya, vil amharene kjempe mot Abiy, sier Tewodrose.

Abiy må derfor gå en hårfin balansegang hvis han både skal innfri noen av TPLFs krav samtidig som har tar hensyn til sine alliansepartnere for ikke å miste sitt eget maktgrunnlag.

Siden midten av mai har tusenvis av mennesker blitt pågrepet i en storstilt politiaksjon i Amhara. Regjeringen sier at aksjonen er rettet mot kriminelle, mens Tewodrose mener at det er regjeringens meningsmotstandere som blir tatt, deriblant journalister og studenter.

Krav kan utløse nye krav

TPLF har på sin side gjort tilbakelevering av den vestlige delen av Tigray, områder som har vært okkupert av styrker fra Eritrea og Amhara, til en forutsetning for fredssamtaler.

– Abiy kommer til å slite med å overbevise nasjonalister i Amhara om å gi fra seg kontrollen over det vestlige Tigray fordi de hevder det historisk sett tilhører amharene, sier Hunter.

Å innfri TPLFs krav om mer politisk selvstyre kan dessuten føre til lignende krav fra andre regioner i et land med over 90 ulike folkegrupper. Det vil igjen kunne svekke presidentens føderale maktbase i Addis Abeba.

Når det gjelder Eritrea, TPLFs historiske erkefiende, er det også fare for at Abiy vil bli motarbeidet i sine fredsforsøk.

President Isaias Afwerki ønsker både at TPLF taper krigen og at Etiopia svekkes, noe som gjør at landet tjener på at krigen fortsetter, ifølge Hunter.

– Risikoen for Abiy er lik den risikoen det er for alle som går inn i en konflikt sammen, men som så inngår fred med fienden på egen hånd, sier Awet Weldemichael.

– Statsministeren, landet og regionen er bedre tjent med at han forsøker å ta med seg alle sine alliansepartnere til bordet med TPLF i stedet for å gå dit alene, sier han.