Amina Tahir viser fram familiens provisoriske kjøkken i flyktningleiren i Chiure i provinsen Cabo Delgado nord i Mosambik. Her bor hun og ektemannen Cesar Alite sammen med barna Amia (t.v.) og Nina. Etter at islamister angrep nabolandsbyen, flyktet både de og alle naboene deres fra hjemmene sine.
Amina Tahir viser fram familiens provisoriske kjøkken i flyktningleiren i Chiure i provinsen Cabo Delgado nord i Mosambik. Her bor hun og ektemannen Cesar Alite sammen med barna Amia (t.v.) og Nina. Etter at islamister angrep nabolandsbyen, flyktet både de og alle naboene deres fra hjemmene sine.

Konflikten i Nord-Mosambik:

Amina og familien får utdelt uspiselige bønner

Utilstrekkelig hjelp og anklager om hjelp på avveie kan forsterke spenninger og føre til mer konflikt i provinsen Cabo Delgado nord i Mosambik. Om lag én million mennesker har behov for matvarehjelp.

Publisert Sist oppdatert

– De angrep nabolandsbyen, det var i mai 2021, de brant ned hus og drepte folk. I vår landsby følte ingen seg trygge, så vi dro alle sammen, sier Cesar Alite.

Han gjør plass til datteren Amia på matta i den provisoriske hytta som har vært familiens hjem i flyktningleiren i Chuire i mer enn ett år. Inn løper også den yngste datteren Nina og setter seg i farens armkrok.

– Det var mashabaab, forklarer Alite, og bruker det lokale kallenavnet på islamistene.

Selv titulerer de seg som Al-Sunna wa Jama’a (ASJW). Omverdenen har gitt dem navnet Den islamske staten i den sentralafrikanske provinsen (Iscap), en betegnelse de deler med islamistgrupper i østre Kongo.

Uansett betegnelse, i løpet av de rundt fem årene gruppen har vært aktiv, har den lyktes å drive bortimot én million mennesker på flukt nord i Mosambik, inkludert Alite, kona Amina Tahir og deres fem barn.

– Vi føler oss tryggere her, men dette er jo ikke som å være hjemme. Her har vi ikke nok mat og vi lider, sier Tahir og viser oss et provisorisk kjøkken.

– Bønnene vi får, er uspiselige, og vi har ikke annen mat, legger hun til.

Gjemte seg i skogen

Tahirs klagesang over bønnene gjentas av Assuage Benjamin.

– Det er ingenting her, se hvordan vi bor, sier hun og slår ut med hendene over den solsvidde plassen mellom noen enkle hytter.

Hun og mannen Abibo Assamo kom til Chiure som noen av de første, allerede i 2019. De bestemte seg for å forlate hjemmet sitt i Quissanga etter at Benjamin ble bortført av jihadister.

Hun forteller at hun var gravid og at de ville vite om hun hadde penger.

– Jeg var for gammel til at de var interessert i meg, så de slapp meg løs igjen, sier hun.

– De kom med skytevåpen og macheter, og de brente hus. De tok med seg henne, jeg var redd for å aldri se henne igjen, men hun ble løslatt. De vil bare ha de unge kvinnene, forteller ektemannen Assamo.

Etter at Benjamin ble sluppet fri, gjemte hun og mannen seg sammen med sine ni barn i skogen. Selv om de ønsker å vende tilbake, føler de seg ikke trygge og må bli i Chiure.

Assuage Benjamin og Alito Assame har vært i Chiure siden 2019. De savner gården de hadde i Quissanga, der de kunne dyrke grønnsaker og frukt.
Assuage Benjamin og Alito Assame har vært i Chiure siden 2019. De savner gården de hadde i Quissanga, der de kunne dyrke grønnsaker og frukt.

Stadig på flukt

Konflikten nord i Mosambik har pågått i fem år, og verst var det i skyggen av pandemien.

I årene 2020 og 2021 skal islamistene ha hatt kontroll over et større område rundt den nordlige havnebyen Mocimboa de Praia.

I juni 2021 ble styrker både fra Rwanda og Mosambiks naboland Botswana og Sør-Afrika satt inn. Dette har drevet islamistene på retrett, men de er på ingen måte slått.

Tall fra FNs høykommissær for flyktninger viser at folk stadig flytter på seg i Cabo Delgado som følge av angrep fra islamistene. Selv om islamistenes baser rundt Mocimboa de Praia nå er ryddet, flyktet fortsatt innbyggere i tusenvis som følge av angrep i november i år.

Mot slutten av måneden var nesten 950 000 registrert som internflyktninger i provinsen, av et folketall på 2,3 millioner.

Mangler rasjoner

Atio Orapio leder en gruppe flyktninger som har slått seg ned i Muaja i nærheten av Montepuez.

Omgitt av åpne rubingruver er det ikke velstand som kjennetegner Orapios ansvarsområde.

De første 280 familiene kom hit i 2020, og fikk utlevert rasjoner fra Verdens matvareprogram.

I det siste har antallet flyktninger nær doblet seg her, men uten at de nyankomne har fått sine rasjoner. De holdes igjen av en lokal administrator, hevder Orapio, under dekke at flyktningene har bånd til al-Shabaab og opprørerne.

– Vi ble anklaget for å være opprørere. Men vi troppet da opp hos det lokale politiet og forsøkte å forklare oss. Der ble vi arrestert, og politiet hentet også alle unge menn, forteller Orapio.

Atio Orapio og andre flyktninger sier de ble arrestert og mistenkt for å være islamister da de klaget på manglende distribusjon av mat til flyktninger i Muaja i nærheten av Montepuez.
Atio Orapio og andre flyktninger sier de ble arrestert og mistenkt for å være islamister da de klaget på manglende distribusjon av mat til flyktninger i Muaja i nærheten av Montepuez.

Etter å ha blitt holdt en stund klarte de å overbevise myndighetene om at de ikke hadde noe med islamistene å gjøre, men han sier at de allikevel ikke har fått distribuert mer mat til de nyankomne. Dette har gjort flyktningene frustrerte.

– Vi har fått dette området av myndighetene for å bo på, men vi har måttet finne bygningsmaterialer selv, og vi får ikke nok mat. Se rundt her, det er ingenting her, sukker han.

Det har ikke lyktes Bistandsaktuelt å komme i kontakt med den lokale administratoren.

Mat til en million mennesker

Verdens matvareprogram (WFP) opplyser at de distribuerer mat og ernæringssupplement til rundt én million mennesker i Cabo Delgado og naboprovinsene Nampula og Niassa.

Det siste halvåret har organisasjonen utvidet sin distribusjon. Dårlig infrastruktur gjør at både WFP og andre organisasjoner er avhengig av organisasjonens eget flyselskap UNHAS for å få distribuert matvarer og personell i deler av provinsen.

Men som i andre kriseområder på kontinentet er matvareprogrammets aktiviteter i år underfinansiert, og man har måttet kutte i rasjonene.

– Vi har alt kuttet i rasjonene. Om det ikke kommer mer penger raskt, vil vi måtte avslutte våre aktiviteter i februar. Det kan etterlate én million mennesker sultne i en periode hvor det er lite mat, like før syklonene setter inn i mars, sier Tomson Phiri, som er talsperson for WFP i det sørlige Afrika.

Også flygningene til UNHAS vil da innstilles, forteller han. Til sammen mangler WFP rundt 560 millioner norske kroner for å kunne tilby hjelp det neste kvartalet.

Fakta:

  • Opprøret nord i Mosambik har pågått siden 2017. Opprørerne er kjent lokalt som Al Shabaab al-Sunna wa Jama'a (ASJW) eller Mashabaab. Siden 2018-19 har ASJW sverget troskap til den islamske staten i den sentralafrikanske provinsen (ISCAP).
  • Rundt én million mennesker trenger matvarehjelp som følge av konflikten. 950 000 er registrert som internflyktninger. De aller fleste av disse oppholder seg i Cabo Delgado og i naboprovinsene Niassa og Nampula.
  • Cabo Delgado ligger nord i Mosambik og er en av landets minst utviklede provinser. Rundt 60 prosent av befolkningen i Cabo Delgado er muslimer. Provinsen har den høyeste andelen analfabeter i Mosambik.
  • I november startet eksporten av naturgass fra Cabo Delgado, området er også svært rikt på mineraler som gull og rubiner.

Kilder: IOM/UNHCR, WFP, ISS - Institute for Security Studies i Sør-Afrika

– Vi hadde grønnsaker og frukt

– Flyktninger i Chiure og Montepuez forteller om dårlig kvalitet på nødhjelpen, og om lokale administratorer som holder igjen hjelp. Hva gjør WFP for å sørge for at de som skal ha hjelp, får den, og at den er av skikkelig kvalitet?

– Vi har mekanismer på plass som skal sørge for kvaliteten, og vi har rutiner for tilbakekalling om mat skulle vise seg å ikke holde mål. Vi har også opprettet en gratis innringertjeneste som mottakerne kan ringe inn klager på, opplyser Phiri.

– Vi jobber uavhengig av myndighetene, men lokalt jobber vi med lokale partnere og administratorer når vi avgjør hvem som skal få hjelp. Vi har folk ute i distriktene, men vi er avhengig av lokale aktører som kan registrere hvem som flytter på seg hvor.

Phiri påpeker at WFP har nulltoleranse for misbruk av nødhjelp og etterforsker anklager om slik oppførsel.

Tilbake i Chiure viser Benjamin oss noen sekker med steinharde og mugne bønner.

– De gir oss dette og en sekk ris, men det er jo ikke noe særlig. Der vi kom fra, hadde vi en liten shamba, en liten gård, vi hadde grønnsaker og kassava, vi hadde bananer og mango, sier hun.

– Vi hadde muligheter. Disse bønnene er skikkelig dårlige, men vi har jo ikke noe valg, vi må bli her til det er trygt å reise hjem. Vi vet ikke når det blir.



Powered by Labrador CMS