Ekteparet Tinkasimire selger solcellepaneler i butikken sin i Masindi, Uganda. Afrikanske land, som Uganda, har et stort solenergi-potensiale, mener Terje Osmundsen. Foto: Rolf Schulten / ImageBroker / NTB

Meninger:

Vil Afrika tape det globale kappløpet om fornybar energi?

Afrikas andel av verdens solenergi-investeringer falt til under 0,4 prosent i 2022. Men solen kan snu.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Afrika står ved inngangen til en solenergirevolusjon, med en estimert økning på 250 prosent i antallet solceller installert innen 2027, ifølge Det internasjonale energibyråets nyeste publikasjon «Renewables 2022».

Er spådommen troverdig, eller står kontinentet i fare for å bli verdens fossile «outlier»?

Dette viser tallene

Byggingen av ny solcelleenergi i Afrika falt fra 1,8 gigawatt (GW) i 2019 til beskjedne 0,7 i 2021. Når det gjelder 2022, anslår AFSIA – en bransjeorganisasjon for solenergibedrifter i Afrika – en beskjeden økning til 0,9 GW med ny solcelleenergi.

Det betyr at Afrikas andel av verdens samlede solenergi-investeringer fortsatte å falle, og nå utgjør mindre enn 0,4 prosent av verdens totale investeringer i solcelleenergi. Til sammenligning ble det i EU bygget 50 ganger mer solenergi i 2022, enn i hele Afrika totalt.

Disse tallene faller inn i et bredere og alarmerende mønster: I 2021, ett år da verdens totale investeringer i fornybar energi steg med ni prosent til rekordhøye 434 milliarder dollar, ble det i Afrika kun investert 2,6 milliarder dollar – mindre enn 0,6 prosent av verdens totale investeringer, den laveste andelen siden 2011, ifølge BloombergNEF.

Dette til tross for at Afrika, som representerer 17 prosent av verdens befolkning, sies å ha 60 prosent av verdens solenergi-ressurser samt rikelige vann-, vind- og bioenergiressurser.

Positiv prognose

Med dette bakteppet er det selvsagt oppløftende å lese den optimistiske prognosen i IEAs nylige publikasjon «Renewables 2022».

Verden er på vei inn i en periode med «turboladet» vekst i fornybar energi, sier IEA. De viser til at målet om energi-uavhengighet er forsterket i kjølvannet av Ukraina-krigen noe som har resultert i et globalt kappløp mellom USA, EU, Kina og India om utbygging av fornybar energi.

IEA legger til grunn at også Afrika vil ta del i denne turboveksten de neste årene, og anslår at kontinentet de neste fem årene vil bygge tre og én halv gang mer solcellekapasitet enn det som er bygget så langt.

Men skal Afrika klare å tiltrekke seg de fire–fem milliardene dollar som årlig trengs for å levere veksten anslått av IEA, må regjeringer og deres internasjonale partnere ta tak i barrierene som for tiden holder solenergiinvesteringer tilbake.

Hvorfor vanskelig?

Hvorfor er det så vanskelig å øke solenergiinvesteringene i Afrika? Svaret kan kort oppsummeres i tre punkter: gjeldsoverheng, valutakrise og reguleringer.

1. Gjeldsoverheng

De fleste større sol- og vindkraft-prosjekter som er blitt annonsert i Afrika de siste årene, står i stampe mens de venter på at regjeringene skal utstede betalingsgaranti.

Investorer og långivere er som regel avhengige av slike garantier ettersom kunden, det offentlige eide strømselskapet, taper penger og lammes av stor gjeld. Men også landets myndigheter har stor gjeld, og har derfor ingen eller svært begrenset mulighet til å utstede en betalingsgaranti.

I 2022 er Afrika blitt særlig hardt rammet av den globale gjeldskrisen som har etterfulgt pandemien, Ukraina-krigen, renteoppgangen og valutakrisen. Statsgjelden til de afrikanske landene nådde hele 65 prosent av BNP i 2022, en fordobling siden 2010.

Verdensbanken anslår at kostnadene ved å betjene denne gjelden vil øke med 30–40 prosent, noe som vil føre til en at flere afrikanske land vil få betalingsproblemer i 2022.

2. Valutakrisen

I 2022 har de internasjonale kapitalmarkedene vært kjennetegnet av en «flukt mot dollar».

Flere land i Afrika er blitt spesielt hardt rammet. Verdien av det egyptiske pundet ble halvert fra 0,07 til 0,03 dollar i 2022, mens verdien av Ghanas «cedi» ble halvert 0,16 til 0,08 dollar. Nigeria’s valuta «naira» falt med over 25 prosent i verdi i 2022.

Slike dramatiske svingninger rammer spesielt de fattige landene som er fortsatt er avhengig av utenlandske investeringer for å finansiere fornybar energi.

Internasjonale investorer trenger inntekter i hard valuta, mens energibrukerne trenger forsikringer om at prisen de betaler er konkurransedyktig i lokal valuta. Resultatet er ofte en effektiv brems i sårt tiltrengte fornybarinvesteringer i Afrika.

3. Regulering og subsidier

Gitt de svekkede offentlige finansene, ligger det største uutnyttede potensialet i lokale solkraftanlegg for kommersielle og industrielle kunder. Men veksten i dette markedet bremses av reguleringer og subsidier. Med unntak av en håndfull land, er det ikke tillatt for private utviklere av solenergi å inngå kraftsalgskontrakter, såkalte PPA-er, med bedrifter og institusjoner. Såkalte leasing- eller leiekontrakter kan benyttes, men disse er ikke like fleksible som PPA-er.

I motsetning til de utviklede økonomier har landene i Afrika heller ikke innført såkalt nettomåling (net-metering). Det betyr at energibrukere som har investert i solcelleanlegg, ikke får noe betalt å levere overskuddselektrisitet til nettet, slik det er vanlig i resten av verden.

Endelig har en rekke land i Afrika fortsatt subsidierte priser på strøm og fossilt brensel, noe som gjør investeringer i solenergi og batterier mindre attraktivt enn det burde ha vært. Gjennomsnittsprisen på diesel var for eksempel rundt én dollar per liter i Afrika i 2022, mens den i Europa lå på rundt to dollar.

Hva trengs for å snu trenden?

Det er flere ting som trengs for å snu trenden og lade en turbovekst i solenergi, som anslått av IEA.

Energireformer, gjeldssanering og valutastabilitet er helt klart viktig. Men det som virkelig ville utgjøre en forskjell, er et markedsbasert insentiv til bedrifter og lokal strømforsyningsvirksomheter som investerer i solcelleanlegg og eventuelt batterier – vanlig i land som USA, Europa og Kina.

Dette kunne være i form av en karbonkreditt og bli et effektivt insentiv spesielt for store energibrukere og mini-og mikro-grid-eiere til å erstatte bruk av dieselgeneratorer med solcellanlegg og solcelledrevne batterier.

Ser vi noen år fremover, kunne en karbonkreditt for desentralisert fornybar energi i Afrika åpne et marked for lokalt produsert grønt hydrogen, eventuelt kombinert med brenselceller for bedrifter og lokale mikro– og mininett.

Resultatet kunne bli en lenge etterlengtet økonomisk vekstperiode for Afrika utløst av bølge av investeringer i desentralisert, rimelig og fornybar energi.

Powered by Labrador CMS