Barna som dreper for å overleve

Martha er 14 år og blir tvangsrekruttert som barnesoldat. For å overleve kler hun seg som en gutt. Diana Nneka Atuona har laget teater om Liberias blodige borgerkrig.

Publisert

Borgerkrigen i Liberia varte fra 1989 til 1993, og rundt 200.000 mennesker ble drept i dette lille landet i Vest-Afrika. 15.000 barnesoldater kjempet i forskjellige opprørsgrupper i denne krigen, mange for president Charles Taylor. I 2012 var han den første statslederen siden andre verdenskrig som ble dømt for krigsforbrytelser ved domstolen i Haag. Taylor fikk 50 års fengsel, for voldtekt, drap og bruk av barnesoldater. Alle tre ingrediensene er med i Liberian Girl.

- Dramaet kunne ha vært mye mørkere, men hadde rett og slett blitt for ille på en teaterscene. Svært mange av de overlevende barnesoldatene jeg snakket med hadde sett foreldrene blitt skutt eller slått i hjel før de ble tatt inn i opprørsstyrkene, men det måtte jeg utelate, forteller dramatiker Diana Nneka Atuona. Hennes første skuespill ble satt opp på Royal Court Theatre i London. Det vant også Alfred Fagon-prisen.

Kamuflert som gutt

Handlingen i Liberian Girl åpner med at fjortenåringen Martha bor hos bestemora Mamie Esther. Tenåringen venter på at hun skal flytte ut i bushen for en periode (hun skal omskjæres), men før dette rekker å skje kommer opprørerne. De to flykter. I all hast snauklipper Mamie Esther barnebarnet, og kler henne som en gutt for å unngå at hun blir voldtatt. Kamuflasjen blir permanent da Martha får et gevær i hendene og beskjed om at hun nå er soldat og en del av ”Small Boys Unit”. Et nytt liv begynner for Martha, hun bytter navn til Frisky, og barnesoldatene plyndrer, steler, voldtar og dreper. En god del av tiden er de ruset på det de måtte komme over av alkohol, kokain og cannabis. De hjernevaskes gradvis til å hate fienden og forgude Taylor. Innimellom leker og tuller de som unger flest, og kler seg ut med ofrenes klær og parykker. Hvor fienden befinner seg til enhver tid, eller under hvilken kommando de er, er noe uklart. Barnesoldatene har nok med å overleve.

Sex-slaver

– I afrikansk kultur er det å respektere voksne og spesielt eldre en helt grunnleggende ting for barn. Å være barnesoldat bryter med denne normen, det understreker Diana. Hun forteller at jenter utkledd som gutter i opprørsstyrkene har forekommet.

– Jeg møtte ingen jenter som hadde vært soldater, men jeg snakket med tidligere barnesoldater som hadde vært i krigen sammen med jenter forkledd som gutter. De fleste jentene som følger de forskjellige gruppene i borgerkrig er imidlertid ”koner” eller sex-slaver, forteller Diana.

Under oppsetningen av Liberian Girl ”deltar” publikum i stykket, vi står rundt scenen. Når soldatene jager en folkemengde foran seg, jages publikum, og vi får med jevne mellomrom rettet et gevær mot oss, en livaktig påminnelse om hva dette handler om. Frisky får mer selvtillit ettersom tiden går, og glir inn i rollen som drapsmaskin. Borte er den stillferdige jenta som likte å stelle håret eller sitte med en bok under lampen. Vi blir i en sjokkerende scene vitne til en gruppevoldtekt der Frisky later som hun også forgriper seg på offeret. Alt for å unngå å bli avslørt som jente.

Global Summit

Liberian Girl ble først vist i fjor sommer på Global Summit to end Sexual Violence in Conflict. Storbritannias tidligere utenriksminister William Hague og superstjerne og FNs spesialutsending for menneskerettigheter Angelina Jolie var vertskap for konferansen.

– Jeg møtte ingen av de to, men jeg så bakhodet til Angelina, forteller Diana med en hjertelig latter. Hague og Jolie så ikke stykket, men det ble sett av mange, og fikk en god mottagelse.

– Jeg forsøker å gi barnesoldatene en stemme, barndommen til disse ungdommene er tapt. Martha gjennomgår en forvandling i Liberian Girl, hun gjør grusomme ting. Men det gjelder nesten alle de som blir barnesoldater, de er både ofre og overgripere, og de skjønner ikke rekkevidden av hva de gjør, sier Diana. Hun håper Liberian Girl kan gjøre folk mer bevisste om hvor ødeleggende krig er for barn og unge.

Afrikanske røtter

31 år gamle Atuona er britisk, og studerte internasjonal politikk ved South Bank University i London. Hun hadde begynt på juss da hun bestemte seg for å satse på skrivingen. Dianas foreldre er immigranter fra Nigeria, og var langt fra begeistret for ideen om å oppgi jusstudiet. De overlevde Biafra-krigen på 1960-tallet, og slo seg ned i England noen år etter og fikk seks barn. Diana er nummer tre i søskenflokken. Atuonas tante var en av dem som sultet i hjel under Biafra-konflikten.

– Har foreldrene dine sin bakgrunn påvirket valg av tema for stykket?

– Nei, ikke i det hele tatt. De fortalte svært lite om opplevelsene sine da vi vokste opp. Jeg er interessert i samfunnet, i verden, i politikk, i mennesker. Det er drivkraften min. Jeg har aldri vært i Liberia, men jeg er opptatt av krigens konsekvenser. Handlingen i stykket kunne vært lagt til et helt annet sted, med jeg kunne mye om landet og det har vært britisk koloni, noe som gjorde det lettere å skrive om enn for eksempel Tsjetsjenia.

Over 20 år er gått side borgerkrigen i Liberia ble avsluttet, men temaet i Liberian Girl er dessverre stadig aktuell. I slutten av januar kom meldingen om at 3000 barnesoldater var frigitt etter fredsforhandlinger mellom den militante gruppen Cobra-rebellene og statsmakten i Sør-Sudan. Den lange prosessen med å tilbakeføre disse traumatiserte unge til samfunnet kan begynne.

– Hva er ditt budskap til verdens ledere?

– Vi har alle et kollektivt ansvar for å beskytte barn i krig og konflikter, understreker hun.

Diana røper at hun er inne i prosessen med å skrive noe nytt, men vil ikke fortelle mer. Liberian Girl skal vises på flere scener i London, blant annet på et lokalteater i bydelen Peckham der Atuona vokste opp. Hun er rask med å understreke at hun er umåtelig stolt over akkurat det.

Powered by Labrador CMS