Er Nigeria en «failed state»?

Afrikas mest folkerike land har sett eventyrlig vekst, men fortsatt har brorparten av befolkningen ikke fått ta del i framskrittene. I et intervju med Bistandsaktuelt påpekte Chido Onumah at korrupsjon og ekstrem fattigdom truer utviklingen. Den nigerianske forfatteren kom med oppsiktsvekkende uttalelser der han blant annet karakteriserte landet mange vil omtale som en stormakt – som en «failed state».

Med boka «We are all Biafrans» skapte Onumah debatt i hjemlandet om blant annet styresett og korrupsjon. Sentralt i arbeidet med boka sto spørsmålet om ulike folkegruppers ønske om løsrivelse fra nasjonalstaten. Forfatteren peker mot en rekke separatistbevegelser i Nigeria, en problemstilling som har fått ny aktualitet gjennom Indigenous People of Biafras (IPOB) agitasjon for løsrivelse.

De siste årene har Boko Harams herjinger fått stor internasjonal oppmerksomhet. Men forfatteren av boka med undertittelen A participant-observer´s interventions in a country sleepwalking to disaster peker på flere ulike kriser han mener kan bidra til et sammenbrudd for den nigerianske staten. Onumah mener det er klare likhetstrekk mellom Biafra-krigen for femti år siden og dagens Boko Haram-krise, og hevder «dårlig lederskap, helt siden frigjøringen» har vært avgjørende.

– Enorm korrupsjon og fattigdom har ført til at unge slutter seg til ulike grupper som jobber mot nasjonalstaten. Med høy arbeidsløshet og stor misnøye får man «en hær» av unge som er klar for å følge de som agiterer for løsrivelse eller ekstremisme, enten det er religiøst betinget eller det handler om noe annet, sa Onumah og hevdet at dersom Boko Haram ikke hadde hatt en så «ekstrem tilnærming», ville mange mange mennesker i nordøst stilt seg bak islamistene.

– Grupper som kan endre status quo oppleves som verdt å kjempe for. Når man snakker om å utfordre staten, en failed state, er det mange som ønsker endring.

• Les: Intervjuet med Chido Onumah

Men i et land med over 350 etniske grupper er det flere utfordringer enn ekstreme islamisters overgrep som preger samfunnsdebatten. Hvordan ble Nigeria et land med slike enorme forskjeller, der noen få har rikelig, men de fleste er fattige?

Bistandsaktuelt spurte tre norske Nigeria-kjennere hva de tenker om Chido Onumahs betraktninger om situasjonen i hjemlandet.

Forsker Morten Bøås:

Morten Bøås mener Chido Onumah «trekker det langt». Seniorforskeren ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) tror ikke Nigeria står på kanten av stupet.

– Nigeria er et paradoks av en stat. På den ene siden har vi korrupsjon, kriminalitet, konflikt og fattigdom som skaper institusjonell svakhet. Samtidig er Nigeria en afrikansk stormakt og aspirerende verdensmakt med sterke samfunnsinstitusjoner som universiteter, finans og en global filmindustri. Paradokset er hvordan dette kan eksistere sammen innenfor rammen av en stat, sier Bøås som likevel påpeker at den nigerianske økonomien er sterkt knyttet til oljeindustrien, og at nedgang i oljepriser har rammet landet hardt.

Nupi-forskeren mener Biafra-krigen var en klassisk separatistkonflikt, der igboene ønsket internasjonal anerkjennelse innenfor rammen av statssystemet og påpeker at Boko Haram ikke er i nærheten av å ha en slik agenda. Han sier gruppa bare vil rive ned den nåværende staten.

• Les også: I ruinene, etter Boko Haram

– Biafra-krigen og Boko Haram-krisen er ganske forskjellige. Samtidig handler de bakenforliggende årsakene til konfliktene om mye av det samme; ulikhet og ekstrem fattigdom og en eksistensiell usikkerhet for enormt mange mennesker. Veldig mye dreier seg om de helt grunnleggende uløste spenningene i den nigerianske staten. Sånn sett ligner bakteppet for Biafra for femti år siden noe av det vi ser i det såkalte Middle belt, i Niger-deltaet og nordøst i landet i dag. Men det er viktig å si at dette får veldig ulike utrykk:

– I nord uttrykker det seg gjennom ekstreme militante, i Middle belt er det en konflikt om land og vann mellom fastboende jordbrukere og kveg-nomader, mens i Niger-deltaet står kampen om oljeressurser. Til sammen er disse konfliktene eksempler på en stat som sjangler mellom økonomisk suksess – og vold og fattigdom. Et evig maktspill der alt for mange er villig til å gå for langt for å sikre egne interesser. Situasjonen gjør utviklingen i Nigeria krevende, men jeg ser ikke, som Chido Omunah, en umiddelbar fare for systemsammenbrudd, sier Bøås.

Forsker Camilla Houeland:

Camilla Houeland mener landets konflikter må ses i lys av en generell mistillit til staten og stor fattigdom – på tross av vekst og enorm rikdom hos eliten.

– Biafra var både et symbol på og en årsak til at Nigeria ikke har klart å bygge en felles identitet. Biafra slo hull på frigjøringsoptimismen etter 1960 og i årene etter krigen ble historien lagt lokk på. Biafra er fortsatt ikke del av nigerianske skoleelevers pensum, og for de som opplevde krigen er det provoserende i seg selv. De åpne sårene etter krigen, sammen med at igboene fortsatt står utenfor den sentrale maktalliansen, er blant årsakene til at organisasjoner som Indigenous People of Biafra (IPOB) igjen agiterer for en løsrivelse fra Nigeria, sier Camilla Houeland til Bistandsaktuelt.

Hun har nylig forsvart sin doktoravhandling om Nigeria ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), og sier det er lett å mobilisere «sinte unge menn» i områder som mangler utvikling, og beskriver ulikhetene i Nigeria som «ekstreme».

– Den økonomiske eliten lever i luksus, gjerne med hus i Dubai og London, mens 70 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Sinnet over dette har økt med den voldsomme veksten siden årtusenskiftet. Selv om det er muligheter i denne veksten, klarer ikke nye jobber å holde tritt med befolkningsveksten.

Boko Haram-krisen er av mange forklart nettopp med ulikheter. Befolkningen i nordøstre Nigeria var allerede blant verdens mest marginaliserte da Boko Haram begynte sine herjinger. Nå er rundt 14 millioner mennesker avhengig av humanitær hjelp. De siste to årene har landets myndigheter intensivert den militære kampen mot terrorgruppa, men selv om en lang rekke byer er frigjort, sprer islamistene fortsatt terror over et område på størrelse med Belgia. Som Chido Onumah mener også Houeland at landet har mislyktes med sitt nasjonsbyggingsprosjekt. Hun er likevel mer optimistisk enn den nigerianske forfatteren.

– Jeg er nok mer optimistisk enn Chido Onumah. I 2012 så vi en av de største folkelige mobiliseringene i landets historie: de krevde å beholde billig bensin, politisk deltagelse og kamp mot korrupsjon. Protestene vant noe fram, men det viktigste var kanskje en slags gjenvunnet tro på at man kan gjøre en forskjell, som ble tydelig gjenspeilet i valget i 2015 – det frieste valgene i landets historie.

– Selv om det er mye gammelt mønster i dagens politiske system, er det også krefter som jobber for et dypere demokrati. Det er stor økonomisk interesse i landet, og selv om oljeprisnedgangen har ført til inflasjon og mindre penger i statskassa, er det vekst i andre sektorer. Nigerianere er kreative, og landet har noen av Afrikas mest interessante intellektuelle. Jeg tenker at slike mennesker som Chido Onumah er blant grunnene til at det kan gå bra med Nigeria fremover.

Ambassadør Jens-Petter Kjemprud:

– Jeg har stor respekt for en nigerianers bekymring for utviklingen i eget land, og landet har uten tvil mange interne konflikter å stri med. I tillegg til de Onumah nevner er det også en farlig underliggende konflikt mellom sjiaer og sunnier. Det er flere delstater i føderasjonen som likner «failed states» eller kan være på vei til å bli det, men at landet «går i søvne mot en katastrofe» kan jeg ikke si meg enig i. Det er stor bevissthet på myndighetshold om alle konfliktene, og det gjøres mye for å løse dem, militært, politisk, humanitært og utviklingsmessig, sier Jens-Petter Kjemprud.

Norges ambassadør til Nigeria sier Onumah har rett i at Biafra-spørsmålet fortsatt er en verkebyll i det nigerianske samfunnet, men mener landets myndigheter har gjort og gjør mye for å lege sårene etter borgerkrigen og stagge løsrivelses-agitasjonen. Han sier forskjellene mellom Boko Haram og «Biafra» er større enn likhetene, «selv om oppfatningen og mobiliseringsgrunnlaget basert på svak økonomisk utvikling og urettferdighet» er de samme.

– Som i mange afrikanske land – og i Europa, Midtøsten og Asia – rammes imidlertid også Nigeria av at politiske skillelinjer trekkes langs etniske spor. Men jeg er ikke enig i at Nigeria derfor nødvendigvis står overfor en «eksistensiell krise» som Onumah hevder. Sentrifugale krefter som man ser i mange land, er mindre enn man kunne forvente i Nigeria.

Kjemprud peker på Onumahs utsagn om at «mangelen på nasjonalfølelse gjennomsyrer Nigeria», men mener man også kan se motsatte trekk:

– Nigeria markerer seg bevisst som nasjon blant de fem store i Afrika, og spiller en fremtredende rolle i Den afrikanske union, søker fast sikkerhetsrådsplass i FN, er stolt og ledende nasjon i ECOWAS, og har betydelige styrkebidrag til FNs fredsoperasjoner fra en nasjonal hær med soldater fra alle etniske grupper.

Han fremhever at nigeriansk litteratur er i verdensklasse, at dette bidrar til å binde et multi-religiøst land sammen. Og hvem er mer stolte av sine fotballgutter (Super Eagles) og fotballjenter (Super Falcons) enn nigerianerne? Spør Kjemprud retorisk.

– Den største utfordringen er etter mitt skjønn de politiske partidannelsene som i liten grad bygger på ideologiske retninger og overbevisninger, men i første rekke er redskap for å søke makt. Uten ideologier i bunn er det politiske systemet mindre robust mot én-identitets-grupper som Boko Haram, og for så vidt også igbo-nasjonalist-bevegelser som IPOB. Her kan valgene i 2019 bli avgjørende: makter et nytt politisk sjikt i Nigeria å sette de virkelige politiske spørsmålene på dagsorden? Emiren av Kano formulerte det nylig slik: den store politiske kampen i Nigeria står ikke mellom etniske grupper eller religioner, men mellom fattig og rik.