Zimbabwes nye president Emmerson Mnangagwa har militæret i ryggen. Det er de som kontrollerer og styrer landets politiske liv, mener observatører Bistandsaktuelt har snakket med.

Demokrati-show med soldater på scenen

Uvisshet preger Zimbabwe fem måneder etter at militæret tvang president Robert Mugabe fra makten. Den nye presidenten sier foreløpig alle de riktige tingene og lover at det kommende valget vil bli fritt og rettferdig.

Publisert
Emmerson Mnangagwa snakker om «det nye Zimbabwe». Han taler om en ny tid for landet med et mer demokratisk og ukorrupt styre. Samtidig lover regjeringen økonomiske reformer og inviterer inn næringsliv og investeringer.
Etter flere tiår under Robert Mugabes styre har mange av landets innbyggere stukket av til nabolandene og økonomien er fullstendig skakkjørt. Både på kort og lang sikt har Zimbabwe et desperat behov for amerikanske dollar, jobber og gjenoppbygging.

Ny leder med gammel lukt

Optimismen fikk en kort oppblomstring da generalene tvang president Mugabe (94) til å gå av i november i fjor. Folk feiret i gatene. En ny, «yngre» leder overtok som president. Men 75-årige Mnangagwa er langt fra ny i maktens korridorer. Han har tidligere vært Mugabes visepresident (2014-17), forsvarssjef og general.
En viktig forklaring på «kuppet» var at Mnangagwa og flere andre i det militære toppsjiktet hadde kommet på kant med Grace Mugabe, den forhatte presidentfruen med store politiske ambisjoner. Militærets intervensjon var rettet mot henne og hennes støttespillere.
– De militære innså at ZANU-PF (regjeringspartiet) ble stadig mindre valgbart. Derfor grep de inn, sier Douglas Mwonzora, generalsekretær i opposisjonspartiet MDC-T.
Generalen som ledet «kuppet», Constantino Chiwenga, er blitt visepresident.

– De har full kontroll

Professor, menneskerettighetsaktivist og utviklingsforsker Brian Raftopolous deler vurdering av de militæres sentrale rolle i «det nye regimet».
– Militæret har i høyeste grad kontroll. De avgjør hvem som styrer, fastslår han.
Samtidig understreker han at det er betydelige spenninger innen makteliten, også mellom ulike deler av landets sikkerhetsstyrker.
Da soldatene inntok Harare, var hovedkvarteret til det beryktede sikkerhetspolitiet, Central Intelligence Organization (CIO), et av de første stedene som ble omringet. Sikkerhetspolitiets øverste sjef ble fengslet. I perioden etter kuppet har flere ledere i CIO forsvunnet ut eller har omkommet under mystiske omstendigheter.
– Har Mnangagwa kontroll over militæret, eller er det de militære som styrer Mnangagwa?
– Jeg er ikke sikker. Han ble brakt til makten av de militære, og på samme måte som Mugabe sikres makten av de militære. Generalene som nå sitter i regjeringen føler at de har kontroll med hæren, sier Raftopolous. Han var nylig i Norge som gjest hos Chr. Michelsens Institutt (CMI).

Mer åpenhet

Mnangagwas strategi er å sikre åpenhet fram til valget som vil skje i juli eller tidlig august. Etter kuppet ble det bokstavelig talt over natten færre sperringer, trakassering og pengeutpressing fra politiets side, forteller kilder til Bistandsaktuelt.
I byen Chinhoyi, nordvest i landet, treffer vi mannen som organiserer landets gateselgere og markedskvinner.
– Før kuppet i november hadde vi blitt overvåket og trakassert hver gang vi snakket med noen. Folk fra regjeringspartiet eller sikkerhetstjenesten hadde vært på oss, forteller Wisborn Malaya, generalsekretær i Zimbabwe Chamber of Informal Economy Associations.
Andre sivilsamfunnsaktivister forteller at agenter fra sikkerhetspolitiet CIO, ikke lenger «sitter inne på møter og later som om de ikke er der». Nå er det i stedet den militære etterretningen som står for overvåkningen, men dette organet opptrer mindre forstyrrende enn forgjengeren.

Militæret har i høyeste grad politisk kontroll. De avgjør hvem som styrer.

Brian Raftopolous, samfunnsforsker

Fortsatt restriksjoner

«Den nye tid» med en forsiktig demokratisk åpning betyr likevel ikke at det er fritt fram for politisk aktivitet fra opposisjonsgrupper og sivilsamfunnet. Kontoret til Norsk Folkehjelp i Zimbabwe får stadig rapporter om at demonstrasjoner blir forbudt eller at aktivister utsettes for vold.
– Det er fortsatt deler av regimet som reagerer med vold mot kritikere. Det politiske rommet er ikke fullt så åpent som mediene gir inntrykk av, sier Perpetua Bganya, som er Folkehjelpens lokale representant. Organisasjonen kanaliserer støtte til en rekke grupper som arbeider for menneskerettigheter.
– Men folk snakker mer politikk nå. For ett år siden var folk redde for å ytre seg, sier hun.
Rettighetsaktivister påpeker som positivt at Mnangagwa tross alt har signert en nasjonal forsoningslov og vært villig til å la parlamentet diskutere valgreformer.
– Det er nå indikasjoner på forandring, men vi må aldri glemme at det har vært en militær maktovertakelse, sier direktør Okay Machisa i Zimbabwe Human Rights Association, ZimRights.
– «Slangen» (tidligere økenavn på Mugabe, red. anm) er ikke der lenger. Men det mangler fortsatt politisk vilje til å ta korrupsjonslovene på alvor, sier han.
Mary James selger snacks og drikke til passasjerene på en minibuss i byen Chinhoyi. Inntekten ligger ofte på mindre enn 8 kroner dagen. Foto: Jan Speed

Kjemper for å overleve.

Vanlige folks hverdagskamp for å overleve har ikke forandret seg siden november.
Mary James løper for å selge snacks og drikke til passasjerene i forbipasserende minibusser på hovedgata i småbyen Chinhoyi. Hun er typisk for millioner av zimbabwere, og måten hun livnærer seg på er et symbol på landets elendige økonomi.
70 prosent av befolkningen i Zimbabwe lever på mindre enn 40 kroner dagen. 94 prosent av befolkning er knyttet til uformelle sektor. Det betyr at de ikke har noe formelt arbeidsforhold til en arbeidsgiver.
– Da mannen min døde, måtte jeg bli gateselger for å overleve. Det er ingen jobber å oppdrive. Derfor tar også mine to eldste barn strøjobber. Uansett hvor hardt jeg jobber, er jeg stadig på etterskudd med betaling av skolepenger for de tre minste barna, sier James.
Gateselgeren har en bredbremmet hatt på seg, fordi hun jobber i solsteiken mesteparten av dagen. Hun tjener mellom 50 cent og en dollar dagen.

Jobbene forsvant

Før levde folk i byen av gårdsarbeid og handel med de kommersielle farmene i området. Men da president Mugabe satte fart på okkupasjon, konfiskering og overtakelse av farmene eid av hvite i begynnelsen av 2000-tallet, kollapset økonomien i området og jobbene forsvant.
I landsbyen Alaska, 16 kilometer unna, var den statseide kobbergruven allerede da på randen av konkurs – rammet av dårlige priser og elendig styring. Folk ble boende i gruveselskapets hus fordi det var ikke jobber å få andre steder.
– Jeg livnærer meg selv og mine fire barn ved å selge mais, noe av det dyrker jeg selv fire kilometer unna, sier fru Chauke. Byens vannforsyning har for lengst stoppet. Vann må hentes fra to brønner.
Vanlige folks problemer forverres av den økonomiske krisen i landet. Arbeidsløsheten er stor og narkomisbruk vokser blant ungdom.

Mangler kontanter

Landet mangler nå utenlandsk hard valuta. Etter en periode med hyperinflasjon tidlig på 2000-tallet ble Zimbabwes valuta avskaffet, og landet begynte å bruke amerikanske dollar. Med det er ikke nok kontanter i landet for å dekke behovet for næringslivet og folk flest.
For å bøte på problemet har sentralbanken trykket opp det som kalles «bond»-sedler, som i teorien kan brukes som dollar. I praksis har folk imidlertid mindre tillit til bond enn dollar.
– Jeg våger ikke å sette pengene jeg tjener på klessalg i banken. Det er ikke sikkert at jeg kan ta de ut når jeg må dra til Sør-Afrika for å kjøpe en ny varebeholdning, sier klesselgeren Netsai Dzepasi.
Hver natt, allerede ved 3-tiden, kan man se folk begynne å stille seg i kø utenfor banken ved Newlandssenteret i Harare. De får bare ta ut 20 dollar per dag. Mangelen på sedler hemmer alt næringsliv og gjør hverdagen vanskelig for alle.

Økonomien trenger et boost

President Mnangagwas nye regime innser at økonomien må sparkes i gang. Det tales varmt og næringsvennlig om nye tider, og det nye slagordet er: «Vi er åpne for business!».
– Vi skal fremme rask økonomisk vekst ved å satse på investeringer, jobbskaping og nasjonal matsikkerhet. Vi skal fremme et miljø for privat entreprenørskap og næringslivet skal ha beskyttelse. Vi skal bli et land fri for korrupsjon, lovet presidenten under talen på landets uavhengighetsdag 18. april.
Mnangagwa sier de riktige tingene for å tekkes mulige investorer i det internasjonale samfunnet, men folk som kjenner landets politiske kultur ser avstanden mellom ord og handling. Med seg under uavhengighetsmarkeringen på Den nasjonale sportsarena hadde presidenten flere regjeringsmedlemmer som er beryktet for korrupsjon.
Tre millioner av Zimbabwes innbyggere bor i utlandet. De har stukket av fra landets stadig forverrede økonomiske krise i et desperat forsøk på å skaffe inntekter til seg og familien.
– Økonomien er på bunn. Den har skrumpet inn de seneste årene. Folk har ikke penger. Det kan bare bli bedre, sier en næringslivsleder vi snakker med.
Han driver en omfattende industriproduksjon med mange ansatte og har tjent godt på produksjon av billige pølser og servelat. Nesten alle hans råvarer er importert. Zimbabwe selv produserer ikke nok. En årsak til manglende kjøttproduksjon er at kraftfôrmarkedet domineres av noen få, korrupte aktører, mener han.

Skylder mye penger

Forretningsmannen er likevel forsiktig optimist. Han tror at klimaet rundt det kommende valget vil vise om det er verdt å investere i Zimbabwe eller ikke.
Regjeringen håper på en økonomisk vekst på 3,7 prosent inneværende år. Observatører tror likevel det er ønsketenkning.
Zimbabwe skylder ni milliarder dollar til internasjonale långivere. Statsbudsjettet er på fem milliarder dollar. Av dette går 3,2 milliarder dollar til å betale lønnen til statsansatte.
Presidenten sier han vil stramme inn på offentlige utgifter. Det samme krever Det internasjonale pengefondet (IMF) – for at de skal kunne gjenoppta samarbeidet. Den medisinen vil smake vondt for vanlige mennesker.
Legene har allerede vært ute i streik. Sykepleiere gikk også ut i streik. Men da visepresidenten truet med å gi alle sparken, innstilte de aksjonen. Lærerne vurderer fortløpende mulige streikeaksjoner. Det samme gjør minibussjåførene, forteller lokale kilder.

Økonomisk pragmatisme

I en tilspisset økonomisk situasjon er Mnangagwa helt avhengig av å få internasjonale finansinstitusjoner til å se i nåde til landet. I et innlegg i New York Times i mars skrev han nylig om et «nytt Zimbabwe: et land med en livskraftig og åpen økonomi, jobber for ungdommen, muligheter for investorer, og demokrati og like rettigheter for alle».
Presidenten har allerede sagt at han vil lette på kravet om at alle utenlandske selskaper i landet må ha en 51 prosent zimbabwisk eierandel. Han har også lovet at noen hvite storfarmere vil få kompensasjon for forbedringene de gjort på jorda som ble fratatt dem, og at noen vil få jorda tilbake.
Men det er samtidig 300 000 småbønder som fikk fordeler av jordokkupasjonene og den voldelige overtakelsen av hvite farmer. Dermed vil endringer i eierskapet til jord bli et følelsesladet spørsmål.
Opposisjonen og veteraner fra frigjøringskrigen krever nå at Robert Mugabe og hans familie må bli fratatt 20 av de 21 gårdene de besitter. Det er landets statlige rikskringkasting som har offentliggjort listen over hva den tidligere presidenten eier.
Nelson Chamisa, lederen for opposisjonspartiet MDC-T, er en god folketaler med appell blant ungdommen. Men kan han vinne et valg?

Valg i juli?

Store valgplakater langs hovedveien med en smilende Mngangagwa dukket opp allerede før valgdatoen er kjent. Slagordet på den ene er: «Folkets stemme er Guds røst». En ung mann jeg møter kommenterer tørt: «Gud må være den mest feilsiterte personen i verden.»
Også opposisjonskandidaten spiller på religiøsitet. Han har en t-skjorte der det står «Chamisa som president. Gud er med på det.» Nelson Chamisa har kanskje fordel av at han er utdannet lekpredikant og en bedre folketaler enn presidenten.
I valgkampen vil trolig militæret fortsatt spille en viktig rolle for å sikre støtten til ZANU-PF. Mnangagwa, kjent for sitt krigsnavn «Krokodillen», har i alle år vært en av arkitektene bak ZANU-PFs bruk av vold og fusk til å vinne valg. Selv om han snakker om demokrati, var det mange som merket seg ordbruken i en av hans første taler etter Mugabes fall. Der brukte han fortsatt slagordet fra Mugabe-tiden; «Pasi nehandu!» – «Ned med fiender!».
Sør i landet, i Matabeleland og Midlands, er det ikke glemt at Mnangagwa var delaktig i den blodige Gukuranhundi-operasjonen på 1980-tallet. Der ble over 20 000 sivile ble massakrert av regjeringsstyrker på jakt etter dissidenter. Det er ikke tilfeldig at den nye presidenten aldri har vunnet et valg i sin egen valgkrets der han har en storgård, mener observatører. Mange mennesker husker ennå hva som skjedde.
Okay Machisa, leder av organisasjonen ZimRights.

Svekket opposisjon

Håpet om et reelt politisk skifte i landet er svekket av en splittet og kaotisk opposisjon. Det som skjedde under begravelsen til «folkets general», opposisjonsleder og tidligere statsminister Morgan Tsvangirai fra partiet MDC-T, gir ikke håp om en snarlig bedring. Da gikk tilhengere av partiets fungerende leder til angrep på støttespillerne til to andre politikere som hadde ambisjoner om å lede partiet. Og slo dem til blods.
I tillegg til MDC-T finnes det ytterligere tre opposisjonspartier. De blir ledet av henholdsvis Tendai Biti, Welshman Ncube og Joice Mujuro.
– Opposisjonen er i uorden. ZANU-PF har i øyeblikket større politisk momentum, og det betyr at folk kan la tvilen komme dem til gode. Spørsmålet er om de vil klare å kvitte seg med vanen med å jukse, mener Raftopolous.
Lederen for organisasjonen ZimRights, Okay Machisa mener derimot striden innad i det største opposisjonspartiet, MDC-T, har lagt seg og at deres 40 år gamle leder Nelson Chamisa er en sterk utfordrer til Mwangagwa. Chamisa er godt likt av unge mennesker, ifølge Machisa.
Over fem millioner mennesker har registrert seg for å stemme ved det kommende president- og parlamentsvalget.
– Vanligvis har det vært bare tre millioner mennesker som har stemt. Jeg frykter at dersom opposisjonen ikke framstår som et reelt alternativ ville enda færre bruke stemmeretten, sier Bganya i Norsk Folkehjelp.

Det blir en kamp mellom opposisjonens popularitet og regjeringspartiets effektivitet.

Nkanyiso Maqeda, Zimbabwe Institute

Rettferdige valg?

Store plakater lover «frie, rettferdige og troverdige valg». Men selv regjeringspartiets medlem i parlamentets justiskomite mener landet har en vei å gå.
– Dersom jeg skulle gi landet en karakter, er det én av ti. Presidenten gir oss de riktige signaler. Vi har fått et bedre miljø for å holde valg, men det er ikke det beste, sa parlaments Fortune Chasi på et møte med sivilsamfunnsorganisasjoner i Harare.
– Rettferdig valg må gjennomføres, ikke bare snakkes om, sier Machisa.
Hans organisasjon ZimRights krever blant annet at hæren må slutte å drive valgkamp for regjeringspartiet ZANU-PF og at alle partiene må få tilgang til statlige medier. Et annet viktig krav er at tradisjonelle ledere («høvdinger»), som regjeringspartiet har pleiet et nært forhold til, må forholde seg politisk nøytrale.

Tradisjonelle ZANU-venner

Nye Isuzu-biler ble for noen måneder siden kjøpt inn av staten og delt ut til landets tradisjonelle ledere. De lokale høvdingene har tidligere instruert sine undersåtter på landsbygda til å stemme ZANU-PF.
Regjeringspartiet vet at de vil ha liten støtte i byene, men møter arrangert av opposisjonskandidater blir fortsatt forstyrret av bander fra ZANU-PFs ungdomsbrigade.
Fram til begynnelsen av februar, mener organisasjonen Heal Zimbabwe at det forekom over 5000 tilfeller der folk ble presset av enten høvdinger eller regjeringspartiets folk til å oppgi velgerregistreringsnummeret sitt. Folk tror at de dermed kan bli overvåket. Rundt 15 prosent av de ansatte i den offisielle valgkommisjonen har militær bakgrunn.

Kom lenge før valget!

Phillip Pasirayi, som er talsmann for demokratiorganisasjonen Center for Community Development, mener at det som skjer før selve valgdagen er det avgjørende. Valgobservatører må derfor komme til landet lenge før valget, hvis de skal avsløre en eventuell manipulasjon av valgresultatet.
– Fravær av vold på valgdagen er ikke det som avgjør om det er fritt og rettferdig, sier han.
Machisa i ZimRights mener det avgjørende spørsmålet som må avklares innen valgresultatet foreligger er om de militære vil akseptere at ZANU-PF taper.
Nkanyiso Maqeda, kommunikasjonsleder i Zimbabwe Institute.

Organisasjoner vil forebygge valgfusk

Zimbabwes sivilsamfunn er i høygir for å få folk til å stemme ved det kommende president- og parlamentsvalget. Samtidig planlegges det en rekke tiltak for å hindre valgfusk.
Lederen for ZimRights Okay Machisa tror at det denne gangen blir vanskeligere for regjeringen å jukse.
– Det er for mange som ser på, sier han.
Med norsk støtte har ZimRights flere kampanjer på gang – med hashtagger som #Getout to vote og #Protect your vote.
– Nå er det avgjørende å mobilisere slik at folk bruker stemmeretten. Du kan ikke bli fri ved å bli hjemme, sier han.
Ved forrige valg mente mange aktivister at opposisjonen ble fratatt seieren valgnatten. Måten det skjedde på var at resultatene ble endret i overføringen fra de lokale valgdistriktene og til det sentrale opptellingssenteret.
Denne gangen planlegges det mottiltak. Valgvaker med bønn arrangert av lokale menigheter og organisasjoner skal arrangeres i nærheten av valglokalene. Målet er å sørge for at velgere ikke blir trakassert. Folk fra disse valgvakene skal også være tilstede til opptellingen er ferdig. Resultatene skal offentliggjøres lokalt gjennom oppslag, slik loven krever – før de sendes videre til Harare.
– Vi vil også oppfordre folk til å feire når de vet hvem som har vunnet lokalt, og ikke vente til resultatene kommer fra sentralt hold. Vi vil ikke at resultatene skal endre seg på vei fra distriktene og til kommandosentralene. Det er viktig å beskytte våre stemmer, sier Machisa.
«Vi fortsetter å arbeide med sivilsamfunnet for å sikre at menneskerettighetsspørsmål håndteres umiddelbart, vi åpner kanaler for dialog med opposisjonspartier, ledende NGOer og internasjonale organisasjoner», skrev president Emmerson Mnangagwa i et innlegg i New York Times i mars.
Organisasjoner som Zimbabwe Institute tar presidenten på ordet. De forsøker å holde i gang en tett dialog mellom alle de politiske partiene som sitter i parlamentet.
– Regjeringspartiet har et stort behov for å vise både zimbabwere og det internasjonale samfunnet at de har legitimitet, sier Nkanyiso Maqeda, kommunikasjonsleder i Zimbabwe Institute.

Bedre system for registrering

Instituttet har bidratt sterkt til at de politisk partiene sammen har utarbeidet etiske retningslinjer. Et av målene er å unngå vold under valgavviklingen. Partiene har også sammen blitt enige om tiltak for å gjøre systemene for registrering av velgere bedre.
– Vi forsøker samtidig å styrke ledelsen og styring av sivilsamfunnsorganisasjoner, slik at de kan engasjere seg og komme i samtale med de politiske partiene, sier Maqeda.
Han sier at han er usikker på hvem som vil vinne valget om to eller tre måneder.
– Jeg tror det blir en kamp mellom popularitet og effektivitet. Opposisjonslederen vil nok være den mest populære kandidaten, og mange vil nok kanskje la seg blende av store massemøter. Men den sittende presidenten er pragmatisk. Hans parti ZANU-PF og de militære er effektive og har gode systemer for å sørge for at deres tilhengere møter opp for å stemme. Opposisjonen er nødt til å lære av tidligere feil, sier Maqeda.

Støtte fra verdenssamfunnet

Presidenten har de seneste årene vært i hyppige samtaler med Storbritannias ambassadør i Zimbabwe. Observatører tror at den regionale organisasjonen SADC, Sør-Afrika, Kina, EU og Storbritannia var enige om at Mugabes avgang og Mnangagwas overtagelse var den beste løsningen for landet. Trolig var både London, Beijing og Pretoria varslet på forhånd om det som kom til å skje, og ble holdt oppdatert om utviklingen.
– Disse landene er desperate etter å se positive utviklingstrekk ved landets situasjon, sier samfunnsforskeren Raftopolous.
Etter Mugabes fall har det vært et rush av besøkende som vil gjenoppta kontakten med myndighetene i Zimbabwe. Næringslivsdelegasjoner står i kø. Raftopolous frykter at sentrale verdier kan bli glemt.
– I jakten på stabilitet kan kravet om demokrati og støtte til sivilsamfunnet bli satt på sidelinjen. Dette er noe vi må kjempe mot, sier han.
Powered by Labrador CMS