Jacob Zuma, som fikk kallenavnet «Number 1», sa en gang at ANC kommer til å sitte ved makten helt til Jesu-gjenkomst, men hans egne maktdager er over.

Zuma avsatt: Fra presidentluksus til fengsel?

KOMMENTAR: Jacob Zuma er fattiggutten som ble president og endte opp med å misbruke folkets penger i stor stil. Etter ha kjørt Sør-Afrikas økonomi og renommé i grøfta, er hans maktperiode over. Hans eget ANC-parti sier han må trekke seg - det er uklart når det vil skje.

Publisert

ANC ber Zuma gå av

Ledelsen i Sør-Afrikas regjeringsparti ANC bekrefter at de har bedt president Jacob Zuma om å gå av.

Partiets generalsekretær Elias Sekgobelo Magashule presenterte beslutningen på en pressekonferanse tirsdag. ANCs mektige landsstyre holdt dagen før et langvarig møte om Zumas framtid.

Ifølge Magashule har Zuma tidligere bedt om å få bli sittende som president i mellom tre og seks måneder til. Dette er blitt avvist av partiledelsen.

Magashule sier imidlertid at partiet vil fortsette en dialog med Zuma, og at han vil få noe tid på seg til å gi et svar.

– Når vi tilbakekaller vår kandidat, venter vi at han gjør det vi forventer av ham, sier generalsekretæren.

Zuma er ikke nødt til å rette seg etter ANCs beslutning. Men hvis han fortsetter å nekte å gå av, vil det etter alt å dømme bli fremmet mistillitsforslag mot ham i nasjonalforsamlingen.

Dette kan skje i løpet av få dager. Hvis både ANC og opposisjonen stemmer mot Zuma, vil hans tid som president etter alt å dømme være over. (NTB)

Jacob Zuma vil neppe få mye tid til å nyte pensjonisttilværelsen på hjemstedet Nkandla, som han pusset opp på statens regning. Sør-Afrikas beste etterforskere er igjen satt til å granske mannen som var tidligere sjef for ANCs etterretningstjeneste. Nå står flere mulige rettssaker står i kø.

De modige

Modige dommere, en rettskaffen sivilombudskvinne og en gjeng med gravejournalister må ha mye av æren for at Jacob Zuma falt fra makten. De ga den reformvennlige delen av regjeringspartiet ANC nok ammunisjon til gradvis å øke presset mot Zuma. Men det var så vidt det gikk.

Zuma ble Sør-Afrikas president i 2008, ved å presse ut hans arrogante og lite folkelige forgjengeren Thabo Mbeki. Til tross for at han var nylig frikjent for voldtekt og hadde korrupsjonsanklager hengende over seg, så framsto Zuma som folkelig og villig til å lytte til grasrota i regjeringspartiet ANC. Han brukte sin nye makt, og inngående kjennskap til hemmelighetene i partiet til å sikre støttespillere og lukrative avtaler for både seg selv, familien og venner. Samtidig har det vært viktig for Zuma å unngå ha havne i fengsel.

Vendepunktet kom i desember da visepresident Cyril Ramaphosa ble valgt til partileder etter hard konkurranse mot Zumas kandidat, hans eks-kone. Men reformfløyen i ANC klarte ikke å få overveldende flertall i landsstyret. En av Zumas nærmeste allierte Ace Magashule ble for eksempel generalsekretær. Men oppgjøret med Zumas maktmisbruk under landsmøtet var likevel nok til at Zumas venner skjønte tegningen og begynte å vende ham ryggen. De innså at dersom ikke Zuma blir ryddet av veien, vil neppe ANC klare å vinne valget i 2019.

Arvtagerens strategi

Ramaphosa er en omgjengelig, pragmatisk og slu politiker. Han bygde opp det svarte gruvearbeiderforbundet på 80-tallet, sto ved siden av Nelson Mandela da han holdt sin første tale i frihet og ledet arbeidet med utformingen av en av verdens mest liberale grunnlover. Mandela ønsket at Ramaphosa, som da var ANCs generalsekretær, skulle overta som president. Da det ble Thabo Mbeki, valgte Ramaphosa livet som næringslivsleder, godt hjulpet av regjeringens politikk om å forfordele svarte, og hvite næringslivstopper som så det som en fordel å være på godfot med den nye ANC-regjeringen. Han fikk alvorlige riper i lakken i 2012 da politiet slo ned en ulovlig streik ved en gruve i Marikana der han satt i styret. Politiet drept 34 gruvearbeidere med skudd på kloss hold.

Da Ramaphosa ble valgt til visepresident, solgte han seg ut av investeringsselskapet han eide. Fjoråret brukte han på å posisjonere seg for å overta etter Zuma. Gradvis ble hans kritikk av korrupsjonskulturen i partiet, og implisitt statsapparatet mer tydelig.

Graver i møkk

Allerede da hadde sivilombudskvinnen (Public Protector) slått fast at Zumas bruk av statens penger til oppgradering av sitt landsted var ulovlig og at pengene måtte tilbakebetales. Hun ble flere ganger truet på livet og forsøkt svertet.

Så kom det som kalles Gupta-lekkasjene. En rekke modige varslere overleverte flere hundre tusen emailer fra selskaper som tilhørte Gupta-brødrene til landets mest kjente gravejournalister. Avsløringene om pengemisbruk kom forløpende. En av gravegruppene har slagordet «vi graver i møkk for å gjødsle demokratiet.»

De indiske Gupta-brødrene hadde i mange år pleiet Zuma og fikk gjennom bekjentskapet tilgang til statlige kontrakter, og påvirket presidentens politiske valg. Korrupsjonsanklagene kom tett.

Gammel sak

Den politiske opposisjonen har i mange år presset på domstolene for å få Zuma selv stilt for retten. Allerede for 13 år siden, mens Zumas var visepresident, ble hans daværende økonomiske rådgiver Schabir Shaik dømt til 15 års fengsel for korrupsjon (han sonet 2 år og er nå å se på golfbanene ved Durban). Han tok imot penger på vegne av Zuma fra et fransk firma i forbindelse med en stor våpenkontrakt. Alle trodde at Zuma ville bli stilt for retten. Men en domstol mente det hadde vært politisk innblanding og fjernet siktelsen.

Zumas advokater har brukt det de kaller «Stalingrad-strategien» for å unngå en gjenopptagelse av saken. De har trenert og trenert. Samtidig satte Zuma inn allierte fra eksil-tiden i viktig stillinger i politiet, sikkerhetstjenesten, påltalemakten, finansdepartementet og skattevesenet. Han forsøkte å sikre seg kontroll over sentralbanken, uten å klare det.

Men i høst slo endelig høyesterett fast at det ikke var noe til hindre for at Zuma kunne stilles for retten – og at Zuma selv måtte selv dekke saksomkostningene som var påløpt. Dermed har han gjeld i millionklassen.

Riksadvokaten, som selv var ansatt av Zuma, så seg nødt til å vise sin uavhengighet. Flere av Sør-Afrika beste økokrim-etterforskere er tilbake på saken. Det er over 700 tiltalepunkter. Og det er før de seneste korrupsjonssakene er ferdig etterforsket.

Press på Zuma-allierte

Ironisk nok var det Zumas tidligere alliert, Ace Magashule, som tirsdag måtte overlevere budskapet fra ANCs landsstyre om at han må trekke seg.

Etter at Ramaphosa overtok makten i partiet har presset på den nye generalsekretæren Magashule også økt. Som provinsleder for Free State-provinsen gjorde han flere suspekte forretninger med Zumas venner, Gupta-brødrene. Politiet har ransaket hans kontorer. Riksadvokaten har frosset 1,6 milliarder rand knyttet til ulike Gupta-selskaper. Han mener det er grunn til å mistenke at der er penger stjålet fra staten.

Misnøye i Moskva

Zuma har lært mye om maktpolitikk og korrupsjon fra sine venner i Moskva. Fra sin tid i eksil da han ledet ANCs brutale etterretningsavdeling hadde Zuma kontakt med sovjetiske spioner og Afrika-strateger. Da han ble alvorlig syk for en del år siden fikk han privatbehandling i Russland. Han hadde mange private samtaler med Vladimir Putin. Russiske firmaer ble lovet store kontrakter for bygging av nye atomkraftanlegg i Sør-Afrika. Gupta-brødrene hadde sikret seg kontroll over urangruvene.

Da en domstol i Cape Town bestemte at disse kontraktene var i strid med Sør-Afrikas strenge anbudsregler, forsøkte Zuma å dure videre ved å sparke finansministeren som nektet å bevilge penger til atomprosjektet. Han plasserte tidligere sikkerhetsfolk i energidepartementet og sørget for at venner styrte det statlige elektrisitetsverket, Eskom. Men selskapet var nærmest konkurs.

En av de første tiltakene Ramaphosa gjorde i egenskap av ANC-leder og visepresident var å sikre seg kontroll over Eskom. Dernest oppløste han styrene i to av ANCs provinsavdelinger som var lojale mot Zuma da det viste seg at de lokale partivalgene var blitt rigget.

Utfordringer

Når Ramaphosa etter hvert overtar styringen i landet vil utfordringene stå i kø.

  • Flere statseide selskaper sliter økonomisk.
  • Vannmangel truer med å kvele landets parlamentariske hovedstad, Cape Town.
  • Økonomien halter.
  • Tilliten til politikere er på et lavmål.
  • Gruvene i landet er stadig mindre lønnsomme.
  • Gapet mellom fattige og rike er økende.
  • Det ulmer på universitetene. Studenten krever gratis utdanning for de fattigste.
  • Og det er påkrevd å få fortgang i arbeidet med å omfordele jord fra hvite farmere og staten til svarte bønder.
Powered by Labrador CMS