Vil løfte psykisk syke ut av et liv i fangenskap

Lyden av en metall-lenka følger den unge mannen over gårdsplassen. John Paul (26) tar mini-skritt for å ikke falle.

- Slipp meg fri, pappa! Jeg ble ikke født slik, i fangenskap.

Morgensola lager mønster på bakken utenfor det runde huset med halmtak, der Joseph Oryang (60) følger sønnens bevegelser med aktsomt blikk. Vi er i landsbyen Oyingya i Nord-Uganda. Her vokste 60-åringen opp, her traff han kona - og sammen fikk de ni barn og levde et fredelig liv helt til den dagen da sønnen John Paul ble psykisk syk.

- Det kom som lyn fra klar himmel. Han var flink på skolen, men plutselig ble han helt gal. Vi tok han til sykehuset der han fikk medisiner, men de hjalp ikke mye, sier faren.

Mangel på medisiner

John Paul setter seg på en stol og rister beina i et forsøk på å komme seg løs. Han snakker usammenhengende på morsmålet acholi og veksler mellom alvor og hysterisk latter. Så ser han opp på faren.

- Det er trist å se han slik, men vi har ikke noe valg. Slipper vi han fri så rømmer han hjemmefra og vandrer gatelangs i dagevis. Han pleier å ta på unge jenter og vi er redde for hva han er i stand til, sier faren.

Foreldrene tar med sønnen til sykehuset i byen Gulu hver måned for å få medisiner, men oftest drar de tomhendt hjem.

- Medisinene skal være gratis men sykehuset ber oss om å kjøpe privat, noe vi ikke har mulighet til, sier Oyingya.

Vonde minner fra krigen

I Nord-Ugandas største by, Gulu, møter vi en annen John Paul. Den høye slanke mannen, som kaller seg selv JJ Paul, finner fram laptop´en og åpner en powerpoint-presentasjon. Han blar i sidene og stopper ved et bilde av en sped mann i lenker.

- Ser du hvem det er? Det var meg for noen år siden. Jeg husker ikke mye fra den tiden, men familien måtte binde meg. De gjorde det ikke for å være slemme, de gjorde det fordi de manglet kunnskap, sier JJ Paul.

Han var en helt frisk gutt frem til 2004, da han utviklet en psykisk lidelse. Ingen vet hva som utløste problemene, men JJ Paul tror at det handler om flere ting.

- Som liten fikk jeg en øks i hodet og ble bevisstløs.

Han stryker med hånda over arret på det skallede hodet.

- Det er også mange vonde minner fra krigen som kan ha trigget de psykiske problemene. Jeg vokste opp i en flyktningleir der en av onklene mine ble drept og som liten så jeg en jente bli voldtatt av soldater, sier han.

Foreldrene håpet at velsignelse i kirken skulle hjelpe gutten, og tre heksedoktorer utførte utallige ritualer for å få han frisk. Når ikke det hjalp, ble han sendt til Nord-Ugandas eneste avdeling for psykisk helse ved sykehuset i Gulu. Der fikk han tabletter som virket beroligende. Han ble bedre, men så ble alt verre - og familien måtte holde JJ Paul fastbundet.

- Stigma rundt mental helse gjør at folk ikke tror at en person som meg kan bli frisk og at den eneste løsningen er å binde mentalt psyke, sier JJ Paul.

Fant tilbake til livet

Han blar noen sider lenger frem i powerpoint-presentasjonen og plutselig kommer et smil.

- Her har du meg i dag, sier han og peker på en kjekk ung mann i rød skjorte.

I 2009 tok livet hans en brå vending. Han tok medisinene sine regelmessig og hadde innsett at han var syk og trengte hjelp.

- Jeg kom til et punkt da jeg følte at jeg måtte hjelpe meg selv - og andre. Jeg visste at det var mange som meg, så jeg begynte å dele mine erfaringer. Det er den indre drivkraften som har hjulpet meg å bli den jeg er i dag, sier han.

I dag er han en del av organisasjonen Mental Health Uganda og driver opplysningsarbeid rundt om i landet. JJ Paul har i dag et særlig fokus på Nord-Uganda og deler sin historie i klasserom, på radio, i landsbylokaler og i hjemmene til enkeltindivider.

- Støtten jeg har rundt meg og de gode tingene jeg gjør i dag har gitt meg selvfølelse og styrke. Den viktigste behandlingen for mentalt syke er ikke medisiner, det er selvinnsikt, gode samtaler og det å innse at det faktisk er mulig å finne tilbake til livet.

Mental støtte redder liv

I dag jobber han for «Mental Health Champions», en aktivistgruppe der alle har slitt psykisk.

Florence Lamunu (60) er en av dem. Hun slet med depresjon i mange år. Det harde livet som hardt arbeidende alenemor i Kampala gjorde at verden en dag plutselig ble mørk.

- Jeg ante ikke hva depresjon var og forsto ikke at jeg var syk. Det var venner og familie som sa at jeg trengte hjelp og det var først da jeg begynte på antidepressiva at jeg forsto at noe var galt, sier hun.

Stigmatiseringen rundt mental helse gjorde at det tok flere år før Lamunu innrømte for seg selv at hun var syk.

- Det er stor mangel på kunnskap om mental helse. Det største problemet er mangelen på behandling og medisiner. Det er bare de rike som har råd. Jobben vi gjør med å gi støtte og veiledning til folk har nok reddet mange liv, sier hun.

Beatrice Akello sitter foran symaskinen utenfor hjemmet i området Lacor. Hun har kjempet med en psykisk syk bror i snart 15 år, og forteller om mangelen på medisiner og hjelp.

- Boniface hadde en vanlig jobb og en dag begynte han å ødelegge ting hjemme. Han fjernet vegger og dører fra huset vårt og vi visste ikke hva vi skulle gjøre, sier hun.

De tok med broren til den psykiatriske avdelingen ved sykehuset i Gulu der han ble innlagt. Etter tre måneder tok hjelpen slutt.

- De sa at de ikke klarte å håndtere han og at jeg måtte søke hjelp i Kampala. Uten penger var det ingen alternativer, så vi må klare situasjonen på egen hånd, sier Beatrice.

Besatt av ånder?

Hjemme fortsatte Boniface å ødelegge hus og hager i nabolaget og en dag truet han å drepe barnet som Beatrice hadde i magen. Sykdommen eskalerte, familien fryktet for sine liv og med mangel på annen hjelp tok de med broren til politiet.

- De satte han i fengsel og der satt han helt til han begynte å drikke fra den felles urinbøtta som han delte med de andre innsatte. Da ble han sendt hjem igjen.

Nå er Boniface hjemme og Beatrice og familien får stadig klager fra naboene som er redde for hva broren kan finne på. De har aldri fått en diagnose eller kjennskap til hva som er årsaken til den psykiske lidelsen, men familien forbinder den uvanlige adferden med en hendelse som skjedde da bestefaren var jeger.

- Bestefar hadde laget en felle og en gutt ble fanget der og døde. Nå sier folk at familien vår blir straffet for hendelen og at det er guttens ånder som bor i Boniface, sier Beatrice.

I Uganda er det lite kunnskap og mye stigmatisering rundt mentale lidelser. Det er kun rundt 35 psykologer på 45 millioner mennesker - og bare én prosent av landets helsebudsjett er øremerket mental helse.

Mesteparten av den statlige støtten går til landets eneste psykiatriske sykehus, Butabika, som ligger i hovedstaden Kampala. På landsbygda der John Paul og Boniface bor, er det mange som sliter i stillhet. Mangelen på helsetilbud og sterk tradisjonell tro gjør at folk blir uten hjelp, eller søker seg til heksedoktorer og tradisjonelle healere.

Ble rik på healing

En tynn hvit gardin flagrer i åpningen til et lite leirhus der en kvinne sitter med skjell i hendene og spår fremtiden til en mann. Josephine Apwonyo (36) er kjent for sine åndelige krefter, og hit kommer kunder med både økonomiske og helserelaterte problemer for hjelp. Ajwaka er det lokale ordet for heksedoktor, men Josephine liker best å bli kalt for tradisjonell healer.

De siste årene har hun hjulpet mennesker med utallige problemer, deriblant kvinner som sliter med å få barn, samt sykdommer som epilepsi og psykiske lidelser. Like før hun inviterer Bistandsaktuelt med inn for å lytte til åndene, avslutter hun en samtale med en minister i Sør-Sudan.

- Han er psykisk syk og kom til meg for å få behandling. Nå er han på bedrings vei, sier hun.

I dag har Josephine kunder i både Uganda og utlandet, og hun er kjent for å kunne helbrede enhver sykdom med hjelp av blant annet urter som hun plukker i hjembyen Kitgum.

Men veien til anerkjennelse har vært lang og vanskelig.

- Åndene pleide å forstyrre meg som liten jente og jeg besvime ofte i klasserommet. Det gikk så langt at jeg måtte slutte på skolen i tredje klasse. Familien min tok avstand fra meg og jeg ble anklaget for å være heks, sier hun.

Situasjonen var som verst da hun som 19-åring fikk sitt første barn og mannen forlot henne.

- Åndene påvirket meg så kraftig at jeg måtte låses inne. Jeg var psykisk syk helt til jeg gjennomgikk et rituale der jeg sluttet fred med åndene. Nå spiller jeg på lag med åndene og bruker mine krefter til å hjelpe folk, sier Josephine.

I dag har familien kommet tilbake, og også de ber Josephine om åndelig hjelp. For pengene hun tjener betaler hun skolegangen til de fem barna og har kjøpt både landområder, hus og bil.

I et slitt murhus ved sykehuset i Gulu ligger Nord-Ugandas eneste avdeling for mental helse. «Mental Health Unit» står skrevet med sort maling over inngangen og på innsiden sitter et 50-talls pasienter og venter på hjelp. Avdelingsleder Alfred Droti sitter i et spartansk rom klar for å begynne dagens arbeid.

- Vi er inne i en særlig utfordrende tid. Samtidig som koronakrisen har gjort behovet for psykisk hjelp større enn noensinne har landets alle avdelinger for mental helse blitt konvertert til «koronaavdelinger». Vi var den eneste avdelingen i landet som fikk holde åpent, sier Droti.

Han har tre ansatte på avdelingen og ingen av dem har utdanning innen mental helse.

- Det er stor mangel på fokus på mental helse og vi mangler kvalifiserte folk. Vi har gitt kurs til de ansatte men det er ikke nok. Det er ikke før myndighetene gir prioritet til mental helse at vi vil se en endring, sier Droti.

Det er fullt på avdelingen i dag. 38 av 40 sengeplasser er opptatt og før dagen er over er det rundt 100 pasienter innom.

- Det vi sliter mest med er mangelen på medisiner. Pasienter må ofte sendes hjem tomhendte. Det er bare de som har råd til å skaffe medisinene privat som kan få behandling, sier han.

Fikk hjelp og medisiner

I en stue i området Makindye i Kampala sitter Edward Nkurunungi (48) med sønnen Jayson (7 mån) på fanget. Edward er en av de som har vært heldige. Han hadde både et nettverk rundt seg og penger til behandling da han utviklet psykiske problemer på slutten av 1990-tallet.

- Jeg studerte på universitetet da jeg plutselig ble syk og havnet i et isolasjonsrom på mentalsykehuset Butabika, sier Edward.

Der fikk han diagnosen bipolar og senere ble han diagnostisert med paranoid schizofreni på et sykehus i London. Veien til bedring har vært lang, men i dag er Edward kjent for innsatsen han gjør for andre. Som Mental Health Champion har han jobbet for en rekke organisasjoner i Uganda med fokus på mental helse.

I dag driver han Peer Nation, som i samarbeid med en rekke helsesentre tilbyr støtte til pasienter i hele landet. Han er også en av drivkreftene bak Recovery College ved Butabika-sykehuset som støtter pasienter på veien til et friskt liv.

- Mentalt syke har alltid blitt behandlet som fanger her, og det er bare opplysningsarbeid som kan skape endring. Vi har kommet langt, men det er fortsatt lang vei å gå, sier Edward.

Han mener forebyggende,- og oppsøkende arbeid utenfor byene er veien å gå.

- Myndighetenes støtte til mental helse går utelukkende til Butabika i Kampala, så det nytter ikke å sende enhver som sliter til sykehuset. Vi må drive opplysningsarbeid som gjør det mulig for folk å få hjelp der de bor, sier Edward.

Tilbake i landsbyen Oyingya nord i landet, sitter Joseph Oryang og sønnen utenfor familiens hus. John Paul er nettopp kommet tilbake etter å vandret fra byen, som er tre mil unna, helt alene. De siste ukene har han vært uten medisiner, men faren har ikke gitt opp håpet om at det skal være mulig å få hjelp.

- Med riktige medisiner er han tilnærmet normal, så jeg håper vi snart får hjelp. Det gjør vondt å se John Paul i lenker, men så lenge vi ikke får hjelp eller medisiner, har vi ikke noe valg. Uansett hva som skjer er han vår sønn.

• Bistandsaktuelt søkte om å få besøke Butabika-sykehuset og intervjue fagpersonell, men ledelsen har etter gjentatte forsøk ikke svart på henvendelsen.