Global helse-nestor Tore Godal svarer Olusoji Adeyi: – Skyter langt over mål

I et intervju i Bistandsaktuelt anklaget Olusoji Adeyi givere i rike land for å skape bistandsavhengighet. Han er tidligere ansvarlig for helse og ernæring i Verdensbanken, og har lang erfaring fra offentlige helseprogrammer i afrikanske land. I forkant av intervjuet hadde Adeyi skrevet et kritisk innlegg i Development Today, der han beskrev den globale helsebistanden som preget av «narsissistisk veldedighet» og «ny-avhengighet» mellom fattige og rike land.

Han oppfordret også afrikanske helsemyndigheter til å takke nei til bistandspenger som skal dekke grunnleggende ting som medisiner, vaksiner og myggnetting. På den måten vil afrikanske ledere ta større ansvar selv, mener Adeyi. Kritikken treffer ikke, mener Tore Godal, lege, forsker og grunnlegger av vaksinealliansen Gavi.

- Jeg synes Adeyi skyter langt over mål. Jeg er usikker på om dette tjener saken. Han er selv fra Nigeria, som er det rikeste landet i Afrika, der det er klart at myndighetene kan gjøre mer for helsesektoren. Men de fattigste landene i Afrika har ikke ressurser til det, sier Godal.

Godal påpeker at Gavi med sin helsebistand har reddet 14 millioner liv, og vaksinert 800 millioner barn. Han holder også fram at vaksinealliansen samarbeidet med 70 land da den startet i 2000, mens antallet nå er nede i litt over 50.

- Man trekker seg tilbake så snart det er mulig. Men hadde ikke denne bistanden kommet fram, ville barnedødeligheten vært langt høyere. Mange lavinntektsland vil ikke klare å få innført livreddende vaksiner uten bistand. Adeyi slår veldig hardt i sin kritikk, men uten å tenke gjennom konsekvensene, sier han.

Norad: Kan undergrave nasjonale tiltak

At det er stor forskjell på behovene i afrikanske land, er en innvending også Paul Fife har mot Adeyis tekst. Han er direktør for velferd og menneskerettigheter i Norad. Samtidig har han forståelse for Adeyis synspunkt. Fife mener noe av kritikken er unyansert, men er enig i hovedbudskapet.

- Bistandsavhengighet er et problem også på helseområdet, og vi må jobbe oss ut av bistanden sammen med partnerne. Alle land må selv ta ansvar for å finansiere grunnleggende helsetjenester. Men afrikanske land er svært ulike. Mens noen er på god vei, er det ikke realistisk å kutte støtte til grunnleggende tjenester i de aller fattigste landene, eller land i krise og konflikt, sier han.

Fife deler Adeyis bekymring for at globale helsemidler kan undergrave nasjonale investeringer i helsesektorene. Han viser til at myndighetene i mange land avsetter langt mindre til helse enn det som ifølge WHO er nødvendig for å kunne levere grunnleggende helsetjenester, og at utviklingsland ofte velger å bruke mindre penger på helse når bistand er tilgjengelig.

- Ettersom behovene er store på de fleste områder, er det på mange måter et rasjonelt valg. Jeg leser Adeyis tekst først og fremst som en kritikk av afrikanske ledere som ikke har gjort nok for å utvikle nasjonale institusjoner. Selv om det største ansvaret ligger på landnivå, må givere også ta ansvar for å ha bidratt til bistandsavhengighet, sier Fife.

Når det gjelder Norge som utviklingsaktør og giver, understreker han at Norad er opptatt av utviklingseffektivitet i alle organisasjonene og fondene som støttes. Med det mener han å se på utvikling og bistand i et bredt og bærekraftig perspektiv, hvor utviklingslandenes eierskap og ansvar for egen ressursmobilisering står sentralt. Fife trekker fram innsatsen i vaksinealliansen Gavi, der Norge har hatt fokus på å inkludere støtte til nasjonale helsesystemer. Vaksineavtaler som har blitt inngått med enkeltland inkluderer også krav om utfasingsplaner for bistanden, sier han.

- Disse planene var på veldig god vei inntil pandemien kom. Men nå er realiteten for veldig mange land at de har blitt satt tilbake økonomisk de siste to årene. Da blir det vanskeligere, sier Fife.

- Feilslått oppfordring

Olusoji Adeyi argumenterer for at bistand til grunnleggende helsetjenester i afrikanske land bør fases ut innen 2030. På den måten vil prosessen sammenfalle med FNs mål om universell helsedekning. Åtte år er alt for kort tid, sier Tammam Aloudat, lege og direktør for forskningsinstituttet Global Health Center i Genève.

- Vi har hatt mål om universell helsedekning i 2000 og 2015, som ikke ble nådd. Disse midlene redder liv, og å kutte dem er farlig, sier Aloudat, som også har bakgrunn fra Leger uten grenser og Røde kors.

- Adeyi er en fremstående og viktig stemme innen global helse, som jeg har stor respekt for. Jeg forstår sinnet hans, men er uenig i at disse handlingene er riktig vei fram, sier han.

Aloudat tror ikke at det å kutte støtte vil tvinge politiske ledere til å gjøre de nødvendige investeringene. Noen vil ta utfordringen, andre ikke, sier han. Aloudat mangler tro på en slik «romantisk idé om ilddåp». Selv om også han mener det er nødvendig å motvirke bistandsavhengighet, og endre giversystemet så mottakerland får større kontroll.

- Å oppfordre til å kutt i støtte til helseutstyr mener jeg likevel er feilslått. Denne støtten er allerede for lav slik det er i dag, sier Aloudat.

Raske resultater og korrupsjonshensyn

Adeyi betegner rike givere som «narsissistiske» i sitt innlegg. Norads helsesjef sier at han ikke kjenner seg igjen i kritikken. Samtidig skjønner han hvor den kommer fra.

- Givere har et veldig fokus på resultater, noe som er helt nødvendig. Problemet er imidlertid at tidsrammer ofte blir for korte, og at måten bistand gis på ikke legger godt nok til rette for institusjonsutvikling. Det tar tid, men er en forutsetning for bærekraft. I helsesektoren har man dessuten vaksiner og andre tiltak som redder liv og gir bedre helse, så da er veien kort for givere som raskt vil se effekt av sine investeringer. Men fra norsk side er det også et mål å bidra til å utvikle nasjonal kompetanse og helsesystemer, sier han.

Fife vedgår at det globalt sett har blitt for mange helseinitiativ og bistandsinnsatser. Selv om mange av dem er effektive hver for seg, sier han, er det til hinder for en effektiv bistand. Det kan også gjøre det uhyre vanskelig for land å styre på en helhetlig måte.

- På grunn av faren for korrupsjon foretrekker mange givere også å investere i mer spesifikke tiltak for å ha større kontroll. Så når Adeyi referer til at helsebistanden preges av narsisstisk veldedighet, er det også andre hensyn som teller inn enn behovet for oppmerksomhet og en overdreven oppfatning av egen betydning, sier Fife.

Metoden som teller

Norads helsesjef sier han ikke leser Adeyi som at han er imot helsebistand i seg selv, men i første rekke måten det gjennomføres på. Han mener en er nødt til å støtte opp om landenes egne systemer, og at tilnærmingen i stor grad avgjør hvorvidt det fører til bistandsavhengighet - eller til å styrke institusjoner.

- Global helsebistand bør i større grad vris mot langsiktige investeringer i nasjonale institusjoner, målrettet innsats for å nå de aller fattigste og utsatte, og støtte til globale og regionale fellesgoder slik som helsesikkerhet. Mens nasjonale myndigheter bør ta hovedansvaret for å investere i helsearbeidere og grunnleggende helsetjenester. Det er viktig for å motvirke bistandsavhengighet, sier Fife.

- Adeyi tegner opp en arbeidsdeling som, hvis man ser bort fra bistand til de aller fattigste og marginaliserte, er i tråd med hvor vi i Norad ønsker å bevege oss, sier Fife.

Også Tore Godal, med over førti års erfaring på det globale helsefeltet, har fått mer tro på investeringer i kunnskapsdeling og teknologioverføring.

- Man har satset stort på det tidligere, men resultatet har vært en kirkegård av mislykkede forsøk. Nå er det forsøk på gang i forbindelse med covid-19, der det er samarbeid med vaksineprodusenter. De tror jeg er mer realistisk fordi det trengs mye erfaring og kunnskap for den sammensatte vaksineproduksjonen, sier han.