Min aller, aller verste tjenestereise

Blant annet skulle jeg til Lusaka i Zambia via Lagos i Nigeria og derfra videre til Dar es Salaam i Tanzania.

På veien til Lagos forsvant kofferten med alt det jeg hadde regnet med å trenge av klær, sko og eiendeler. Resten av turen foregikk derfor kun ledsaget av håndbagasje. Den besto av en SAS-bag med én ekstra skjorte og toalettsaker. I tillegg hadde jeg gleden av å bære på et sidevindu til en Peugeot stasjonsvogn.

Sistnevnte tilhørte en kollega i Dar es Salaam, Rolf Willy Hansen (nå ambassadør i Saudi-Arabia), og det uvanlige diplomatoppdraget skyldtes at det opprinnelige sidevinduet i bilen hans hadde knust. Siden en slik reservedel ikke var å oppdrive i Tanzania, måtte den tas med fra Europa – så snart det passet for en kollega å ta den med.

Ganske greit helt til Lagos

Den planlagte ruten, for meg og ruten, var: Oslo – Gøteborg – London – Lagos – Lusaka – Dar es Salaam.

Med unntak av at kofferten forsvant gikk det hele rimelig greit helt til Lagos. Derifra til Dar es Salaam via Addis Abeba og Lusaka hadde jeg flybillett med Ethiopian Airlines. På flyplassen i Nigeria oppdaget jeg imidlertid, helt overraskende, at flyforbindelsen ikke lenger eksisterte.

Utfordringen var nå å finne en ny rute fra Vest- til Øst-Afrika. Dette var i en tid da slike inter-regionale forbindelser i Afrika fortsatt var relativt sjeldne. Raskeste forbindelse viste seg å være å fly via Europa.

For den UD-ansatte med SAS-bag og sidevindu ble det nye lange timer på fly og flyplasser. Først via via Zürich og Genève. Deretter tilbake til det afrikanske kontinent.

Bomber og unntakstilstand!

Og ikke nok med det… Da flyet fra Europa omsider ankom Lusaka airport i Zambia, hadde fly fra det rhodesiske flyvåpenet nettopp sluppet bomber over den zambiske hovedstaden. Av samme grunn var det erklært unntakstilstand i landet, fikk jeg vite.

Bombingen og unntakstilstanden påvirket naturlig nok også den diplomatiske aktiviteten på Norad-representasjonen og Norges ambassade. På flyplassen lå beskjed om at ingen fra Norad-representasjonen kunne hente meg, og jeg måtte på beste måte forsøke å komme til hotellet på egen hånd.

Iført min SAS-bag og sidevindu oppsøkte jeg den nærmeste uniformerte zambier jeg fant på flyplassen for å høre om det var mulig å få skyss inn til byen. Min mangel på bagasje var i seg selv mistenkelig, men også mitt svar på spørsmålet om hvor jeg kom fra:

«I am Norwegian», sa jeg.

Group Captain Pipi Banda trodde imidlertid jeg sa: «I am Rhodesian».

En natt i arresten

Jeg ble prompte arrestert og ledet ut i en ventende politibil.

«If you are a spy, I will cut your balls off», sa denne sjarmerende representanten for den zambiske vernemakten.

Diplomatpass og referanser til Norad-representasjonen hjalp ikke her. Etter en nokså ubehagelig natt på politihuset, hvor både medfølgende papirer og det jeg hadde på meg ble grundig gjennomsøkt, ble jeg omsider sluppet fri og kjørt til hotellet.

Noen dager senere i Dar es Salaam kunne jeg omsider overrekke Rolf Willy Hansen det sårt etterlengtede Peugeot sidevindu. Deretter gikk ferden min gikk videre til Francistown, Maputo og Johannesburg, fortsatt kun medbringende SAS-bag.

Utrolig nok dukket den savnede koffert opp på Fornebu cirka fire måneder senere, med et innhold som fargemessig bar sterkt preg av det røde foret i kofferten. Kofferten hadde tydeligvis tilbragt mye tid i friluft og opplevd opptil flere regntider i Afrika.