Ingen tanker om Doris Lessing, derimot om norske melketanker

HISTORIE-STAFETTEN: I 1998 dro jeg til et lite sted nord for Harare i Zimbabwe. Det var her forfatteren Doris Lessing hadde tilbrakt unge år etter at familien kom flyttende fra Persia i 1925.

Publisert

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke underholdende, minnerike, viktige, lærerike, triste eller glade historier. Ikke minst gjelder det historier fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten Historie-stafetten vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Alle bistandsarbeidere, diplomater, Norad-ansatte og andre med erfaring fra utviklingsarbeid kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder, ihvertfall et portrettbilde av deg selv. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene.

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no

Bygda jeg ankom, sammen med Norad-kollega Wenche Gulnes, het Banket. Den kjente Nobelprisvinneren i litteratur skrev flere bøker med utspring i egne erfaringer herfra. Blant disse var kjente bøker som "The Grass is singing", "Martha Quest" og "The Golden Notebook".

Vi stilte oss derfor spørsmålet: Kunne vi finne landskapet, gården eller etterkommere etter de hun skrev om ?

30 år gammel flyttet Lessing til England i 1949, og begynte å skrive. Blant annet om Rhodesia. Lessing skrev ærlig og realistisk om natur, stemninger og mellommenneskelige relasjoner, og særlig om kjønn og rase. Hennes bøker skaffet henne raskt en stor leserskare verden rundt, men også et anstrengt forhold til det hvite mindretallsregimet i Rhodesia.

Allerede tidlig på 1950-tallet erklærte regimet den radikale kvinnelige forfatteren uønsket i landet.

Men hun kom tilbake, mange år etter. På 1990-tallet besøkte Doris Lessing igjen sitt tidligere hjemland, som nå het Zimbabwe. Hun skrev igjen bitende, kritiske skildringer av navngitte personer og av regimet i boka "African Laughter". Hennes engasjement for fattigfolk fikk henne også til å sørge for å etablere folkebiblioteker på landsbygda, noe som også fikk støtte fra den norske ambassaden.

På turen vår til forfatterens hjemsted fant Wenche og jeg ingen spor etter Doris Lessing; verken en minnestein, skilt eller andre tegn. Det var underlig at en så kjent forfatter og nobelprisvinner ikke skulle bli husket på noen som helst måte.

Til slutt gikk vi inn på den lokale kafeen på den nedlagte jernbanestasjonen i Banket. Der satt det noen hvite farmere og spiste søndagslunsj.

De lurte på hvem vi var. Vi sa at vi var fra Norad og den norske ambassaden i Harare. Vi fortalte også at vi forsøkte å finne spor etter Doris Lessing, forfatteren som hadde gjort Banket kjent i verdenslitteraturen.

– Nei, Doris Lessing har vi ikke hørt om, sa farmerne.

Derimot visste de noe om Norge. Norad hadde nemlig leverte både melketanker og kyr av typen Norsk Rødt Fe til bønder i Zimbabwe. Denne formen for bistand likte de tydeligvis, og oppfølgingen kom naturlig:

– Dere er hjertelig velkomne til å spise lunsj med oss!

Powered by Labrador CMS