Rundt 950.000 flyktninger, hovedsaklig fra Sør-Sudan befinner seg i leire og såkalte bosettinger nordvest i Uganda.
Rundt 950.000 flyktninger, hovedsaklig fra Sør-Sudan befinner seg i leire og såkalte bosettinger nordvest i Uganda.

Sprekker i Ugandas solskinnshistorie om flyktningmottak

UTSYN: De har for tiden tittelen «verdens beste land for flyktninger», de roses av Verdensbanken, EU og USA, men hvorfor er eksempelet Uganda så viktig for oss?

Publisert

Vårt behov for en solskinnshistorie om flyktningmottak, må ikke få oss til å overse problemene.

Maren Sæbøe

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Uganda har nå verdens tredje største flyktningebefolkning, etter Tyrkia og Pakistan. Tallene er litt usikre men det dreier seg om mellom 1,2 og 1,4 millioner mennesker, de aller fleste, i overkant av en million, fra Sør-Sudan.

Rundt 950.000 av disse igjen befinner seg i leire og såkalte bosettinger hovedsakelig nordvest i landet. De med litt midler er å finne rundt hovedstaden Kampala. I tillegg til sørsudanere har Uganda i overkant av tohundretusen kongolesere fra det østre Kongo-Kinshasa, og mindre grupper fra blant annet Burundi og Somalia. Ugandas egen befolkning er på rundt 42 millioner.

Raskest voksende

De aller fleste sørsudanerne har ankommet etter kamper brøt ut i hovedstaden Juba i juli 2016. Det er nesten en million på nitten måneder. Dette var i samme periode den raskest voksende flyktningebefolkning i verden. Uganda har samtidig en svært raus politikk ovenfor flyktningene, de gis rett til sosiale tjenester, som utdanning og helse, og de er fri til å ta arbeid, og til å bevege seg hvor de vil. Det er denne kombinasjonen som har fått verdenssamfunnet til å rose det østafrikanske landet.

Det er flere grunner til denne politikken. For det første har mange av landets ledende politikere selv vært flyktninger, landet har også en lang historie med å huse flyktninger fra blant annet Rwanda og Kongo. For det andre trenger landets mangeårige president Yoweri Museveni den godviljen han kan få internasjonalt, alle den tid regimet hans stadig er under kritikk for sine autoritære tendenser.

Outsourcing

Men det er ikke bare Museveni som kan bruke historien om Uganda som et paradis for flyktninger. Fortellingen er nyttig i en verden der flere og flere land betakker seg for å ta imot flyktninger selv, og trenger en suksesshistorie et annet sted. Europeiske lands tendens mot outsourcing av flyktningeproblematikk, som gjennom EUs Emergency Trust Fund for Africa (EUTF) trenger eksempelet Uganda. Det er ikke bare i Norge det snakkes om «nærområder» eller å hjelpe dem der de er, ved roten til problemet så å si (Uganda er forøvrig ikke ved «roten», den ligger jo i konfliktene i Sør-Sudan og Østre Kongo).

Men dette er selvsagt ikke bare en solskinnshistorie. I ugandiske aviser rapporteres det stadig om spenninger mellom flyktninger og vertsbefolkningen. At flyktninger har fått tilgang på jord og utdanning avføder konflikt over land og studieplasser. Nordvest-Uganda, hvor flertallet av sørsudanerne befinner seg, var allerede en fattig del av landet, med begrensede ressurser. Videre er FN, som har hovedansvar for leirene i landet, som alltid underfinansiert. Flyktningene selv, hovedsakelig fra Equatoria sør i Sør-Sudan, tar med seg traumer og konflikter fra de siste par års krigshandlinger i dette området. De krigførende parters bruk av «etnisitetskortet» i Sør- Sudan, gjenspeiles i spenninger mellom folkegrupper også i leirene i Uganda. Flyktninger fra folkegruppen dinka har ikke noe å gjøre med dinkahardlinerne som har prustet på flammene i Juba, men de holdes allikevel ansvarlig av mange av de andre flyktningene som tilhører andre grupper. I noen av leirene har dette ført til sammenstøt. I verste fall kan konflikten i Sør-Sudan spre seg til Uganda.

Misbruk av midler

Videre rystes hele systemet som skal stå for mottak i Uganda nå av flere skandaler. FN og ugandiske myndigheter har satt i gang en etterforskning av det som kan være en av de største korrupsjonsskandalene det humanitære apparatet har opplevd noensinne. For øyeblikket etterforskes overrapportering av antall flyktninger, misbruk av midler og menneskehandel, både høyt og lavt i systemet. Fire personer ved statsministerens kontor har måtte forlate jobben.

Eksempelet Uganda har utløst mer penger og oppmerksomhet fra verdenssamfunnet, og det er bra. Men vårt behov for en solskinnshistorie om flyktningmottak, må ikke få oss til å overse problemene. FNs høykommissær for flyktningers operasjoner er fortsatt underfinansiert, i Uganda, men også i Kongo og Sør-Sudan. Konfliktene begge steder er heller ikke løst. Den siste tiden har antallet ankomster fra Sør-Sudan stabilisert seg på noen hundre om dagen, men nye spenninger i Kongo øker nå antallet ankomster til Uganda derfra. Verken i Sør-Sudan eller i østre Kongo er det noen snarlig løsning i sikte. Derfor trengs det fortsatt mer hjelp i Uganda.

Videre er det ikke slik at det å hjelpe «dem der de er» står i motsetning til å motta flere i for eksempel Norge. Det er helt nødvendig å avlaste nærområder, det er helt nødvendig å vise politisk vilje til å bidra med mer en nødhjelpsmidler. Det er bra at budsjettforhandlingene førte til en økning av antallet kvoteflyktninger i 2018, og det er bra at 700 av de 2120 Norge skal ta imot i år er kongolesere som for øyeblikket befinner seg i Uganda. Men antallet overføringsflyktninger er fortsatt lavt i forhold til det FN har bedt oss om å ta. Land som Norge fortsetter å legge mesteparten av byrden for den fortsatt flyktningkrisen i verden på land som Uganda. Sistnevnte har større problem med mottaket enn de kanskje har vært villig til å innrømme.

Powered by Labrador CMS