Afrika trenger mer enn bare småbønder

Jan Gullik Sørbø

Bistandsarbeider og sivilagronom

Det er viktig og riktig å hjelpe småbønder, slik Jan Thomas Odegard i Utviklingsfondet skriver i kronikken om at «småbønder er avgjørende for å løse matkrisen». Når 60-80 prosent av befolkningen i mange land er sysselsatt i landbruket, er det klart at deres bidrag er vesentlig.

Men småbønder alene vil ikke kunne produsere nok mat til å dekke behovet til den enorme befolkningsøkningen som kommer i Afrika.

Afrikas befolkning vil dobles fra én til to milliarder innen 2050. FNs beregninger viser også at den vil fortsette å øke. Og en stadig større andel av denne veksten vil komme i byer. Stadig flere vil bo i store byer, uten tilgang til jord for å dyrke egen mat.

Korn, matolje og planteprotein viktigst

Det er særlig produksjonen av korn og matolje som nå rammes av krigen i Ukraina og de høye prisene på energi og gjødsel. Også i fattige land er korn og matolje viktig, særlig i byene spiser folk stadig mer brød. Det er fare for at økende brødpriser kan skape sosial uro og politisk ustabilitet. Matolje og planteprotein får vi gjerne fra de samme vekstene, for eksempel soya.

Men disse vekstene dyrkes ikke av småbønder, for å dyrke korn trengs maskiner. Den lokale kornproduksjonen i Afrika sør for Sahara dekker på ingen måte etterspørselen, og de fleste land må importere det meste av forbruket. Det er godt mulig å dyrke hvete til brød i Afrika, men mange land bruker nå knappe valutareserver til import.

Selv når situasjonen før eller siden vil stabilisere seg, er det viktig at også Afrika har en egen produksjon av korn, matolje og planteprotein.

Jordbruket må effektiviseres

For å dekke den enorme etterspørselen etter mat som kommer, må jordbruket effektivisere. Frukt, grønnsaker, rotfrukter og en del belgvekster kan med fordel dyrkes på små gårder og med mye manuell arbeidskraft. Men det meste av maten til de store byene må kunne fraktes og lagres i stort omfang. Da er det tørre frø som gjelder. Korn og olje-/proteinvekster som hvete og soya, er konsentrerte matvarer som tåler transport og lagring.

Og de kan dyrkes i Afrika.

Men det krever at jordbruket tar i bruk moderne produksjonsmetoder. Det er usannsynlig at Afrika skal få dette til på andre måter enn det som har gitt resultater i resten av verden. Det er enkle og helt grunnleggende virkemidler som må til; riktige vekster, gode sorter, gjødsel og beskyttelse mot skadegjørere. Og så må det mekanisering til. Korn kan ikke dyrkes i stort omfang uten maskiner som traktorer og skurtreskere.

Også storbøndene trenger bistand

Større bønder og selskaper som dyrker slike vekster kommersielt bør kunne greie seg sjøl når det gjelder ordinær drift, men foreløpig er kornproduksjon i Afrika sør for Sahara lite kjent og lite utbredt. For å komme i gang, kreves støttetiltak. De må få hjelp til å teste ut nye vekster, nye metoder og ordninger for salg. Bøndene må få tilgang til klimatilpassede sorter, gjødsel og plantevernmidler. Mulighet for lån vil hjelpe dem med å skaffe maskiner. Kompetanse må også bygges opp lokalt.

Norsk bistand kan bidra til at økt produksjonen av korn og olje-/proteinvekster blir bærekraftig. Uten stram styring og klare rammer, er det fare for at store kommersielle selskaper vil dominere denne produksjonen. Vi ser allerede at internasjonale selskaper kjøper eller leier jord i Afrika. Tidsperspektivet for dem er ikke nødvendigvis så langt, og gevinsten føres ofte ut av landet.

Naturmiljøet i Afrika er sårbart, og spesielt jorderosjon kan raskt ødelegge framtidig produksjonskapasitet hvis det ikke tas tilstrekkelig hensyn. Klimaendringene forsterker disse utfordringene, lengre perioder med tørke veksler med sterke regnskyll og flom i større grad enn før.

For å hindre miljøskader, kreves både kompetanse og vilje til å prioritere langsiktighet.

Tiltakene må være realistiske

Jan Thomas Odegard viser til tung forsking som konkluderer med at småbønder er avgjørende for å løse matkrisen. Ja, forskning er viktig og konklusjonen bygger på omfattende studier fra en rekke sterke forskningsmiljøer. Men når vi ser på de løsningene som anbefales, ser vi at de mest tar utgangspunkt i hva som er rimelig og riktig og rettferdig.

Det er jo bra, og noe de fleste kan være enige om. Men de fleste tiltakene forutsetter store og strukturelle endringer både i bistanden, mottakerlandenes skattesystemer og generell prioritering av verdens ressurser.

Kunnskap om behovet for slike dyptgripende endringer er ikke ny, men er det realistisk å tro at en slik revolusjon vil komme, og at den vil komme raskt nok?

Målgruppen for bistanden bør utvides, nå

Norsk landbruksbistand bør utvide målgruppen til også å gjelde større bønder som kan utvikle et moderne og mekanisert jordbruk.

For å skape endringer som monner, må det hjelp til. Og her kan norske fagmiljøer og norske bedrifter bidra. Norske universiteter har allerede lang tradisjon for samarbeid med universitetsmiljøer i Afrika, og norske bedrifter er etablert med underavdelinger og samarbeidspartnere.

Men det trengs penger som hverken fagmiljøene disponerer eller private bedrifter kan sette inn. Støtte til utvikling av et moderne og mekanisert jordbruk i Afrika vil bidra til å nå overordnede mål i bistandspolitikken.