«En investering både i vår og deres sikkerhet»

Bøås er forskningsprofessor ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) og har i mange år hatt en særlig interesse for Afrikas mest konfliktfylte stater.

– Politikere snakker nå om migrasjon, terrorisme og sårbare stater i samme åndedrett. Er denne koblingen fruktbar?

– Jo svakere en stat er, jo større mulighet er det for at væpnede, ikke-statlige grupper kan skaffe seg tilhold der. Det ser man tydelig i de fleste konfliktområder i dag. Men det er heller ikke sånn at alle disse opprørerne er terrorister, eller at alle sårbare stater er like utsatt for terrorgrupper.

– Hvilken rolle kan bistand spille i dette bildet?

– Sahel er kanskje den regionen der man ser samspillet mellom sårbare stater og forverrede livsvilkår tydeligst. I flere land er statene svekket og deres autoritet utfordres av flere andre aktører. Tradisjonelle levekår er sterkt forringet på grunn av klimaendringer. Det blir tørrere. Regnet kommer sjeldnere, og det kommer ikke i de vante sykliske svingningene. Bønder får ikke planlagt slik de pleier, og når regnet kommer så kan de ikke benytte seg av det.

I en sånn situasjon har man to valg: enten å flytte eller få noe annet å leve av. I en sånn situasjon, dersom folk skal fortsette å leve, må de få hjelp av noen til å bygge opp alternative levekårsstrategier.

De fleste av disse statene har ikke ressursgrunnlaget på nåværende tidspunkt til å hjelpe til med dette, om de så hadde villet. Da må noen andre hjelpe til, og da kan bistand spille en rolle – både som umiddelbar humanitær hjelp og med å tenke hvordan skal man vri dette over til mer langsiktige strategier.

Glem betingelser

– Men Sahel synes å være et område som bistandsverdenen glemmer? FNs behov blir knapt dekket?

– Det er det store problemet. Det er en av tankekorsene og veivalgene som vi står overfor i dag. De landene der det er lett å drive bistand, er de som trenger det minst. De stedene som absolutt trenger bistand, der er det vanskelig å drive det. Det å drive bistand i områder som Sahel er en risikosport, men det er en risikosport som den rikere delen av verden er nødt til å delta i.

Dette er deler av verden der vi må glemme en del av de betingelsene vi ofte har pålagt den moderne bistand, med krav om godt styresett, ansvarlighet, menneskerettigheter og hele pakken. Det vil ikke fungere her. Her må man tenke på det som en langsiktig investering for å prøve få til gradvis re-stabilisering.

Det må skje et bedre samspill med et FN som agerer annerledes og en bistandsverden som opererer etter den logikken som er på bakken og ikke ut fra noe som er tenkt ut i work-shopper i Oslo om godt styresett og kvinnerettigheter og alt som er fint. På den måten kan det internasjonale samfunnet begynne å bli relevante igjen i disse områdene.

Ikke relevante

– Det store problemet i dag er at for folk som bor i disse områdene så er ikke vi spesielt relevante. Hvis vi er tilstede, så er vi sjelden til stede på en sånn måte at lokalbefolkningen klarer å nyttiggjøre seg av bistanden.

De står overfor valget: Skal vi dra et annet sted, eller skal vi se etter andre som kan være relevante for oss? Her kommer det inn alternative aktører. Det kan være transnasjonalt kriminelle og lokalt orientert smuglere, men også ulike ikke-statlige væpnede bevegelser, det være seg jihadister, salafister eller andre som opererer her. Du får ofte en glidende overgang både mellom grupper og mellom folk som beveger seg rundt i regionen.

– Her i Vesten snakker man «mye om væpnede grupper som «terrorister» eller «halv-terrorister». Disse gruppene har vel også en viss lokal forankring?

– Nesten alle disse har vært lokale uttrykk for en eller annen form for misnøye, eller en eller annen form for et politisk prosjekt. På grunn av hvordan verden har utviklet seg så har de spunnet mer globale strategier. Etableringen av Al Qaida i det islamske Maghreb (AQIM) var et ledd i en overlevelsesstrategi. Hvem var disse i 2008, da de tok Al Qaida-navnet? Det var en ganske brokete gruppe menn i Nord-Mali. De hadde tapt krigen i Algerie. Det var ingen framtid der, det var ingen vei tilbake. De ville ikke være med på amnestiprogrammet. Det var ingen som ville snakke med dem. De hadde lite å tape og potensielt en god del å vinne på å ta dette navnet. Men IS i Syria og Irak er noe annerledes enn dette.

Men i Sahel-beltet ser vi at lokale uttrykk for misnøye og motstand kobler seg opp mot disse større diskursene fordi de ikke har noe å tape og mye potensielt å vinne. I en sånn situasjon blir de uttrykk for noe globalt, men de er også noe veldig lokalt på mange måter.

Høyere murer?

– Norge har sagt at Mali skal være et av fokuslandene for norsk bistand?

– Et fokusland der vi ikke har noe nærvær er noe merkelig.

– Nylig var det et terrorangrep mot et hotell i Malis hovedstad der utlendinger pleier å bo. Hva bør man lære av den hendelsen?

– Vi kan ikke beskytte oss mot det. Så hva må vi da gjøre? Responsen på angrepet i Bamako må ikke bli å bygge en høy mur rundt byen for å kontrollere alle veier inn og ut. Det vil man aldri klare. Svaret på dette er heller ikke å bygge en mur rundt Radisson-hotellet.

Responsen må være å adressere årsaken til at det skjer. Da er det et par ting som man må begynne å gjøre. FN og det internasjonale samfunnet vil alltid ha begrensede ressurser på et sted som Mali. Det vil aldri være nok. Vi vil aldri klare å få fullt territoriell kontroll over Mali. Det kan vi bare glemme. Vi kan heller ikke løse de grunnleggende problemene som ligger innebygd i den maliske staten. Det må malierne selv finne ut av. Men hvis vi ikke bare skal fortsette som nå og holde holdet landet på en slags internasjonal «life support» til lavest mulig kostnad, må vi tenke annerledes.

En mulighet er å tenke hvor vi får mest ut av de ressursene vi har for å begynne å re-stabilisere istedenfor å spre oss for tynt utover. I Mali mener jeg det er byen Gao og Gao-regionen. Den er sentralt plassert og da får man kontroll over ferdselen på Nigereleven. Du får kontroll over hovedveien ned mot Bamako og i tillegg får man i hvert fall en viss kontroll over knutepunktfunksjonen som Gao spiller nordover og inn i nabolandene Niger og Libya. Om man har et mer folkebasert militært nærvær i den region kunne man kombinert det med både kortsiktig humanitær assistanse og mer langsiktig utviklingsbistand. Vi bør begynne å se på hvordan jordbruk kan fortsette i disse regionene mer tilpasset det endrede klimaet.

Skape trygghet

– «Folkebasert militært nærvær», hva mener du med det?

– FN-styrken befinner seg idag inne på egne baser som er strengt bevoktet og der ingen andre slipper inn, og når den kjører ute så er det bare i væpnede kolonner. Slik kan det ikke fortsette. Man må ha et mer synlig nærvær i landsbyene og i bybildet. Et synlig nærvær som ikke er kun basert på militærpatruljering. Vi må være tilstede slik at vi skaper trygghet og et inntrykk av at vi er i ferd med å re-stabilisere dette områder. Da må vi være villig til å være ute og delta på en helt annen måte i dagliglivet og økonomien enn vi gjør i dag.

– Tror du den norske satsingen på bistand til sårbare stater er troverdig?

– Jeg tror Norge, og alle andre bistandsgivere som vil dreie bistanden over i den retningen, har mye å lære. Men jeg mener det er en riktig vei å gå. Vi må begynne å sette inn bistand, ikke der det nødvendigvis funker best, men der trengs mest. De landene der bistanden funker best målt etter vår «revisor-regime», det er der de trenger den minst. Vi må komme bort fra vårt revisor-regime for å måle resultatene av bistand. Det vil ikke fungere i sårbare stater. Vi må se på bistand i disse mest sårbare steder i verden som en investering i kollektiv sikkerhet – deres sikkerhet, men også faktisk i vår sikkerhet, sier Morten Bøås.