Man bør være kritisk til alle sider, Steigan

Etter at jeg for litt over en uke siden publiserte min kommentar om konspirasjonsteorier rundt bistand, har nettstedet Steigan.no publisert nærmere 10 000 ord om meg. En redigert utgave av et av innleggene har Pål Steigan også publisert hos Bistandsaktuelt nylig.

Svært mange av disse ordene handler om hvem de tror jeg er, eller er spekulasjoner rundt hva som er mine motiver. Så vi kan ta det først; jeg er altså ikke ansatt, eller har vært ansatt, i noen av de nevnte humanitære organisasjonene. Jeg er ikke ansatt i noen større mediebedrift, men er frilanser. Tidligere har jeg jobbet i blant annet Klassekampen og Ny Tid og vært tidsskriftredaktør. Midtøsten har vært innafor mitt dekningsområde. De senere årene har jeg konsentrert meg om Afrika. Det er riktig at jeg har hatt et engasjement for faktasjekk-nettsiden faktisk.no som prosjektansvarlig for å blant annet å utvikle kurs i faktasjekk og kildekritikk.

Så når Steigan i sitt svar til meg angriper meg for å ha produsert en artikkel med «store faglige og redaksjonelle svakheter» så er jeg altså helt enig i at slikt bør påtales, dersom det er tilfelle.

Latterliggjør sør-kritikk?

Steigan starter med å hevde at jeg «latterliggjør sør-kritikken om NGOenes rolle». Men det er altså ikke det jeg gjør. Det jeg gjør er å kritisere Steigans bruk av denne kritikken til å støtte opp under egne hypoteser.

Jeg skriver også eksplisitt at mye av kritikken, som i innlegget målbæres fra blant annet Sudan og Etiopia, er helt fortjent, men at den fortjener bedre behandling. Den ville også vært tjent med å være mer konkret enn å gjelde alle «NGOer» og hele Afrika. I innlegget viser blant annet Steigan til en kommentar fra den sudanske aktivisten Hala Al-Katib, som anklager organisasjoner i Sudan og Sør-Sudan for å fylle det rommet som skulle vært fylt av grasrotorganisasjoner. I tilfellet Sør-Sudan er dette helt ukontroversielt å si, men i tilfellet Sudan setter jeg nok fortsatt en knapp på at det er regimet til Omar Al-Bashir som er hovedutfordringen for både kvinneorganisasjoner og fagforeninger. Å være uenig med noen er ikke latterliggjøring, det er å ta på alvor hva de faktisk sier.

Steigans konklusjon, etter å ha hentet noen biter bistandskritikk fra flere steder, er at det er frivillige organisasjoner som hindrer folkelig organisering i Afrika. Dette mener jeg er direkte feil, eller, for å bruke et ord han på egen nettside fester på meg, koloniarrogant. At organisasjoner, innbefattet de norske, har en så sentral plass i afrikanske samfunn er en ganske kraftig overvurdering av disses rolle de fleste steder på kontinentet. Skal vi først snakke om usynliggjøring så virker den største blindsonen her fortsatt å være politiske og økonomiske prosesser som ikke nødvendigvis er initiert fra nord.

Kan de ikke gjøre rede for pengebruken?

Så til de anklagene fra skribenter hos Steigan som først gjorde meg oppmerksom på at nettstedet drev en slags bistandskritikk. Steigan gjentar påstanden om at ingen norske organisasjoner kan gjøre rede for pengebruken i Syria.

Dette baserer han på undersøkelser gjort av en av sine bidragsytere, Eva Thomassen. Ifølge ham - har Thomassen tatt seg det bryet både å sjekke regjeringas bistandsportal og har ringt og skrevet til bistandsorganisasjonene for å få vite hvem de gir de norske hjelpemilliardene til, og det har de ikke klart å svare på.

Problemet er jo at det nettopp er det Faktisk.no også har gjort, og da får de også en redegjørelse. De fleste opplysningene rundt dette er helt åpne, og kan søkes opp i nevnte portal eller man kan be om innsyn i rapporter. Det er mulig Thomassen ikke fikk det svaret hun ønsket eller ikke har tiltro til det, men det er faktisk ikke riktig å påstå at norske humanitære organisasjoner som opererer i Syria ikke kan eller vil redegjøre for pengebruken. Det er en blank løgn, og det blir ikke bedre av at løgnen akkompagneres med spekulasjoner om at norske organisasjoner samarbeider med terrorister.

Bagatellisering av et møte i FN?

Neste punkt fra Steigan er min angivelige «bagatellisering» av et møte i FN der det kommer fram at De hvite hjelmene skal ha drevet med organtyveri. Steigan påstår at det i et «FN-panel» den 20. desember i fjor kom fram grusomme detaljer om den kriminelle virksomheten til De hvite hjelmene, og at det er påfallende at de store nyhetskanalene er stille om dette.

Og helt riktig, den 20. desember 2018 innkalte Russlands delegasjon til FN til et møte hvor de gjerne vil legge fram opplysninger om De hvite hjelmene.

Russland bruker altså ett av FNs møterom til å holde høring, men dette er ikke en FN-høring som sådan. Ser man på hele sesjonen er det ganske klart hvem som er i førersetet, i tillegg til en russisk ekspert er det den syriske og russiske FN-ambassadøren som snakker, og svarer på spørsmål. På videolink har de også med Vanessa Beeley, et kjent navn i det digitale økosystemet av propaganda som omgir Syriakrigen. Sesjonen avsluttes med en noe pussig ordveksling der den syriske og russiske ambassadøren bytter på å komme med anklager mot både FN, all mulig presse og europeiske myndigheter. Budskapet fra de to ambassadørene er også klart: dette handler ikke om propaganda, dette handler om terrorister, som de to ambassadørene altså mener De hvite hjelmene er.

Det er selvsagt opp til Steigan selv om han ikke vil tro på Det norske utenriksdepartement, norske organisasjoner eller norsk presse. Han kan også velge å se bort fra internasjonale medier som The Guardian eller Newsweek, eller faktasjekknettsteder som Snopes, som alle har skrevet om desinformasjonskampanjen mot De hvite hjelmene. Han har all rett til å være kritisk til rapporter fra menneskerettighetsgrupper eller FN. Men det er pussig hvor lite kritisk han samtidig er til opplysninger som presenteres av syriske og russiske myndigheter.

Selektiv kildebruk

Det er denne høyst selektive kildebruken og skrantende kildekritikken jeg først og fremst vil til livs. Enhver av oss som har rapportert fra Midtøsten, eller Afrika for den saks skyld, vet at desinformasjon har spesielt gode vekstvilkår der jordsmonnet for fri og uavhengig presse ellers er skrint. Og vi vet at alle parter vil forsøke å påvirke. Og vi vet at alvorlige anklager, slik Steigan og hans skribenter kommer med mot norske organisasjoner, må belegges. Formålet mitt med å påpeke dette er ikke å latterliggjøre. Dette er nemlig ikke særlig morsomt. Humanitære aktører i krigssoner, inkludert Syria, opplever et økende press fra krigførende parter. Dette henger også sammen med at det ofte er de humanitære som dokumenterer overgrep gjort av partene mot sivilbefolkningen.

Steigan mener mitt innlegg om hans såkalte bistandskritikk er faglig og redaksjonelt svakt. Jeg skal ikke bedømme egen innsats men håper denne bekymringen for dårlig kvalitet i journalistikken også omfatter det han selv velger å publisere på steigan.no heretter.