Å reise uten å reise: Film og bøker fra den store verden

De fleste av oss er kjent med oaser av informasjon, slik som Film fra Sør, der mange av filmene i 2020 var digitale, og på nett. Det kommer noen spennende spillefilmer derfra, med miljøer vi gjerne ser mer fra. Eller filmfestivalen Human (som før het Human Rights, Human Wrongs, tror jeg), som er mer rettet mot dokumentarfilmer. Arabiske filmdager ble kjørt heldigitalt i mars 2021. Egentlig må en følge med på datoer, for mange av filmene er bare tilgjengelige en kort tid. Trailerne kan gi en pekepinn på hva man skal lete etter.

Konflikt og militærmakt i bøker fra Myanmar

Selv vil jeg rette oppmerksomheten mot et veldig vanskelig område av verden i disse dager: konflikten i Myanmar. Jeg har jobbet en del i det landet, og ble glad - eller i alle fall overrasket - over at dette landet også har en filmfestival. Konfliktene i Myanmar, og det militæres ekstremt store politiske makt er vanskelig å forstå.

Myanmar er ikke et land som har veldig mye tilgjengelig skjønnlitteratur, men denne boka «Glasslottet» av Amitav Ghosh fra 2002 var en fin innfallsvinkel. Omtalen sier: «En episk roman som starter i Mandalay i 1885, det året engelskmennene invaderte Burmas hovedstad og avsatte kongen, og fortsetter frem til i dag».

Den norske Burmakomiteen har flere anbefalinger. Opium, militærdiktatur, politikk og Aung San Suu Kyi finnes det lesestoff om.

Mange lesverdige bøker fra Afrika

Jeg har også hatt gleden av å stoppe opp på flyplasser i det sørlige Afrika. Ofte har de fine bokhandler-avdelinger, i alle fall i Sør-Afrika. Sør-Afrika har mange politiske skribenter, men også en rik skjønnlitteratur som gir et mer nyansert bilde av livet før, under og etter apartheid. Det er mange globetrottere som har laget fine oversikter over eldre og mer moderne afrikansk litteratur. Nigerianske forfattere, som Chimamanda Ngozi Adichie, er en del av en ny generasjon som diskuterer kultur, politikk og Afrika. «Purple Hibiscus» (2003), men især «En halv gul sol» (2006) har vært en betydningsfull innfallsvinkel til å forstå konflikter i Vest-Afrika. Jeg hadde også stor glede av å lese Tsitsi Dangarembas bok «Nervous Conditions» fra Zimbabwe. Men listen over lesverdige bøker er lang, selv om de i antall lesere - i verden - ikke konkurrerer med bestselgere fra vesten.

Mitt møte med afrikansk komisk film handler om to fine filmer som er en del år gamle: «Gudene må være gale» fra Botswana, om Basarwa-folks møte med den «hvite verden». Og TGV, som ironisk nok har lånt navnet sitt fra raske, franske tog, men er en klassisk film om reiser med senegalesisk minibuss i Sahels landsbygd. TGV er en film som forteller historier om reisende i en forvirret verden.

Koreanere kan lage film

Alle fikk øynene opp for koreansk film da «Parasite» vant Oscar. Og koreanere kan lage film. For meg, som har vært i Nord-Korea, ble det ekstra interessant da Netflix-serien «Crash Landing on you» kom på toppen av de mest sette seriene i Korea i 2020. Dette er en fornøyelig film om spenningene mellom Nord- og Sør-Korea. Serien forteller en del om de ulike livene og verdiene i de to Korea-landene, og om spenningene mellom dem. Den har også en nydelig kjærlighetshistorie, mye kampsport-basert slåssing, og humoristiske betraktninger om kontrasten mellom kapitalismen og kommunismen. For de av dere som ikke har vært i Nord-Korea er dette et spennende gløtt innafor.

Ut over det, har Netflix veldig mange koreanske serier. Ikke alle er like gode. Jeg vet at koreansk film også har vandret til USA: Minari, som vant noen Oscarpriser, er om koreanske innvandrere til USA.

Mange har kanskje lest boken «Pachinko» av Min Jin Lee. Den handler mye om koreansk underlegenhet og forholdet til Japan. Jeg hører rykter om en gryende feministisk oppvåkning også i Sør-Korea, der både skjønnhetstyranniet og en ekstrem, konsum-orientert markedskapitalisme råker kvinner. Det er derfor morsomt at en del av de koreanske Netflix-seriene portretterer sterke kvinner som vil noe i verden.