Vil ha tilbake skattene som Europa stjal
Afrikas mest omtalte museum vil ha tilbake kulturarven og eierskapet til den «svarte» historie.
- Hver gang Frankrike låner ut en gjenstand til Senegal, så er det noe de har stjålet fra oss, sier Hamady Bocoum og ler litt oppgitt.
Direktøren for det nye Musée des Civilisations Noires i Senegals hovedstad Dakar har nettopp fortalt historien om åpningsutstillingens kanskje mest symboltunge gjenstand: Hadj Omar Talls praktsabel, et blankpolert stykke stål med kobberbelagt skjefte, som franskmennene tok med seg tilbake til Europa etter å ha beseiret Tall i 1864.
Tall var en religiøs leder og krigsherre, av mange ansett som en av landets største antikoloniale motstandsmenn. Derfor er det ekstra tungt for direktøren at museet bare får låne sabelen av Frankrike. For Bocoum er det åpenbart hvor den hører hjemme.
Han smiler lurt når jeg spør om sverdet skal tilbake til Paris.
- Hvem vet, hvem vet!?
Kontroversiell rapport
Da Musée des Civilisations Noires («museet for svarte sivilisasjoner») åpnet i fjor høst, raste en historisk debatt om Afrikas bortførte kulturarv. Mellom 90 og 95 prosent av Afrikas museumsgjenstander befinner seg utenfor sitt hjemkontinent, ifølge en fransk rapport fra 2018. Bare i franske museer finnes det 90.000 objekter fra Afrika.
Debatten skjøt fart da Emmanuel Macron i en tale i Burkina Faso i 2017 sa at han «ikke kunne akseptere» dette. Macron, som er Frankrikes første president født etter kolonitiden, ba den franske kunsthistorikeren Bénédicte Savoy og økonomen Felwine Sarr fra Senegal om å undersøke muligheten for tilbakeføring («repatriering») av kulturskattene.
Høsten 2018 kom den oppsiktsvekkende rapporten. Savoy og Sarr anbefalte Macron å repatriere alle stjålne gjenstander som opprinnelseslandet vil ha tilbake.
Kravene lot ikke vente på seg. Under åpningen av Musée des Civilisations Noires sa Senegals kulturminister Abdoul Latif Coulibaly at dersom det finnes 10.000 gjenstander fra Senegal i franske samlinger, «vil vi be om å få tilbake alle 10.000».
Dagen derpå gjorde Elfenbenskysten krav på 100 gjenstander. Så fulgte Benin opp. Landet har bedt Frankrike gi tilbake 5000 gjenstander som forsvant under kolonitiden.
Debatten har også blusset opp i andre land. Kongo har sagt at de vil gjøre krav på museumsmateriale fra Belgia. Gibraltar vil ha tilbake neandertaler-levninger fra National History Museum i London. Chile har bedt om å få tilbake en steinskulptur som britene tok med fra Påskeøya, mens Hellas vil ha tilbake marmorskulpturer som en britisk diplomat tok fra Parthenon-tempelet i Athen.
Også her i Norge pågår debatten. I 2017 ga Norge en hvit Buddha-skulptur tilbake til Myanmar. Norge har returnert flere inka-gjenstander til Chile, i tillegg til hodeskaller og en prosess er i gang for å returnere gjenstander som Thor Heyerdahl tok med seg fra Påskeøya.
Norge har også tilbakeført museumsgjenstander til Afrika. Da statsminister Erna Solberg besøkte Mali i slutten av mai, hadde hun med seg gamle skrifter som ble gitt i gave til en norsk misjonær på slutten av 1990-tallet.
Det finnes fortsatt store mengder afrikanske antikviteter i Norge. Deriblant i «Kongo-samlingen», som er Kulturhistorisk museums største enkeltlandsamling. Mange av gjenstandene ble samlet inn av nordmenn som jobbet for Kong Leopolds terrorregime.
Bjørn Vidar Johansen, som er avdelingsleder ved Museum for universitets- og vitenskapshistorie, forteller at kongolesiske myndigheter ikke har gjort krav på gjenstandene.
På spørsmål om Kongo er blitt gjort oppmerksom på at samlingen finnes, svarer han at den «ligger allment tilgjengelig på nettet» og «er svært aktivt i bruk i samarbeidsprosjekter med kongolesiske miljø i Norge. Så info om dens eksistens burde ikke være underkommunisert».
Motvillige direktører
I de gamle kolonimaktene er omfanget imidlertid langt større. British Museum og Musée du quai Branly i Paris har til sammen rundt 150.000 gjenstander fra Afrika. Neste år åpner Humboldt Forum i Berlin, et stort museum for ikke-vestlig kunst og kultur, med mange gjenstander fra tidligere kolonier.
Og de nåværende eierne vil nødig gi slipp på kunstskattene.
Quai Branly-direktør Stéphane Martin sa til nyhetsbyrået AFP at problemet med Sarr og Savoys rapport er at den ikke anerkjenner museer som «en viktig del av vår felles kulturarv». Martin mener at gjenstandene isteden bør flyttes rundt som vandreutstilling, enn at de skal sendes tilbake til opprinnelseslandet for godt. Dessuten vil mange av gjenstandene som kom til Frankrike som gaver, ikke som tyvgods, være i faresonen.
Direktør for Humboldt Forum, Hartmut Dorgerloh, har på sin side åpnet for at noen gjenstander bør tilbakeføres. Men, som han fortalte New York Times, inngår mange av gjenstandene i samlinger som viser Europas historie og verdenshistorien, og bør få bli. Dorgerloh minnet også om at det er vanskelig å avgjøre hvem som faktisk eier skattene.
- Hvor langt tilbake skal vi gå [for å fastslå eierskapet]? Til Romertiden? Mange av gjenstandene fra Roma ble stjålet et eller annet sted i Hellas eller i gamle Egypt, sa han til New York Times.
Et annet problem er at mange av de europeiske samlingene anses som offentlig eiendom og at tilbakeføring krever politikernes samtykke. Macrons forgjenger Nicolas Sarkozy prøvde eksempelvis å sende antikke manuskripter tilbake til Korea, uten å få tillatelse. Isteden ble skriftene sendt på langtidsutlån.
Det er lignende avtalte Frankrike og Senegal har om sverdet til Omar Tall.
Saken fortsetter under bildene.
Mer enn kolonitid
I Dakar er direktør Hamady Bocoum usikker på om absolutt alle plyndrede gjenstander bør returneres. I utlandet fungerer de som reklame for og kilde til kunnskap om Afrika. Dessuten har de fått en ny betydning i utlendighet. Gjestandenne representerer et «kolonisert, erobret Afrika», mener Bocoum, og må tolkes på nytt om de skal returneres.
- Vårt fokus er ikke å hente hjem alle gjenstandene til Afrika. Noen av dem bør forbli «ambassadører». Men gjenstandene som virkelig har symbolsk verdi, bør hentes hjem. Det samme gjelder gjenstander som kan knyttes til barbariske handlinger, for eksempel levningene tyske soldater tok med seg etter folkemordet på hereroene i Namibia (disse levningene ble overlevert til namibiske myndigheter i en seremoni i Berlin i fjor).
Direktøren minner også om at hensikten med Musée des Civilisations Noires er å vise at «de svartes historie» er mye mer enn kolonitid. Dette var grunntanken til Senegals første president, Léopold Sédar Senghor, da han lanserte ideen om et «svart» museum på 1960-tallet.
Senghor tilhørte Negritude-bevegelsen, som mente det var et slektskap mellom kulturer i Afrika, Karibia og USA. Ifølge Bocoum ønsket presidenten å spre bevissthet om «den svarte sivilisasjon», en del av verdenshistorien som enten er blitt neglisjert eller fortalt av andre - ofte med kolonitiden som referansepunkt.
Men, som Bocoum presiserer, århundret med europeisk herredømme utgjør ikke mer enn et øyeblikk i Afrikas historie, og bør ikke definere befolkningens selvbilde.
Saken fortsetter under bildene.
«Norsk» bidrag
Som en påminnelse om dette, er det første som møter deg i det store, Kina-finansierte museet, en samling skjeletter. Skjelettene er rekonstruksjoner av de første menneskene som levde på jorda. Det første er syv millioner år gammelt og ble funnet i Tsjad. Tomai blir han kalt, og han er det eldste kjente eksemplaret av menneskearten.
Deretter følger en serie bilder av menneskets første kunstuttrykk; dyrelignende innriss og malerier på fjell og hulevegger. Alle er fra Afrika. Utstillingen viser også islamsk innflytelse i Vest-Afrika og hvordan afrikanske samfunn i utlandet vokste etter slavehandelen.
I avdelingen for samtidskunst er flere av verkene signert kunstnere i USA, Latin-Amerika og Europa. En av dem er Juan Andrés Milanes Benitos, som er født på Kuba, men bosatt og utdannet i Norge.
Disse kunstverkene inngår i en selvfortalt historie om «den svarte sivilisasjon» og bør ikke overskygges av debatten om museumsgjenstander i Europa, mener Bocoum. Dessuten: Afrikansk kunst og design er på moten, og derfor er det viktig at «afrikanske land er oppmerksomme og fortsetter å kjøpe inn samtidskunst fra Afrika».
- Gjør vi ikke det, vil vi om 50 år igjen si at «europeerne tok det som er vårt!», ler museumsdirektøren.
martin.skjaeraasen@gmail.com
