Den afrikanske fotballfesten – i et splittet land

Det er fire timer til kampstart. Tre billetter stikker ut av skjortelomma til 55 år gamle Patrick Ngu. Vertslandet Kamerun spiller sin tredje kamp, mot Kapp Verde, etter å ha vunnet de to første.

Afrikamesterskapet - som egentlig skulle gått av stabelen i fjor - arrangeres for 33. gang. Og «Les Lions» - som vertslandets landslag kalles - har for alvor festet grepet om Kameruns fotballfrelste.

Det er fortsatt tidlig på ettermiddagen. Patrick Ngu og noen venner har søkt ly for sola under et enormt akasietre som kaster skygger over fortausrestauranten i hovedstaden Yaoundé. Restauranteier David serverer spaghetti sáute - en krydret rett med grønnsaker, chili, fisk og spaghetti, men vennene som har samlet seg på spisestedet i veikanten enser knapt maten. Det er fotballen som står i sentrum. Vil Vincent Aboubakar score i kveld. Kan Karl Toko Ekambi for alvor vise hvor god han er?

Og - kan Kamerun gå hele veien til finalen?

Det er noe spesielt ved å ta imot fotballfans fra hele Afrika, forteller Patrick Ngu fra benken han sitter på, og utdyper: Sluttspillet er en sjelden mulighet til å forene det kamerunske folk.

- Vi er nesten 300 etniske grupper i Kamerun. Det er krevende å forene alle, men er det noe som kan forene Kamerun er det fotball. Afrikamesterskapet bringer en felleskapssfølelse, sier Ngu.

Ikke alle er med

Fellesskapsfølelsen er dog ikke gjengjeldt i alle deler av det store, sentralafrikanske landet. i den engelsktalende delen av landet har separatistgrupper som føler seg marginalisert og forbigått av sentralregeringen, oppfordret til boykott av mesterskapet. Grupperingene mener fotballfesten er del av regimets propagandamaskineri. Slik ser ikke Patrick Ngu det.

- Det er ikke lett å gjøre alle til lags. Regjeringen skal sørge for, at alle kamerunere får mat og drikke, og de skal sørge for stabilitet i landet. Afrikamesterskapet kan bidra til det.

Der er 12 kilometer fra den lille fortausrestauranten til nybyggede Olembe Stadium, hvor kveldens dyst finner sted. Med tanke på Yaoundés travle trafikk må vi komme oss avgårde. Min kollega og jeg ønsker Patrick Ngu god kamp og trasker mot hovedveien. Med tommeltotten i været lykkes vi å praie en taxi. En kort forhandling med sjåføren - og vi sitter trygt i baksetet til den småbulkede bilen.

Vi snegler oss fram, men ni kilometer før stadion står trafikken stille. Med vinduet rullet ned ser vi hvordan folk gjør seg klar til kamp. I veikanten kjemper ivrige gateselgere for å få solgt vuvuzelaer og plastikkhjelmer i Kameruns farger, og i et ikke-eksisterende kjørefelt suser motorsykler mot arenaen.

I Yaoundé er man fortapt hvis man ikke har et høylytt horn. Overalt møter vi avsperrete veier, voktet av militærfolk som har fått ordre om å ikke la taxier nærme seg stadion. Det er med en blanding av tilfredsstillelse og dårlig smak i munnen vi viser frem våre akkrediterings-kort, slik at soldatene - noen en smule motvillig - lar oss passere. Regimet ønsker ikke dårlig omtale i internasjonale medier.

Halvtomt stadion

Sjåføren setter oss av i en rundkjøring. Hit, men ikke lenger, er det klare budskapet fra en kvinnelig soldat. Lettere forvirret må vi navigere oss gjennom kaoset av taxier som har kjørt seg fast i den feststemte folkemengden. Det er halvannen time til kampstart og vuvuzelaene er allerede varme. Folk presser på, mot stadion, alle i samme retning, om man vil eller ei.

I sikkerhetssjekken får sekkene våre en overfladisk sjekk av væpnede vakter. Det piper i en metalldetektor før vi skufles videre til siste del av innsjekkingen. Ved et lite bord med hvit duk sitter to medarbeidere fra Kameruns helsemyndigheter. Når vi kun kan vise fram koronasertifikat, ikke en fersk, negativ koronatest - som er et krav for inngang - blir stemningen brysk. En av de to helsemedarbeiderne finner likevel fram en kulepenn og skriver «passe sanitaire» i våre vaksinepass. Vi takker, men unngår øyekontakt. Kameruns myndigheter ønsker tydeligvis virkelig ikke negativ omtale fra internasjonale journalister som er kommet for å beskrive festen. Vi er inne på stadion!

Når Kameruns spillere entrer gresset for oppvarming, er vuvuzelalyden altomfattende. Men tre kvarter før kampstart, står likevel de fleste setene på det enorme stadionet tomme. Afrikamesterskapets vaksinekrav til publikum ekskluderer rundt 97 prosent av Kameruns befolkning fra arenaen. Men Ndengue Aurelien har skaffet seg både vuvuzela og vaksine.

- Vi har ventet på AFCON i mange år. Nå skjer det endelig, det er fantastisk, sier Aurelien.

Det er dog ikke alle av Ndengues venner som har hatt mulighet til å delta i festen på stadion. Flere er rammet av korona og må se kampen hjemme, på tv, forteller han før han dreier praten mot det som skjer på matta foran oss.

- Jeg har fått stor tro på vår trener de siste kampene, til tross for at han ikke er kameruner. Jeg har faktisk stor tro på at vi vil ta oss hele veien til finalen. Nå som Afrikamesterskapet endelig arrangeres her, er vi nødt til å vinne, sier han.

Ndengue Aurelien er en av få kamerunere på stadion som har engelskkunnskaper som muliggør et intervju med en ikke-fransktalende journalist. Ndengue er oprinnelig fra Bamenda i Kameruns engelskspråklige region. Han bor nå hovedstaden Yaoundé og påpeker at Afrikamesterskapet er for alle kamerunere.

- Vi er ét folk, begynner han, men blir avbrutt av Kameruns nasjonalsang.

I to og et halvt minutt tilslører den kraftfulle, patriotiske sangen en splittet nasjons mange utfordringer. Samtlige tilskuere på det småtomme stadionet reiser seg, plasserer hånden over hjertet og synger med.

- En stor, afrikansk fest

Så er kampen i gang. Kamerun i gult, grønt og rødt. Kapp Verde i helhvitt. Gjennom hele første omgang sitter jeg med følelsen av at alt annet enn fotball er ubetydelig. Folk på tribunen tenker ikke lenger på trengselen utenfor stadion, på at kampen foregår i et splittet land, på alle hverdagens bekymringer. Min sidemann Patrice, som ikke vil si etternavnet sitt, bekrefter følelsen jeg sitter med.

- Det er fantastisk å kunne ønske andre afrikanere velkommen til vårt land. Dette er en stor afrikansk fest.

Mens Patrice og jeg ivrig kjemper for å høre hverandre, vender de som sitter foran oss blikket simultant bort fra det som skjer ute på banen.

To dager tidligere har Kameruns president, den 88-årige Paul Biya, endret møtetidene i skoler og på offentlige arbeidsplasser, slik at folk kan få ta del i fotballfesten. Og nå ser det ut til at mange har tatt presidenten på ordet. Nedover trappene bak oss strømmer folk uhindret inn på stadion, som på få minutter går fra å være småtomt til å nærme seg makskapasiteten, det vil si på 80 prosent av vanlig kapasitet på grunn av koronarrestriksjoner.

Og timingen for de nyankomne publikummerne kunne ikke vært bedre.

For nå skyter Kameruns stjernespiss Vincent Aboubakar ballen knallhardt inn bak en sjanseløs Kapp Verde-keeper. Stadion er i ekstase, og jeg får et Samuel Eto‘o-banner i bakhodet. Mannen bak meg forsøker å unnskylde, men jeg hører ikke hva han sier.

Når dommeren blåser av for pause, normaliseres lydnivået noe. Mange senker vuvuzelaene og trekker mot salgsbodene utenfor, som gir meg og Patrice mulighet til å fortsette samtalen. Patrice er oppildnet over hjemmelagets ledelse, men også ydmyk for at Kamerun er i skrøpelig forfatning, politisk. Han mener likevel at Afrikamesterskapet kan bidra til noe positivt, for alle Kamerunere.

- På landslaget er det også spillere fra den anglofone delen av landet, så det er en seier for alle kamerunere om vi vinner. AFCON er en begivenhet for alle her, ja for alle afrikanere. Det er en mulighet til forsoning, sier Patrice.

Kamp om plassene

Andre omgang er en tam affære. Ballene flyr av banen titt og ofte, og de tekniske godbitene begrenser seg til et par fikse tuneller signert Kameruns midtbaneprofil Andre-Frank Anguissa. Så melder Kapp Verde seg på og utligner til 1-1. Når kampen går mot slutten er det som om lufta har gått ut av den den kamerunske fotballentusiasmen. Både Kamerun og Kapp Verde virker tilfredse med uavgjort, et resultat som sender begge lag videre fra gruppespillet.

En mann som selger ansiktsmaling trasker endeløst opp tribunetrappene med håp om et siste salg, men kamerun-fansens ansikter prydes allerede av fargene rødt, gult og grønt. De fleste har dessuten begynt å tenke på hjemveien, og før dommeren blåser i fløyta er det massevandring ut av stadion. De fleste har vel et naivt håp om å slippe å sitte fast i Yaoundés trafikk-kork.

Selv blir jeg sittende, kjenner på den milde kveldslufta da en ung fyr prikker meg i nakken og presenterer seg som Ibrahim Iya. Det viser seg at han ble sittende fast i trafikken før kampen og derfor gikk glipp av deler av kampen. Han forklarer hva som skjedde da tribunen ble inntatt av en stor menneskemengde i første omgang.

- Jeg stod selv utenfor. Det ble faktisk slåsskamp, fordi alle ville inn og se «Les Lions» spille.

Til tross for at Ibrahim kom sent til festen, er han overstadig begeistret for at Afrikamesterskapet og noen av verdens beste fotballspillere denne måneden besøker hans hjemland.

- Det er fantastisk at spillere som Mohamed Salah og Sadio Mané er her. Det er jeg veldig stolt av.

• Kamerun ble puljevinner og er klare for 8-delsfinale den 24. januar. Hvem de møter er ennå ikke klart.