Er Ngozi Okonjo-Iweala som WTO-sjef virkelig en seier for Afrika og kvinner?

I en alder av 66 år blir Ngozi Okonjo-Iweala den første afrikaneren og den første kvinnen i denne stillingen. Utnevnelsen av Ngozi Okonjo-Iweala innevarsler ei ny tid for WTO, og er et signal om bedre tider for afrikanere og kvinner generelt. Det er iallfall det media og de offentlige reaksjonene vil ha oss til å tro.

Men hva blir den virkelige betydningen av at en afrikansk kvinne nå blir sjef for en av de tre viktigste globale økonomiske institusjonene? Betyr det noe som helst, for andre enn Okonjo-Iweala selv?

De seneste årene har vektleggingen av inkludering, mangfold og synlighet spredd seg fra USA til mange andre deler av verden. Mange mennesker tolker det som et tegn på virkelig institusjonell endring, både for nåtid og framtid, når en person fra en historisk ekskludert folkegruppe klarer å bli den første fra sin gruppe til å oppnå spesielle maktposisjoner eller anerkjennelse.

Innen den rådende verdensorden er makt og offentlig hyllest stort sett er forbeholdt en ganske homogen gruppe: Hvite, velskapte og velstående menn med en kjønnsidentitet og seksuell framtreden i tråd med heteronormativitet. Det finnes selvsagt unntak fra denne regelen, men bare der den hvite befolkningen utgjør et lite mindretall, som i mitt hjemland Nigeria. Her er makten forbeholdt den samme gruppen, bare med den forskjell at de er svarte afrikanere.

Uten systemendringer

Så når noen som ikke tilhører denne homogene gruppen, inntar en betydelig maktposisjon, slik som Barack Obama som USAs president, Kamala Harris som visepresident, eller Ngozi Okonjo-Iweala som generaldirektør i WTO, utløser det håp og glede. Én persons individuelle suksess blir et signal om mulighetene for en hel gruppe. Men det som ikke snakkes så høyt om i gledens stund, er at det ikke er skjedd noen endringer i systemene som gjør slike utnevnelser så ekstremt sjeldne. Om noe, så er disse tilfellene unntakene som bekrefter regelen.

Barack Obama ble valgt til president i USA med overveldende støtte fra svarte velgere. Men åtte år med en svart mann i Det hvite hus resulterte ikke i bedre materielle levekår for svarte mennesker i USA. Og det var jo faktisk under Obamas tid som president at Black Lives Matter-bevegelsen ble født. Det var Obama som, for eksempel, utplasserte nasjonalgarden for å skremme og slå ned på BLM-protester, selv om disse protestene var krav om rettferdighet i saker der politifolk utenomrettslig hadde drept svarte menn, kvinner og barn, som Eric Garner (43), Korryn Gaines (23) og Aiyana Jones (7).

Obamas hudfarge hindret ikke en politisk omlegging som førte til en 1700 prosents økning i deportasjoner av svarte haitiere fra USA. De fleste av dem hadde kommet til USA etter at flere naturkatastrofer hadde rammet Haiti hardt. Det å ha en svart familie i Det hvite hus ga afrikanere og afro-etterkommere over alt en følelse av håp. Men følelser i seg selv fører ikke til forandring. Representasjon for representasjonens skyld er i beste fall et symbol. Det er først når representasjonen fører til besluttsom handling til fordel for den representerte gruppen at den virkelig blir transformativ.

Vi bør stille krav

Det er grunnen til at jeg, iallfall inntil videre, ikke ser grunn til å sende annet enn personlige gratulasjoner til Ngozi Okonjo-Iweala i hennes nye rolle. Maktsystemer som historisk har stengt ute bestemte grupper gjør det gjennom subtil diskriminering, systematisk fiendtlighet eller til og med åpen trakassering, slik Obamas etterfølger i Det hvite hus rettet mot svarte og/eller kvinnelige medlemmer av USAs regjering i hans presidentperiode. Selv om det sjelden innrømmes åpent, er sannheten at institusjoner som gjennom tiår eller hundreår har klart å opprettholde et ensartet lederskap ikke har gjort det på grunn av ledernes meritter, men ved målrettet utestenging.

Derfor er det litt rart når publikum, inkludert de som tilhører grupper som historisk er blitt utestengt, feirer entusiastisk når enkeltindivider klarer å forsere høye, institusjonelle barrierer. Vi burde heller ha satt søkelyset på og kreve fjernet forestillinger og praksiser som i utgangspunktet hindret mennesker fra tradisjonelt utestengte grupper tilgang til slike posisjoner på like vilkår.

Mens vi fortsetter å gratulerer Okonjo-Iweala, er det mer fruktbart å spørre hvorfor og hvordan globale institusjoner som WTO klarer å opprettholde en ledelsesprofil som ikke representerer mangfoldet av mennesker som arbeider i disse institusjonene, eller som bor i de regionene som institusjonene hevder å betjene. Vi bør også la være å skru opp forventningene for mye hver gang en «første…» inntar en høy stilling. Det faktum at Okonjo-Iweala er kvinne og afrikaner, en afrikansk kvinne, betyr ikke nødvendigvis at hun vil bruke makten hennes nye stilling gir henne på måter som tjener interessene til de som deler disse identitetene med henne.

Ingen kollektiv seier

Som eksemplet med Obama som USAs president viser, er det viktig å ikke la seg rive med av representasjon alene. USAs regjeringer har historisk ført en politikk som ikke har vært til fordel for landets afro-amerikanske befolkning, og Obamas hudfarge endret ikke på det. På samme vis har WTO siden 1995 vedtatt og fremmet neo-liberal politikk som har gjort afrikanske kvinner i utviklingsland enda mer fattige - afrikanske kvinner som ikke har privilegiene med kvalitetsutdanning og internasjonal mobilitet som har gjort det mulig for Okonjo-Iweala å få en så lysende karriere.

Ja, det er virkelig inspirerende å se at mennesker får suksess og når maktposisjoner som ingen som ser ut som dem, har nådd før. Men selv når dette skjer er det viktig å huske at ett menneskes personlige framgang ikke automatisk betyr kollektiv framgang for hele grupper. På samme måte som én afrikaner ikke kan snakke for alle afrikanere, eller en enkelt kvinnes valg kan brukes som målestokk på alle kvinner, like lite kan én enkeltpersons profesjonelle suksess bli betraktet som en kollektiv seier.

Våre forventninger til Okonjo-Iwealas ledelse av WTO bør ikke knyttes til at hun er kvinne og afrikansk, men til de mål hun selv har formulert. Hun har uttrykt et ønske om å drive gjennom reformer både internt i WTO og i organisasjonens prosesser for å fremme mer inkluderende, rettferdige og miljøvennlige modeller for internasjonal handel. Vår optimisme bør derfor bli opplyst ikke bare av en følelse av håp, men av å følge med på hvordan hun lykkes med disse reformene over tid.

Ja, utnevnelsen av Ngozi Okonjo-Iweala var historisk. Men Okonjo-Iweala ble født under ti år etter etableringen av GATT (General Agreement on Tariffs and Trade), som senere ble til WTO. Det betyr at det har tatt hele hennes levetid før noen som ser ut som henne har nådd opp til toppstillingen i WTO. Det kan bare tolkes som at andre før henne ble systematisk hindret fra å bli historiske. Det må også sies klart.

Det er også viktig å huske at utnevnelsen av Okonjo-Iweala som ny generaldirektør i WTO kommer etter betydelig intern og ekstern uro i institusjonen, noe som betyr at hun overtar en organisasjon som er svært forskjellig fra den hennes forgjengere har ledet. Også på grunn av den sexistiske og rasistiske dobbeltmoralen som afrikanske kvinner i maktposisjon utsettes for, vil Okonjo-Iweala trolig få et ekstra skarpt søkelys rettet mot seg i sin fireårsperiode som generaldirektør.

Forsiktig optimist

Alle disse faktorene må tas med i betraktning for å danne et sannferdig bilde av hva denne historiske utnevnelsen virkelig betyr. Jeg er likevel forsiktig optimist, og tror den nye generaldirektørens erklærte målsettinger om inkluderende økonomisk vekst og bærekraftig utvikling vil stå støtt gjennom de neste fire årene. «Glem business as usual», skrev hun på Twitter da utnevnelsen av henne ble kunngjort. Forhåpentligvis signaliserer det en reell endring i WTOs historiske rolle med å overse ulikhet i multilateral handel og presse utviklingsland til å innta posisjoner som setter interessene til multinasjonale selskaper over landenes egne utviklingsbehov.

Til sjuende og sist er det ikke utnevnelsen av en afrikansk kvinne til generaldirektør i WTO som gir oss grunn til å feire. Vi bør heller feire når vi blir vitne til introduseringen av ny politikk og prosesser som materielt forbedrer levekårene for de vanskeligstilte regionene og gruppene som Ngozi Okonjo-Iweala selv tilhører. Hun har på ingen måte en enkel jobb, for forandringens kvern maler langsomt i globale institusjoner. Tiden vil vise om Okonjo-Iwealas representasjon blir en virkelig seier for Afrika og/eller kvinner, eller om vi nok en gang har feiret en personlig seier som viste seg å bli en kortvarig gledesstund for resten av oss.