Senegal ber “Sea Shepherd” om hjelp

Plastposer og annet skrot fyller strandkanten i Yakhar, ett av Dakars fiskersamfunn. Alpha Kadam, 58, har fisket siden tenårene. Han står i strandkanten og ser mot bølgene som bryter litt lengre ut.

- Før fikk vi så mye fisk at vi ikke visste hva vi skulle gjøre med den, sier han med et smil.

Men hverdagen er blitt en annen for Alpha og Senegals mange tusen andre fiskere, som henter levebrødet i farvannene utenfor Vest-Afrika. Det er nesten tomt for fisk. Alpha forteller at urenset avløpsvann fra millionhovedstaden Dakar pumpes direkte ut i Atlanterhavet. Det er negativt for fisket. Men framfor alt er det overbeskatningen av naturressursen som har satt sine spor.

- Den forrige presidenten delte ut for mange fiskelisenser. Samtidig er det for mange kystfiskere, forklarer Alpha.

Rekefiskerne er ikke interessert i fisken som havner i garna, bifangsten går over bord igjen, forklarer han. Dykkere harpunerer sjeldne arter og det er fortsatt fiskere som bruker dynamitt, selv om det er forbudt.

Langs stranda ligger hauger med småvokste hammerhaier. Haiene, som er under en meter lange, er oppspretta og blodige. Sola steiker, fluene svermer og stanken river i nesa. Saltet hai er populært i nabolandene og finnene eksporteres til Kina. Hammerhai er en av mange arter som er i ferd med å bli sjeldne utenfor Senegal. Likevel fortsetter fisket.

- Folk tar en dag av gangen. De tar av havet til det ikke finnes noe igjen. Det er mentaliteten hos mange i Senegal, forklarer Alpha.

Til tross for de mørke utsiktene finnes det lysglimt i horisonten. I november fikk Senegal en ny fiskeriminister. Haidar El Ali har sterk støtte fra lokale fiskere.

- Haidar er rett person til å verne havet. Han brenner for miljøet, og vi vil hjelpe han i arbeidet, sier Alpha.

Med blikk for miljøet

Det merkes at Haidar El Ali er en populær mann. Folk snur seg, smiler og hilser på den nytiltrådte fiskeriministeren når han promenerer gjennom sentrum av Dakar på vei til kontoret sitt i regjeringsbygningen. Jobben fikk han i november, og han har allerede store planer for Senegals fiskeripolitikk. Som et ledd i det arbeidet inviterte Haidar miljøorganisasjonen Sea Shepherd til samarbeid. Om en kampanje for sammen å patruljere landets kyststrekning på 70 mil, og forsøke å hindre at utenlandske trålere blant annet fra EU, Russland, Kina og Sør-Korea driver illegalt fiske.

- Sea Shepherd prater ikke, de handler. Akkurat som meg, sier Haidar og ler.

Han skiller seg ut med sin blomstrete skjorte, er mye ute blant lokalbefolkningen og er derfor blitt kjent som den folkelige ministeren. På sitt kontor forteller han om landets nye fiskerilover, som gjelder fra april. Da blir det innført marine naturreservat, der fiskestammene skal få vokse uhindret. De nye reglene innfører fiskestopp noen måneder i året for sardinella (afrikansk sardin) og blekksprut, som tilhører de viktigste artene. Det blir også forbudt å utstede nye fiskelisenser. Problemet er at Senegal er et fattig land, og en fiskelisens koster 15000 euro i året. Resultatet er utbredt korrupsjon.

- Det finnes haier innen regjeringen som tjener store penger på fiskelisenser, forklarer Haidar.

Den nye loven gir også senegalesiske inspektører rett til å borde fartøy de mistenker for eksempel for å fiske forbudte arter eller bruke garn med for liten maskevidde. Før var det bare de militære som hadde tillatelse til å borde.

Et stort problem er at mange utenlandske fartøy, blant annet fra EU, flagger om sine trålere til senegalisisk flagg. På den måten er det lettere å få nye fiskelisenser. Utenlandske fiskebåtrederier kan også omgå restriksjonene ved å opprette et ”joint venture” med en senegalesisk partner, slik at fartøyet på papiret eies av et senegalesisk selskap.

Men Haidar vil ikke gi trålerne all skyld for overfisket. Også kystfisket i liten skala må ta sin del av ansvaret, mener han.

- Det er fifty-fifty. Når jeg går rundt i byene kan jeg finne sardinella som bare er fem centimeter lange, og havabbor på20 centimeter. Den nye loven gjelder alle. Vi må verne småfisken, la den få vokse seg stor.

Det nye samarbeidet

- De har slått av sine AIS, roper Rodwan El Ali.

Minuttet senere har han forlatt den gamle fiskebåten Jairo Mora Sandoval, som nå brukes som patruljebåt av Sea Shepherd, og hoppet i følgebåten. Med sine to Yamaha-motorer er den betydelig raskere. Rodwan El Ali er sønn av Haidar El Ali og har minst like stor miljøinteresse som sin far. Rodwan, som tidligere var dykkeinstruktør, har vokst opp ved havet og ser det som helt naturlig å delta i Sea Shepherd-kampanjen. I grålysningen pløyer han gjennom bølgene i den lille motorbåten, med kurs mot noen av de 18 trålerne de har sett på radaren i løpet av natta. De har vakt mistanke hos mannskapet på Sea Shepherd-båten fordi de fleste trålerne har slått av sine AIS-systemer, Automatic Identification System, som brukes til å identifisere fartøy.

Et par timer senere, når trålere omgitt av store flokker sjøfugl synes tydelig, kommer Rodwan tilbake til Jairo Mora Sandoval. Han har fotografert båtenes registreringsnummer, som han viser de to senegalesiske inspektørene fra fiskeridepartementet som er med om bord. De sjekker om tråleren med registreringsnummeret DAK 1114 og de andre fartøyene står på lista over de som har fiskelisens. Samtlige står der. Men slik er det ikke alltid. Den siste tiden har det blitt stadig flere utenlandske trålere. Ofte fisker de om natta, uten lisens. Ett eksempel er den russiske tråleren Oleg Naydenov, som de siste årene gang på gang har fisket ulovlig i vestafrikansk farvann. I begynnelsen av året ble tråleren bordet av senegalesiske militære og ført til havn i Dakar. Oleg Naydenov ble sluppet fri i slutten av januar, mot en kausjon på én million dollar, i påvente av rettergang.

- Trålerne tar opp vår fisk og eksporterer den. De fører alle pengene ut av Senegal, sier Rodwan El Ali.

Nå har 121 trålere fiskelisens og dermed tillatelse til å fiske i senegalesisk farvann. Det burde ikke være flere enn 50, mener Rodwan.

Han husker at det for ti år siden var masse hai og andre store fisker helt inn til strandkanten i Dakar.

- I dag må man30 kilometerut for å finne fisk. Fortsetter det som nå kommer det ikke til å finnes noe igjen om ti år.

Det siste døgnet har Jairo Mora Sandoval holdt seg nord i farvannene utenfor Senegal, nær havgrensa mot Mauritania. På den andre siden av grensa er det ingen trålere å se. Forklaringen er enkel.

- Der border mauritanske myndigheter fartøyene og sjekker dine papirer. Stemmer de ikke, tar de beslag i båten og du havner i fengsel, forklarer Rodwan.

- De holder tjuvfiskerne borte.

Om ikke lenge vil Sea Shepherd få et nytt våpen i kampanjen, et førerløst fly.

- En drone er under bygging, og når den er klar kan vi spane over enda større havområder, forteller Rodwan.

Om bord på Jairo Mora Sandoval er også kampanjelederen Lamya Essemlali. Franskspråklig og med åtte års erfaring fra Sea Shephard-aksjoner i Antarktis, Middelhavet og Færøyene, var hun riktig person til å ta på seg oppdraget som kampanjeleder i den tidligere franske kolonien. De svartbrune øynene lyser alvorlig når hun snakker om ”den universelle grådigheten” som ligger bak rovfisket.

- Fisket kan kollapse når som helst, sier Lamya, og nevner overfisket av torsk utenfor Newfoundland i Canada som eksempel. Torskebestanden kollapset totalt først på 1990-tallet, og fisket har ennå ikke tatt seg opp igjen fordi hele økosystemet ble grunnleggende forandret.

Hun møtte Haidar El Ali for to år siden, da han var Senegals miljøvernminister. Han fortalte da at landet hadde store problemer med ulovlig fiske.

- Han ville at vi skulle komme hit og hjelpe til, forteller Lamya.

Senegals befolkning har alltid vært avhengig av havet, som er deres største proteinkilde. Lamya mener det er sammenheng mellom mangelen på fisk og innvandringen til Europa.

- Folk emigrerer når de ikke lenger kan forsørge seg på havet, sier hun, og legger til:

- Afrika er et rikt kontinent, vi må slutte å suge ut deres naturressurser. De fleste vil ikke flytte, men de har ingen andre alternativer.

Lamya bor i Paris, der folk etter hennes mening spiser altfor mye fisk. Og halvparten av all fisk i Frankrike kommer fra Afrika. Selv er Lamya vegan, som resten av Sea Shepherd-mannskapet.

- Sju milliarder mennesker kan ikke spise fisk. Det begynner å bli knapt med tid for å forandre vår livsstil.

Alles blikk mot Kayar

Lange, slanke menn i alle aldre legger ut trestokker til å trekke opp pirogene på. De karakteristiske avlange trebåtene, malt i farger som rødt, gult og grønt, ligger tett i tett langs stranda i fiskersamfunnet Kayar, seks mil nord for Dakar. Flere hundre båter trenger seg inn med plastkasser fulle av morgenens fangst. Kvinner kjøper opp fisk fra båtene, legger ut duker på sanda og selger fisken videre. En del av fiskekassene blir kjørt med hest og kjerre til ventende lastebiler, som kan ta den dagferske fangsten til sentrale deler av landet og til eksport.

Kayar er en av landets viktigste fiskersamfunn, og Haidar El Ali vil iverksette den rådende fiskeripolitikken langs hele Senegals kyst. Politikken har klare forbud mot fangst av fisk under visse minstemål, avhengig av art. Samtidig setter fiskerne i byen opp klare retningslinjer for hvor mye fisk som kan fanges. De avstår også fra å fiske visse arter i bestemte måneder, så gytingen kan skje uforstyrret.

Sidy Ka (62) har fisket i området de siste femti årene. Han husker hvordan det var når han som tenåring var ute og fisket sammen med faren. Sidys far var blant de første som satte motor på pirogen.

- Da var det overflod av fisk. Nå begynner det å bli vanskelig å overleve, forteller Sidy.

Han har to koner og til sammen 22 barn - en stor familie som forventer fisk på bordet.

På stranda ligger store fiskegarn til tørk i sola. De er laget av bomull. I flere år har det vært forbudt å bruke garn av syntetiske materialer. Det er et skritt i riktig retning, mener Sidy. Syntetiske garn brytes ikke like lett ned i naturen. Garnbruk som mistes fortsetter derfor å fange fisk i lang tid.

Fiskerne i Kayar arrangerer fellesmøter for å spre informasjon om hvilke nye bestemmelser som gjelder, og om hvilke arter som kan fiskes på.

Sidy forteller at fisken er utryddet nordpå, men at det fortsatt er en del igjen i sør.

- Derfor drar alle dit for å fiske.

Fiskekrisen er ikke noe nytt problem i Senegal og Vest-Afrika, den har vært her minst det siste tiåret. Forskjellen er at man nå for første gang diskuterer problemet på alvor.

- Mentaliteten er i ferd med å endres hos oss fiskere. Det er en bra begynnelse. Vi må få til en forandring, avslutter Sidy.