Tysklands folkemord i Namibia

En ny bok av namibieren Uazuvara Ewald Kapombo Katjivena forteller om ei ung jentes møte med den tyske utryddelseshæren.

«Den elleve år gamle jenta hørte en knitrende lyd i det hun nærmet seg hulen der hun og foreldrene holdt seg skjult. Så fikk hun øye på dem. Foreldrene som hentet vann i elven. De tyske soldatene som kom mot dem. Soldatene som løftet geværene. Geværene som knitret. Foreldrene som falt sammen. Soldatenes jubel».

Slik opplevde bestemoren til Katjivena starten på det etniske folkemordet i hjemlandet sitt. Kolonimaktens groteske overgrep skjedde i årene 1904 til 1908.

Klok og storsinnet kvinne

Mer enn 110 år etter de dramatiske hendelsene har namibieren sittet i fredelige Arendal og skrevet historien om bestemoren, Mama Penee. Det har blitt en liten bok om en storsinnet og klok kvinne. En bok om livsvisdom, om motstand mot urett og om respekt for andre mennesker.

Nylig kom boka ut på norsk. Den gir et personlig innblikk i tiden med undertrykkelse i Namibia under tysk kolonistyre og senere under apartheid i Sør-Afrika. I begge tilfeller ble landets svarte innbyggere behandlet som fremmede og rettighetsløse i sitt eget land. Det varte helt fram til Namibia fikk uavhengighet i 1990.

Folkemordet som Mama Penee opplevde som 11-åring, var et brutalt forspill til Nazi-Tysklands herjinger i Europa.

– Boka viser at det tyske folkemordet aldri klarte å utslette hereroenes kultur, språk, religion og historie. Med ukuelig styrke har de overlevende – og deres barn og barnebarn – sørget for å holde minner og verdier levende, sier professor Tore Linné Eriksen ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

For ti år siden skrev han boka «Det første folkemordet i det tjuende århundret. Namibia 1903-1908».

– Mama Penee blir et tidsvitne til det som skjedde. Hennes personlige beretning gir en nerve og innsikt som forskningen ikke kan gi, sier Linné Eriksen.

«En endelig løsning»

Herero- og namafolkene i Namibia gjorde i 1903 opprør mot den tyske kolonimaktens tvangsovertagelser av jordområder og kveg. Det keiserlige Tyskland svarte med å sende generalløytnant Lothar von Trotha til det som da het «Tysk Sørvest-Afrika». Målet var å knuse det lokale opprøret.

Mange år før nazistene kom til makten og lanserte sine raseteorier, formulerte den tyske generalløytnanten selv ideen om en «endelig løsning». Han skrev: «Innenfor tyskernes grenser vil hver eneste herero, med eller uten våpen, med eller uten kveg, bli skutt. Jeg vil ikke ta imot flere kvinner og barn. Jeg skal drive dem tilbake til sitt folk – og hvis ikke, vil jeg beordre deres umiddelbare henrettelse ved bruk av geværer.»

Linné Eriksen forteller at hereroer – og etter hvert namaer – som ikke ble drept, ble drevet ut i ørkenen der de tørstet og sultet i hjel.

– For første gang ble ordet konzentrationslager en del av det tyske språket, sier han.

Mange av de namibierne som overlevde tyskernes massakrer ble stuet sammen i konsentrasjonsleirer. Der ble de ofre for tvangsarbeid og sex-slaveri. Tyskerne samlet senere sammen hodeskallene og sendte dem til Berlin. Hensikten var å bidra til raseforskning.

– Etter fire år hadde rundt 80 000 av totalt 100 000 hereroer mistet livet, i tillegg til 20 000 namaer lenger sør i landet, forteller Linné Eriksen.

Vitne til drap

Mama Penees foreldre var blant de første til å bli drept i det tyske folkemordet. Selv slapp hun unna, men vandret i flere måneder rundt i et nesten folketomt land. Hun så flere og flere bevis på folkemordet; «ferske graver og lik av eldre barn og kveg. Døde herero-soldater hang i trærne. Gribbene hadde festmåltider».

I mange år har Katjivena ønsket å formidle bestemorens historie. Selv dro han i eksil i 1964 og sluttet seg til motstandsbevegelsen SWAPO. Det var først i 1989 at han kunne vende hjem til Namibia.

Senere flyttet han til Norge, der han blant annet jobbet med flyktninger. Siden 2003 har han bodd i sørlandsbyen Arendal.

«Hun ga oss selvtillit»

– Hvor viktig var din bestemor og det hun fortalte deg for din avgjørelse om å gå i eksil og delta i frigjøringskampen?

– Bestemor ga oss bestandig selvtillit. Hun sa: «Tenk først nøye gjennom det du vil gjøre, og så gjør det». Noen ganger lyttet vi, andre ganger ikke. Vi som skulle forlate landet hadde bestemt at vi ikke skulle si det til noen. Men jeg bare måtte si det til bestemor. Hun sa bare: «Vel, du har bestemt at du skal gjøre det, og at det er riktig. Da må du gjøre det. Men glem aldri hvor du kommer fra». Det var alt hun sa. Ikke «farvel» eller noe annet. Hun bare gikk sin vei.

Katjivena forteller at han likevel ga bestemoren et løfte: «Når jeg begynner å tjene penger, vil jeg kjøpe 12 meter med stoff til deg som du kan bruke til å lage en kjole».

– Med de første pengene jeg tjente i Tyskland, kjøpte jeg stoff og sendte til henne.

Stoffet ble sendt med noen som skulle til Namibia. Det kom fram til Mama Penee. Men bare to måneder senere døde hun.

Menneskekjenner

– Hvor viktig var fortellingene om folkemordet for din politiske bevissthet?

– Det var helt avgjørende. Jeg spurte en gang min bestemor: «Da tyskerne drepte dine foreldre, begynte du da å hate tyskerne?» Hun ble overrasket over at jeg spurte om det, og svarte: «Hør her. Hvis jeg skulle hate tyskerne, hva ville det gjøre med meg?», forteller Katjivena.

Han mener at bestemoren innprentet i barnebarna en sterk respekt for andre.

– Da jeg var i eksil, opplevde jeg dilemmaet: Vi ble alle bedt å om å kjempe, om å dra til leirene i nabolandene for å få militær opplæring. Men jeg husket det min bestemor sa: «Gjør aldri noe mot datteren til andre mødre. Og du må ikke ta livet av en annen som har en mor». Det var vanskelig for meg, for alle har en mor. Derfor nektet jeg å slutte meg til den væpnede motstandskampen. Jeg sa dette åpent på et sentralkomitemøte i SWAPO. Ingen sa noe eller protesterte, forteller Katjivena.

Forhandlinger med Tyskland

Mens Katjivena har skrevet sin bok, har det skjedd en interessant utvikling i saken internasjonalt. Tyskland har for første gang i år sagt at landet er villig til å begynne forhandlinger med Namibia. Forhandlingene tar utgangspunkt i namibiske krav om erstatninger og en tysk beklagelse for å ha nærmest utslettet to folkegrupper.

Tidligere i år har en gruppe hereroer reist sak mot Tyskland for en domstol i USA. Talsmenn for forbundskansler Angela Merkel sier nå at Tyskland er villig til å beklage det som skjedde, men at erstatning utgjør et problem.

– Det er veldig avgjørende at tyskerne beklager det de gjorde. Hadde de gjort det for lenge siden, hadde diskusjonen nå vært en helt annen, sier Katjivena.

Den norskboende namibieren viser til at tyske historiegranskere har dokumentert sitt eget lands slakt av de to namibiske folkegruppene.

– De har alle bevis. Med en slik dokumentasjon forstår vi ikke hvorfor de tidligere har opptrådt så arrogant, og ikke tar våre ønsker på alvor, sier han.

Forfatteren tror kanskje Tyskland er redd for å betale erstatning og dermed motivere andre tidligere kolonier til å følge etter og kreve kompensasjon for overgrep. Han mener likevel Tyskland bør betale erstatning for folkemordet, ikke i form av penger, men heller i form av støtte til solenergi eller vannforsyning til hele samfunnet.

– Dette var folkemord

Professor Tore Linné Eriksen mener det internasjonalt har skjedd en kursendring i studiene av folkemord. Mens holocaust-studier tidligere konsentrerte seg om det som skjedde i Europa, har det nå fått en global vending. Nå dreier det seg ikke minst om hva som skjedde i de gamle imperiene under kolonitiden.

– Det er mye diskusjon om hva som kan defineres folkemord. Men det hersker ingen internasjonal tvil om at det som skjedde i Namibia oppfyller de strenge juridiske kriteriene i Folkemordskonvensjonen fra 1948, sier Linné Eriksen.

Han understreker at konvensjonen har tilbakevirkende kraft.