Misfornøyde med blant annet høye drivstoffpriser og planlagte strømkutt krevde demonstranter i Johannesburg 15. juli at Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa (ANC) skulle gå av med øyeblikkelig virkning.

Kronikk:

Sør-Afrika på vei mot sammenbrudd?

Et land stadig færre vil investere i, og som har lav status i lånemarkedet. Dette er situasjonen når det tidligere så bredt elskede ANC i desember går til landsmøte, for å velge ny partileder og trolig framtidig president. Hvor lenge kan dette fortsette?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Verdensrekorder i kriminalitet, vold og korrupsjon. En politisk ledelse som bruker det meste av tiden på interne krangler og hvor pengemakta råder. Økende sosial uro. Et splittet sivilsamfunn. Daglige strømbrudd. Vannmangel.

Landsmøtet, er ANCs høyeste organ. Det skal blant annet velge toppledelsen i partiet med seks tillitsvalgte og et sentralstyre, på til sammen 80 medlemmer. Men på bakkenivå hersker kaos.

Lokallagene har ikke holdt fristene for valg av delegatene og innstilling til ledere i ANC. Ergo må nå fristen forlenges. På toppnivå kniver sittende president Ramaphosa med tilhengerne av hans forgjenger, Jacob Zuma.

Enorme forventninger

Mange av oss hadde enorme forventninger da demokratiet ble innført i Sør-Afrika i 1994, med Nelson Mandela i spissen.

Apartheid var historie. Sør-Afrika hadde en sterk økonomi. Det hadde et sterkt sivilsamfunn med store, demokratiske organisasjoner. Og landet hadde ledere av verdensformat.

Vi så til Sør-Afrika for globalt lederskap i en verden hvor demokratiet var på fremmarsj etter murens fall. Fred, frihet og velferd for alle framsto som et felles, oppnåelig mål for verden. Mandela formet ny utenrikspolitikk med disse verdiene som basis.

Sør-Afrika lente seg mot Vesten. Landet utformet en av verdens mest progressive grunnlover og etablerte et stort gjenoppbyggingsprogram. Og Sør-Afrika imponerte verden med sin Sannhetskommisjon og vilje til forsoning.

Mye har gått galt

Nå, nesten 30 år etter kan man trygt si at mye har gått galt. Når ANC- toppene samler seg i desember, troner Sør-Afrika på verdenstoppen når det gjelder forskjeller mellom rike og fattige.

Den økonomiske veksten har stagnert. Arbeidsledigheten, spesielt blant unge, er skyhøy. Landet er på verdenstoppen for familievold og voldskriminalitet. Sør-Afrika beskrives som "verdens voldtekts-hovedstad".

Det er større sannsynlighet for at en kvinne født i Sør-Afrika blir voldtatt, enn at hun får utdanning og jobb. De fattige mangler vann. Strømmen kuttes daglig i store deler av landet. Og infrastrukturen neglisjeres. Veinettet og transportsystemer er på vei mot sammenbrudd.

Går i feil retning

Mange hevder at det tidligere apartheidregimet har skylden for det meste av det som har gått galt etter at demokratiet ble innført. Og det er lite tvil om at dagens demokratiske regime arvet massive utfordringer. Det er heller ingen tvil om at det å reparere et rasistisk system, utjevne forskjeller og fundamentalt sett endre samfunnet, tar flere tiår.

Problemet i Sør-Afrika er at det lenge har gått i feil retning. Landet beveger seg bort fra målet om rettferdig fordeling. Bort fra målet om mer medbestemmelse. Og slett ikke langt nok når det gjelder kampen mot rasisme.

Det er feil politikk. Feil virkemidler. Og tydeligvis, mange feil folk.

Flere årsaker peker seg ut som forklaringen på det som etter hvert har blitt en krise, men de koker alle ned til dårlig styring og dårlig ledelse.

Den dreier seg om partiet. Det dreier seg om grådighet og bekjentskapsstyring. Det dreier seg om korrupsjon. Det dreier seg om valg av politiske virkemidler og verktøy. Sist, men ikke minst, dreier det seg om at utvikling, politikk og ledervalg har blitt et spørsmål om enkeltpersoners berikelse og pengemakt.

Bygd «ovenfra og ned»

ANC som vant makten i 1994 var egentlig ikke noe parti da det ble legalisert noen få år før. Lederne hadde vært i eksil eller operert «underground», i kampen mot apartheidregimet.

ANC var en militært oppbygd, sentralisert frigjøringsbevegelse. Der partier i demokratiske land gjerne prøver å bygge makta «nedenfra og opp», var ANC bygd «ovenfra og ned».

Det gjorde partiet sårbart for utnyttelse og landet tynnhudet overfor korrupsjon og undergraving av demokratiet.

Mange av de nye lederne var lite begeistret for sivilsamfunnet. For selv om sivilsamfunnsorganisasjonene på mange måter hadde ledet antiapartheid-kampen inne i landet, mente de det nå var på tide at de overlot til ANC å styre.

Vaktbikkjer trengte de slett ikke. Vaktbikkjene ble også enklere å unngå da mange sivilsamfunnsorganisasjoner demobiliserte og lederne deres trakk seg til fordel for «vanlige jobber», eller ble fristet av tilbud om politiske posisjoner. Og tilbudene var mange og godt betalt.

«Svart økonomisk frigjøring»

Det ble tidlig etablert et system for at også kapitalismen skulle reflektere regnbuenasjonen og inkludere de ulike etniske gruppene i Sør-Afrika.

For å kvalifisere til anbud måtte bedriftene vise at de hadde etnisk representative styrer og ledelse. Svarte ble derfor tilbudt både styreplasser og aksjer til en billig pris eller som gave, under headingen «svart økonomisk frigjøring».

Mange av de som ble begunstiget var kjent fra frigjøringskampen. Posisjoner og verdier fungerte som belønning for innsats og forsakelser i kampen. Og kontakten med næringslivet var lett å etablere.

Mange frigjøringshelter hadde allerede «gudfedre» i næringslivet, som hadde hjulpet dem og familiene deres med midler mens de var i kamp mot apartheid.

De nye lederne i statsapparat og næringslivet ansatte også ofte slektninger, venner og bekjente i nøkkelposisjoner, framfor å velge de mest kvalifiserte.

Lite har bedret seg

Partiet trengte også penger for å ansette folk og bygge opp kontor og lokallag. Mange penger.

Det spredte seg tidlig at kun de bedriftene som bidro til ANCs partiapparat ville kvalifisere i de statlige anbudskonkurransene, der de store pengene var. Når denne strategien viste seg å være vellykket, var det også enkelte ledere som tenkte at dette ville være en grei måte for dem å berike seg på.

Så balet det på seg. Mye tyder på at også korrupsjonen i Sør-Afrika utviklet seg ovenfra og ned. Når toppledere hentet penger ved å dele ut posisjoner og privilegier, kunne folk lenger ned i systemene også gjøre det.

Og selv om dagens president Cyril Ramaphosa har satt opp granskningskommisjon for å undersøke korrupsjon og det som nå refereres til som en «fanget stat»- («state capture»), er det lite som har bedret seg i praksis.

Penger sikrer stemmer og lojalitet

I partiapparatet har kjøp og salg av delegater og ledere blitt et marked med høye gevinster og store tap. Når delegatene etter hvert beveger seg mot Landsmøtet i desember har de fleste av dem kostet noen tusen rand.

Penger som sikrer stemmer på både ledere og sentralstyret. Toppledernes lojalitet til fløyene koster selvfølgelig mest og beløpene kan komme opp i en betydelig sum hvis man ønsker støtte til Ramaphosa eller Zuma-fløyen.

Det finnes selvfølgelig fortsatt noen gode ledere med integritet. Ledere, som har oppnådd gode resultater i Sør-Afrika. Som har fått fart på husbygging. Elektrifisering. Utvidelse av trygder og pensjoner.

Problemet er at de gode lederne blir stående i skyggen av de mange dårlige.

Resultatene de har oppnådd drukner i alle som har feilet, eller hvor pengene på mystisk vis har forsvunnet. Rettighetene de oppnådde i 1994 og med ny grunnlov deretter, befinner seg for det store flertallet kun på papiret. Mens vaktbikkjene i sivilsamfunnet er betydelig svekket og splittet.

Lett antennelig

I 2021 brøt det ut uro. De store folkemengdene av sinte og frustrerte var også lett antennelig. Butikker og boliger ble brent til grunnen. Minst 337 ble drept. Og myndigheter og politi hadde lite kontroll.

Det kan lett skje igjen. For Sør-Afrika står på kanten av stupet.

ANC må både lytte og handle for å forhindre det. De må rydde opp i intern partikultur.

Hvis ikke, truer ytterligere uro, sammenbrudd, anarki og kuppforsøk. Det vil være en trussel også langt utenfor Sør-Afrikas grenser.

En trussel som gagner interesser basert på helt andre verdier enn de vi finner i den sørafrikanske grunnloven og hos den opprinnelige frigjøringsbevegelsen.

Powered by Labrador CMS