Kunsten å være aktivist

21. februar åpnet utstillingen The art of activism på Akershus kunstsenter i Lillestrøm. Kunstneren er fotografen Zanele Muholi, med bildene vil hun fortelle hvordan det er å være lesbisk i Sør- Afrika.

– Jeg vil vise at vi finnes. Hvis vi ikke havner i arkivene, har vi aldri ­eksistert. Jeg vil omskrive sørafrikansk historie, men hvis jeg skal bli del av historien, må jeg skrive den selv. Om hundre år vil noen grave i dokumentene og vite hvem vi var, sier Muholi. Fotografiene viser hverdag, intimitet og kjærlighet. Det er et bevisst valg.

For selv om Sør- Afrika var først ute med å forby diskriminering på grunn av seksuell orientering i 1996, har ikke liberale lover på papiret smittet over på holdninger i folket. Hatkriminalitet og drap skjer, og spesielt har praksisen med «corrective rapes» fått mye oppmerksomhet; lesbiske og homofile som blir voldtatt for å få «korrigert» sin seksualitet – gjennom voldtekten skal de presses til å bli heterofile igjen.

– Jeg kan ikke late som om vi ikke blir drept og diskriminert, det er også en del av historien. Men jeg vil vise noe annet enn sensasjonslystne medier, sier hun.

Arkivering

Muholi snakker mer om arkiver og arkivering enn de fleste. Hun sier det er viktig å bli husket, og at det bare er arkivene som husker lenge nok. For å fylle dem, har hun fått meg seg flere. I 2009 startet hun organisasjonen Inkanyiso.

– Jeg vil gi folk som aldri har fått uttrykke seg et rom; jeg lar dem blogge, med alle sine skrivefeil og grammatikkfeil, gir dem kameraer. Jeg vil at de skal oppleve hvordan det er å være del av noe, å kunne si at dette er min tekst, jeg har skrevet den, jeg er med på å forme samfunnet mitt. Å dele historiene er det viktigste. Få dem ut.

– Jeg vil snakke med verden, jeg vil være mainstream, sier hun. Organisasjonen har ikke kontor, ingen betalt ansatte. Det er bare laptoper, kameraer og alle de frivillige som bidrar.

Trange kår

Fotografiene har reist verden rundt, akkurat som Muholi selv. Priser er vunnet, og kjente publikasjoner som The Huffington Post og The New Yorker, har skrevet om henne. Hennes egen historie er én som kunne endt opp ganske annerledes. En oppvekst i små kår, med en mor som var hushjelp og en far med ulike strøjobber.

Noe kamera hadde de i hvert fall ikke, husker hun. Det finnes nesten ingen bilder fra hennes egen oppvekst. Kanskje er det derfor hun nærmest har blitt besatt av å bli synlig for verden.

– Jeg er et produkt av Bantu-utdanning (utdanning av svarte under apartheid red. anm.) noe som betyr «shitty» utdanning. Jeg ante ikke hva jeg ville, hadde det ikke så bra med meg selv heller.

Så kom hun i kontakt med en fotoskole i Johannesburg, og Muholis historie begynte å rulle i en annen retning. Året etter at hun avsluttet fotoutdannelsen, hadde hun sin første soloutstilling. Så bar det til Toronto, hvor hun tok master i film. Da hadde hun allerede vært med å starte flere rettighetsorganisasjoner. Hun kaller seg for en visuell aktivist.

Marsjerte ut

– Jeg produserer ikke kunst, jeg produserer historie. Jeg leter ikke etter kunstnerisk anerkjennelse. Jeg bare jobber, dette er jobben min, sier hun nøkternt. Selv om hun vil vise hverdag, har hun også fortalt historiene om drap og voldtekter.

– Hvilke reaksjoner har du fått på bildene dine?

– Jeg fornærmer ingen, jeg gjør det jeg tror er rett. Det er ikke en livsstil jeg dokumenterer, det er livet mitt.

Likevel, i 2009 marsjerte den sørafrikanske ministeren for kunst og kultur, Lulu Xingwana, rett ut av Muholis fotoutstilling og beskyldte den for å være umoralsk og skadelig for nasjonsbyggingen i landet.

– Hva hjelper det at land som Norge støtter organisasjoner som jobber for seksuelle minoriteters rettigheter gjennom utviklingsarbeidet?

– Penger kan drifte en organisasjon på kort sikt, så faller alt sammen når støtten forsvinner. Gi oss heller stipender og utdannelse, muligheten til å reise og lære språk – så vi kan dele tankene våre med andre. Kunnskapen kan vi bruke mye lenger enn pengene rekker, sier hun.