Rwanda: Kvinnesterkt, men hvor mye reell makt har kvinnene?

67,5 prosent – to tredeler – av setene i Rwandas parlament besittes nå av kvinner. Dermed slår landet sin egen «kvinnerekord», som siden 2016 har vært på 64 prosent kvinnerepresentasjon i den lovgivende forsamlingen. Dette ble klart etter at den nasjonale valgkomiteen i Rwanda kunngjorde valgresultatene forrige uke.

Samtidig ble det kunngjort at president Paul Kagames regjeringsparti, som vanlig, vant en overlegen seier. Denne gang fikk partiet 74 prosent av stemmene i parlamentsvalget.

Lovprist av mange

Rwandas kvinnepolitikk har blitt lovprist av mange, inkludert vår egen kvinnelige statsminister Erna Solberg, som besøkte landet for et par år siden. Landet får ros både for et høyt antall kvinner i parlamentet og for å ha innført en lovgivning og politikk som bedrer kvinners stilling og styrker deres rettigheter.

– Likestillingspolitikken er drevet fram av det politiske lederskapet med president Kagame i spissen. Politikken fokuserer på potensialet som ligger i å få med kvinner på den sosiale og økonomiske utviklingen av landet, sier Jenny Lorentzen PRIO-forsker, som har spesialisert eg på kvinner, fred og sikkerhet.

Lorentzen har tilbragt mye tid i Rwanda og publiserte i fjor artikkelen Norm appropriation through policy production: Rwanda’s gender policies.

– Rwanda blir samtidig kritisert for å ha et autoritært styresett, og man kan man jo stille spørsmålstegn ved hvor mye makt parlamentets medlemmer har, enten de er kvinner eller menn, understreker hun.

– En annen kritikk går ut på hvem det er som blir valgt inn i parlamentet: om de faktisk representerer befolkningen eller i hovedsak består av president Kagames støttespillere, legger Lorentzen til.

Lojale mot Kagame

Kvinnene som sitter i Rwandas parlament har lite spillerom for å utøve makt, slår Nupis Afrika-ekspert Morten Bøås fast.

– De har lite reell makt under et sterkt styre av Paul Kagame. Og han har innført sitt eget opplegg for kvinnelig representasjon, der det er helt klart at han har sikret seg lojalitet. Kvinnene er altså valgt inn i parlamentet på grunn av en egen kvote som han har innført, sier Bøås.

Nupi-forskeren mener at kvinnene, de fleste fra regjeringspartiet, er svært bevisst på hvem som har plassert dem på en begunstiget posisjon i parlamentet. Og de er vant med å adlyde ordre.

– Jeg vil være forsiktig med å fastslå at en sterk kvinnerepresentasjon i parlamentet fører til at kvinners stilling ellers i Rwanda styrkes, legger han til.

Signaleffekt

– Men tror du ikke det har en viktig signaleffekt at det sitter kvinner i ledende politiske posisjoner?

– En god signaleffekt, ja. Jo lenger de bredere lag av befolkningen ser at disse kvinner sitter i parlamentet, jo mer vil det smitte over til andre felt. Det blir ikke lenger eksepsjonelt at kvinner leder «ditt eller datt». På lang sikt kan det føre til en vanliggjøring av kvinnerepresentasjon. Det blir ikke lenger noe man hever på øyebrynene av.

Bøås mener at kvinnesatsingen under det nåværende regimet også innebærer en risiko.

– Det kan skje en backlash hvis Kagame-regimet skulle falle. De som mener dette er «Kagame-politikk» som forrykker tradisjonelle verdier og kjønnsrollemønstre, vil kunne slå tilbake.

– Men hvorfor ser Kagame seg tjent med å utfordre de tradisjonelle strukturene ved å ha så mange kvinner i parlamentet?

– For det første er det ingen ulempe å velge ut noen på helt spesielle betingelser, som vil forbli lojale til deg. For det andre ser han på seg selv som en «modernist». Og for det tredje: Det ser bra ut utad.

Kvinnesterk regjering i Etiopia

Litt lenger nord-øst i Afrika ligger et annet land, som også lovprises for sterk politisk kvinnerepresentasjon. I begynnelsen av oktober utnevnte Etiopias nye statsminister Abiy Ahmed kvinner til halvparten av regjeringens ministerposter.

Aisha Mohammed er Etiopias første kvinnelige forsvarsminister. Og Muferiat Kamil, tidligere parlamentariker, er utpekt som landets første fredsminister. Hun vil ha ansvar for landets etterretnings- og sikkerhetstjeneste, inkludert det føderale politiet. Deretter fulgte parlamentet opp med å godkjenne den tidligere diplomaten Sahle-Work Zewdesom ny president i landet.

«Kvinner er mindre korrupte enn menn. Kvinner vil bidra til å gjenopprette fred og stabilitet, de har høy arbeidsmoral, og de vil i større grad enn menn være en drivkraft for forandring,» sa Abiy i en tale til parlamentet etter at han hadde annonsert sine kvinnelige ministre.

– Det kan hende Etiopia etter hvert vil bli gjenstand for noe av den samme kritikken som Rwanda. Men det er litt tidlig å si. Og så er det så klart et potensial og mye symbolsk kapital i å få kvinner inn i sentrale, og ikke minst beslutningstagende, strukturer og posisjoner, sier Jenny Lorentzen.

Morten Bøås er enig i at det er for tidlig å si hvor mye reell makt de kvinnelige ministrene i Etiopia vil utøve. Mye avhenger av statsministeren, mener han.

– Det ser ut til at «den nye sterke mann» har satt i gang en voldsom endringsprosess. Men leser vi for mye inn i det? Vi vet ennå ikke hvor det bærer hen, understreker han.

– Handler ikke kun om kjønn

– Det er ikke nødvendigvis slik at kvinner til enhver tid fremmer kvinnevennlig politikk, eller oppfatter seg som representanter for kvinner som gruppe, understreker Jenny Lorentzen.

Bøås deler hennes oppfatning.

– Vi skal være forsiktig med å si at fordi kvinnene blir representert i styrende organer, så blir alt annerledes. De representerer jo også andre interesser, de tilhører ulike etniske grupper, og de springer ut fra andre makthierarkier. Man kan ikke konkludere at politikken blir grunnleggende annerledes fordi det sitter kvinner i maktposisjoner, påpeker Nupi-forskeren.

Det blir heller ikke riktig å redusere kvinner til «kun kjønn», mener han.

– Det tror jeg også kvinnelige politikere her hjemme ville protestert mot. De fleste vil vel si at de «jobber for nasjonens beste». Men det er uansett bra at kjønnsmangfoldet også representeres i politikken.

– Familieøkonomi er viktigere

Det som nå skjer i Rwanda og Etiopia har klare paralleller til kvinnekampen her hjemme, mener Bøås. Samtidig påpeker han at økonomiske strukturer, produksjonsforhold i samfunnet og den økonomiske maktbalansen i familiene er enda viktigere for kvinners stilling i samfunnet.

– Det som skjer i Rwanda og Etiopia er historien om hvordan kvinnelig utjevning har skjedd i resten av verden. Det hadde ikke vært mulig uten kvinnekamp. Men jeg mener samtidig at økonomiske forhold er mye viktigere. Den store forskjellen har kommet ved at både menn og kvinner – både fedre og mødre – jobber og har egen inntekt, fremholder Nupi-forskeren.

– Og på dette feltet er det fortsatt langt igjen både i Rwanda og Etiopia. Der står de tradisjonelle familiestrukturene fortsatt sterkt, spesielt på landsbygda.