Det er mye som går rett vei i Afrika og kontinentet er i endring. Da må bitstanden også endre seg, skriver Terje Vigtel. Bildet viser dataundervisning i Kamerun. Foto: Imagebroker/NTB scanpix.
Det er mye som går rett vei i Afrika og kontinentet er i endring. Da må bitstanden også endre seg, skriver Terje Vigtel. Bildet viser dataundervisning i Kamerun. Foto: Imagebroker/NTB scanpix.

Afrika endrer seg, men holder bistanden tritt?

UTSYN: Afrika endrer seg raskt og norsk bistand bør endre seg i takt med utviklingen. Det er på tide å diskutere hvilke kanaler som vil gi best resultater. Kanskje man til og med bør spørre landene i Sør om hva de mener er best.

Publisert

Det er bygget opp en enorm bistandsbransje hvor alle er overbevist om at akkurat det de driver på med er hva verdens fattigste har størst behov for.

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Bistanden til Afrika har ikke gitt så gode resultater som mange har håpet på. Mangel på nøkternhet, realisme og langsiktighet har vært godbiter for kritikere av utviklingssamarbeidet. De påpeker, ofte med god grunn, store gap mellom visjoner og hva som er oppnådd, de harselerer over endeløse konferanser, høytflyvende visjoner og stadig nye initiativ.

Mange internasjonale institusjoner og organisasjoner er blitt veldig byråkratiske og prosessorienterte. På sitt verste fratas landene i sør mulighetene til å prioritere og bestemme bruken av givermidler gjennom et innfløkt system av indikatorer, resultatrapportering, tverrgående hensyn og så videre.

Verdensbanken og FN-systemet er av de største tidstyvene på dette området. Noe av det bistandsbransjens ulike ledd beskjeftiger seg med er blitt anklaget for å være av liten verdi for fattigdomsrettet utviklingsarbeid. Gapet mellom hva mange av de store, globale organisasjonene beskjeftiger seg med og hva som skjer på bakken, er blitt for stort.

Mye går bra i Afrika

Afrika utvikler og endrer seg, ofte med god støtte fra kompetente givere. Den anerkjente britiske forskeren Paul Collier går til og med så langt som å si at Afrika hadde vært 25 ganger fattigere uten bistand.

Men det svinger brått mellom afrikaoptimisme og afrikapessimisme. Elendighetsbildet dominerer ofte i norske medier.

Det er lett å overse, mellom medienes strøm av negative rapporter, at Afrikas samlede vekst har vært betydelig de siste årene. Tallene varierer, offisiell statistikk er sannsynligvis lite å stole på. Organisasjoner og myndigheter blir fristet til å bruke tall som passer inn i egen profilering.

Men til tross for tvil om tallgrunnlaget, skjer det store - om ikke så lett målbare - endringer, overalt på kontinentet. Ifølge Verdensbanken er de fire raskest voksende økonomier i verden Elfenbenskysten, Etiopia, Ghana og Rwanda.

Vi får sjelden høre at flertallet av afrikanere aldri har opplevd krig eller sult, men at de lever vanlige, fredelige liv.

Ifølge Ibrahim Governance Index har 40 afrikanske land hatt forbedringer av styresett det siste tiåret, despoter er blitt avsatt, krigen mellom Eritrea og Etiopia er slutt, det er nedgang i antall militærkupp og det er det er positiv utvikling i en tidligere «failed state» som Somalia.

Levealderen på kontinentet har økt fra 59 år i 1964 til 64 i 2018. Redusert barnedødelighet er et av de gledeligste utviklingstrekk de siste tiår.

Demokratiforkjempere vinner frem i mange land, rettsstaten har vunnet frem og avslørt valgfusk i Malawi og en afrikansk leder har blitt fredsprisvinner. Vi hører om tradisjonelle ledere i Malawi og Zambia som leder an i kampen mot barneekteskap.

Uganda, Etiopia og Kenya har tatt imot 2,8 millioner flyktninger fra andre land i Afrika. Stadig flere unge afrikanere med god utdannelse satser på jordbruk som yrke.

Sosiale medier sprer seg over hele kontinentet. Mange autokratiske ledere har begynt å frykte sosiale medier mer enn politiske partier i opposisjon. Nye sivilsamfunnsorganisasjoner etableres og får økt innflytelse. Enkelte kirkesamfunn fremstår med fornyet kraft og leder an i reformarbeidet. Mange land har iverksatt radikale miljø- og klimatiltak, vindmølleparker er bygget og det er innført restriksjoner i bruk av plast.

Sammensatt bilde

Men fortsatt preges kontinentet av mye fattigdom, ungdom uten arbeid og omfattende korrupsjon. Noen land kan klare seg uten tradisjonell økonomisk bistand og satser på å tiltrekke seg kommersielle interesser.

Andre land har behov for og ønsker fortsatt bistand, men med en annen innretning og andre prioriteringer enn tidligere.

Det nye utviklingsteamet i Norge har en interessant tid foran seg. Norsk utviklingssamarbeid har ofte vært i forkant, men jeg lurer på hvor tålmodige og langsiktige de nye lederne i utviklingsarbeidet vil være?

Det er sikkert fristende å komme med politiske stunts og «nye initiativer» som egentlig først og fremst er beregnet på et norsk publikum.

Arbeidet med global fattigdomsbekjempelse og å bidra til samfunnsutvikling i andre land er en krevende oppgave. Det er bygget opp en enorm bistandsbransje, der alle er overbevist om at akkurat det de driver på med er hva verdens fattigste har størst behov for. Norsk gjennomslagskraft krever også aksept for den ubehagelige realitet at det ikke er alle land som deler norske verdier eller har tro på at den norske modellen passer for deres samfunn.

Kanskje spørre?

I Norge har vektleggingen de siste årene forskjøvet seg sterkt fra målrettet bistand (som regel bilateral) til støtte til internasjonale prosesser i regi av multilaterale organisasjoner. Mye av den direkte fattigdomsrettede bistanden er enten nødhjelp eller bistand overlatt til frivillige organisasjoner.

Jeg tror tiden er moden for en fornyet diskusjon om bruk av kanaler i utviklingssamarbeidet: multilaterale organisasjoner, stat-til-stat, sivilsamfunn næringsliv etc.

"Hjelp til selvhjelp" er et gammelt slagord. Men det er fortsatt det beste, og hva bistanden egentlig bør dreie seg om.

Og når fremtidens norske bistandsstrategi utformes, hvorfor ikke konsultere og lytte til de som er eksperter i å motta bistand fra utlandet: landene i sør?

Powered by Labrador CMS