Dette bildet av journalisten Augusto Itúrburu (nr. 2 fra v.) sammen med venner er ett av de siste som ble tatt av ham. (Gjengitt med tillatelse.) Foto: Privat

Tolv journalister var på jobb i byen Guayaquil, nå er alle døde

Journalister på jobb i den koronarammede byen Guayaquil i Ecuador har måttet betale en høy pris. Tolv journalister har dødd på få uker. Vår korrespondent Lise Josefsen Hermann rapporterer.

Publisert

«Når er deadlinen din? Jeg sender en oppdatert liste like før det. For tallet kan fort stige.»

Slik lyder meldingen fra María Fernanda Almeida i organisasjonen Fundamedios, en organisasjon som jobber med å sikre ytringsfriheten i Ecuador.

For øyeblikket består en viktig del av arbeidet deres i å informere om journalister og andre medieansatte som har dødd under koronakrisen i Guayaquil, Ecuadors største by. Enn så lenge er det triste tallet 12.

I tillegg vet de om 20 journalister som er bekreftet koronasmittet.

Tolv navn på tolv avdøde

  1. Augusto Itúrburu
  2. Omar Paredes (sjåfør)
  3. Olmedo Méndez
  4. Victor Hugo Peña
  5. Ángel Sánchez
  6. Manuel Varas
  7. Paúl Tobar
  8. Carlos Loor
  9. Luis Alberto Flores
  10. Roberto Ronán
  11. Omar Salvatierra
  12. Rosendo Escobar Cárdenas

De tolv er de mediebransjeansatte som har dødd i løpet av dagene fra 25. mars til 15. april, perioden da koronapandemien har hatt sitt verste grep om byen.

Flere av dem hadde testet positivt for korona. Andre døde med symptomer på covid-19, men uten å vite sikkert hva de ble syke av. Til det har kaoset ært for stort og test-kapasiteteten altfor liten i byens helsesektor.

Radio Universal Guayaquil, Ecuavisa, Canal 1, Extra, El Télegrafo er blant en rekke medier fra Guayaquil som er representert på den sørgelige listen.

- Staten har sviktet

Cesar Ricuarte i rettighetsorganisasjonen Fundamedios mener myndighetene har sviktet journalistene.

- Det er ikke fordi journalisters liv er viktigere enn alle de andre som har mistet livet i denne nødsituasjonen, men fordi journalister spiller en viktig sosial rolle i samfunnet og i demokratiet. Så staten har en særlig forpliktelse til å beskytte dem så de kan utføre arbeidet sitt. Og den forpliktelsen har ikke blitt oppfylt i Guayaquil, sier Cesar Ricuarte, som er administrerende direktør for Fundamedios.

Han mener det er viktig at informasjon om tragedien som har rammet Guayaquil må spres bredt ut, slik at det ikke gjentar seg andre steder.

Ifølge Ecuadors myndigheter døde 6703 mennesker i Guayas-provinsen i løpet av de to første ukene i april. Det er 5700 fler enn under vanlige omstendigheter.

Det er fortsatt uklart hvor mange av disse dødsfallene som er direkte relatert til covid-19 og for eksempel hvor mange av de døde som også hadde andre sykdommer, som de ikke fikk behandling for fordi helsetjenesten praktisk talt har brutt sammen.

Storbyen Guayaquil - med sine rundt 2 millioner innbyggere - har vært et episenter for korona-smitte og -dødsfall i Latin-Amerika. Myndighetene har fått sterk kritikk for sin manglende evne til å takle krisen.

Les mer: Guayaquil - byen der likene ble liggende i folks hjem, uten å hentes

Trolig smittet på jobb

Det er vanskelig å fastslå hvordan og når de tolv døde journalistene ble smittet, men deres utadrettede jobb i tett daglig kontakt med mennesker er en mulig årsak.

- De fleste journalistene ble sannsynligvis smittet mens de var på jobb. Men det kan man jo ikke vite med sikkerhet, sier Cesar Ricuarte fra Fundamedios.

Da jeg oppholdt meg i Guayaquil for å rapportere om hvor hardt koronakrisen har rammet byen, var noe av det som slo meg, at det ikke var andre journalister der. Ingen andre internasjonale journalister, og stort sett ingen lokale heller.

En voldsom menneskelig katastrofe utspilte seg foran øynene mine og det var ingen journalister der til å fortelle resten av Ecuador og verden om det. En på mange måter absurd situasjon. Hvordan kunne det ha seg at det ikke fantes journalister?

Samtidig fikk jeg hele tiden spørsmål fra venner og bekjente både i Ecuador og i andre deler av verden, som lurte på om det virkelig var sant med alle de døde og alle likene som lå hjemme hos folk i Ecuador. Eller var det fake news? Det ble ekstra viktig for meg å være akkurat der da, som journalist. Og så var det ingen journalister der.

Fram til slutten av april

- Vi hadde journalister i gatene fram til slutten av mars. Da begynte vi å se det enorme antallet smittede og døde, og journalistene begynte å holde seg hjemme. Det er en form for selvsensur, for journalistene manglet beskyttelsesutstyr og var skrekkslagne, sier Ricuarte.

Den beskrivelsen bekreftes av en journalist fra Guayaquil som skriver i avisen Expreso:

- Folk er rett og slett redde. Mange sitter hjemme og er deprimerte fordi de har mistet venner og kollegaer. De fleste har ikke verneutstyr. Journalistene tør simpelthen ikke jobbe under slike forhold, de ønsker ikke å risikere livet, forteller Blanca Moncada.

Moncada er journalisten som gjennom sin twitterkonto @Blankimonki har researchet og offentliggjort over 100 historier om familier som har hatt lik av pårørende liggende hjemme i flere dager, uten at de ble hentet.

Ingen kunne skaffe oksygen

En av kollegaene hennes, sjåføren Omar Paredes, døde i begynnelsen av april. Det var et hardt slag for journalisten.

- Det ble et avgjørende øyeblikk for meg, midt i en krise som allerede var voldsom for byen min Guayaquil, da jeg mistet en av mine nære venner fra jobb, Omar Paredes. Det var ingen som kunne hjelpe med å skaffe en oksygentank til ham den siste kvelden. Det var ingen som kunne hjelpe ham, sier hun.

Det er vanskelig for Blanca å snakke om Omar Paredes uten å få tårer i øynene. Og det er klart at det har påvirket journalistarbeidet hennes midt under pandemien:

- Selvfølgelig er jeg redd. Jeg er redd for å være smittet uten symptomer og kunne smitte andre. Bare prøv å forestille deg det. En av skolekameratene mine er døde. Flere venner er døde. Min kollega og venn Omar er død. Det er altfor mange. Jeg blir redd, jeg er jo ikke fritatt fra å bli utsatt for noe, sier Blanca Moncada.

Dekket store sportsarrangementer

Ifølge Cesar Ricuarte fra Fundamedios er det en rekke sannsynlige årsaker til at så mange journalister har mistet livet i forbindelse med koronakrisen i Guayaquil.

Han fortelller at det i begynnelsen fortsatt ble avholdt svære idrettsarrangementer, og flere av de smittede journalistene var sportsjournalister som jobbet ubeskyttet. En annen gruppe døde journalister var noen av dem som var ute og dekket de mange ecuadorianerne som kom hjem fra andre land i begynnelsen av koronakrisen. Og en tredje gruppe er reportere som dro ut og intervjuet folk som var berørte av sykdommen på en eller annen måte.

- Det er bare de største mediene som har gitt sikkerhetsutstyr til journalistene sine. Men de aller fleste mediene er mindre og beskytter ikke journalistene, sier Cesar Ricuarte.

Han mener det moralske ansvaret for dødsfallene må deles mellom de mediene som ikke har sørget for å beskytte sine journalister og staten, som ikke har bidratt til å skape sikre forhold - og journalistene selv som ikke har beskyttet seg godt nok.

Spiste alltid lunsj sammen

En av journalistene som har dødd i Guayaquils voldsomme koronamareritt, er Augusto Itúrburu (40), som var sportsjournalist for avisen El Telégrafo i Guayaquil. Han døde på sykehuset i midten av april etter et lengre sykdomsforløp og etter å ha testet positivt for koronasmitte.

Nestor Espinoza (48) er redaktør i samme avis og hadde kjent Augusto i nesten tretti år. De to spiste alltid lunsj sammen og siste gang de så hverandre, var også over en lunsj, torsdag 12. mars. Augusto hadde vært sjaber i noen dager og Nestor hadde munnbind på og hånddesinfisering med seg, husker han. Det skulle bli den siste gangen de to nære vennene så hverandre.

De påfølgende dagene var Augusto hos legen, og fikk behandling for halsbetennelse. 23. mars ble han innlagt på sykehuset. Fem dager senere ble han overført til intensivavdelingen. Og først fem dager etter det igjen, testet han positivt på covid-19.

Ville vært en risiko for familien

- På det tidspunktet var det ingenting jeg kunne gjøre. Dersom jeg hadde tatt vare på ham hjemme hos meg, ville han dødd der, og det hadde blitt et stort problem med familien. Vi prøvde å redde ham. Men å komme på sykehus i Guayaquil er nesten det samme som en dødsdom nå om dagen, sier redaktør Nestor Espinoza.

Myndighetene, helseministeren og innenriksministeren har vedgått offentlig at de ble overmannet av koronasituasjonen i Guayaquil, og det har rett og slett manglet både leger og nødvendig utstyr til sykehusene. Nestor Espinoza er sint, indignert og bitter over myndighetens feilslåtte håndtering av den alvorlige krisen.

- Det har virkelig vært tøft for meg å miste Augusto. Han var som en lillebror for meg. Jeg turte ikke si til ham at han kunne komme til meg, så jeg kunne ta vare på ham. Det sliter jeg enormt med nå.

Nestor kjente også Blancas kollega, Omar Paredes. - Han var et fantastisk menneske. Han ga alt for jobben sin. Til slutt endte han med å miste livet for den, sier han.

Journalistene flokket seg om det første tilfellet

Da det første tilfellet av positiv koronasmitte i Ecuador - kalt «Pasient 0» - ble bekreftet i Babahoyo, omtrent halvannentimes kjøring fra Guayaquil, ble det sendt en haug med journalister dit uten beskyttelsesutstyr.

- De journalistene var virkelig utsatt. Senere viste det seg at flere av «Pasient 0» sine familiemedlemmer også var smittet, forteller Nestor Espinoza.

Da journalisten Augusto ble innlagt på sykehuset mistet både familien hans og Nestor kontakten med ham, og hadde store problemer med å følge med på hvordan det gikk.

- Han burde ikke vært død. Fikk han den medisinen han trengte? Dødsfallet hans er like feil og urettferdig som alle de andre tusenvis av døde her i Guayaquil, sier Nestor Espinoza.

Powered by Labrador CMS