Er dette framtida for Colombia? Vinner freden?

Diego tilbrakte halve livet sitt som gerilja-soldat. Han rakk akkurat å fullføre 9. klasse før han som 15-åring sluttet seg til FARC.

Siden den colombianske fredsavtalen, som Norge var med å forhandle fram, har han nå snart bodd to år i et av de 26 spesialområdene der de 13 000 ex-combatientes ble samlet for å overlevere sine våpen.

Diegos spesialområde, også kalt ETCR (Espacio Territorial de Capacitación y Reintegración), heter Mariana Paez og ligger i Meta-provinsen sør for hovedstaden Bogotá.

- Vi var 525 ex-combatientes her fra starten. Nå har snart halvparten dratt sin vei for å prøve å skaffe seg en inntekt til livsopphold, sier han.

Han innrømmer at det for de fleste av dem blir hardt å skaffe seg en nytt levebrød, og gir regjeringa mye av skylden.

- Regjeringa, særlig den nye presidenten Duque, ser ut til å gi blaffen i hva som skal skje med oss etter at vi leverte inn våpnene, selv om vi etterlevde den avtalen vi undertegnet til punkt og prikke, sier han oppgitt.

To-årsdagen for undertegning av fredsavtalen ble markert i Colombia den 24. november, men presidenten unnlot å delta.

Marco satt fem år i fengsel

Diego tar meg med på motorsykkelen sin. Vi kjører i 20 minutter langs en krøttersti av en vei, fram til neste avvæpningsområde, La Libertad. Dit kom alle de rundt 900 krigsfangene regjeringshæren hadde tatt fra FARC.

Marco, 53 år og i geriljaen siden 1981, var en av dem. I 2012 ble han tatt som krigsfange og ført til toppsikkerhetsfengselet La Picota i Bogotá. Han rakk å sone fem av de 15 åra han ble dømt til, før han slapp ut og kom til La Libertad.

«De første fire månedene var det streng militær bevoktning her. Nå går de bare på patruljerunder. Men også her har rundt halvparten av ex-combatientes forsvunnet. Vi vet lite om hva de driver med - men vi kjenner ikke til noen som har sluttet seg til FARC-dissidentene og tatt opp igjen geriljakampen.» sier han.

Det offisielle anslaget er at mellom 1000 og 1500 av de totalt 14 000 antatte soldatene i FARC-geriljaen ved fredsslutningen nå fortsetter væpnet kamp som disidentes. I tillegg har noen av FARCs fredsforhandlere - blant dem Iván Márquez - gått i dekning i protest mot at de kan risikere å bli utlevert til USA for påstått narkotrafikk.

Innom for å kjøpe røyk og cola

Det er få tegn til spenning mellom de gamle fiendene - soldater og geriljasoldater - i disse to leirene. Den lørdags ettermiddagen vi satt i samtale med Diego og Marcos kom det små grupper av tre-fire soldater innom for å kjøpe cola eller røyk fra den kafeteriaen de demobiliserte har i leiren sin. De hilste vennlig, og noen slo seg ned for en prat om været og livet, ispedd anekdoter om slag de kan ha utkjempet mot hverandre under krigen.

«Jeg vokste opp i en bondefamilie i dette området,» sier Diego. «Mesteparten av krigen holdt jeg til her i kommunene Meta og Uribe. Her nøt vi stor støtte fra den fattige bondebefolkningen som lever her. Jeg kjenner de fleste personlig. Det siste året var min spesialoppgave å holde kontakt med sivilbefolkningen, som leder for en patrulje på 12 soldater. Ingen av bøndene anga meg til fienden, som de lett kunne ha gjort.»

Der jeg sitter bakpå Diegos motorsykkel på vei gjennom hans gamle geriljaområde - bestående av et bølgende og vakkert kulturlandskap med tusenvis av kveg på beite - får jeg inntrykk av at dette stemmer. Han hilser vennlig på bondefamilier langs veien, og får stort sett vennlige smil tilbake.

Men nå går det slutten for den perioden regjeringa har forpliktet seg til å holde den demobiliserte geriljaen med gratis husvære og mat. Ved årsskiftet må de stå på egne bein, om det ikke blir oppnådd enighet om noe annet.

Integreringen er ingen suksess

General Carlos Rojas, en av generalene som var med på fredsforhandlingene i Havanna og den høyest militære ansvarlige for overvåking og verifisering av avvæpningen, gir Diego og Marcos rett:

«De to D‘ene i det som kalles DDR (disarmament, demobilization, reincorporation) har gått veldig bra. Det er det vi militære har vært medansvarlige for. R‘en derimot, integrering av tidligere gerilja i et fredelig samfunn, går ikke bra. Dette er de sivile myndighetenes ansvar, og det er veldig bekymringsfullt.»

Da fredsavtalen her i Colombia skulle settes ut i livet, skjedde noe som knapt har skjedd etter en fredsavtale noe sted tidligere. Hæren og den geriljaen som skulle oppløses samarbeidet tett, sammen med FN-observatører i såkalte trilaterale kommisjoner over hele landet.

«Måten dette skjedde på var nesten et mirakel,» sier Borje Paladini, direktør for KROC, et fredsinstitutt som sammenligner fredsprosessen i Colombia med 23 andre prosesser. Instituttets foreløpige vurdering er at det generelt sett går bedre i Colombia enn i noen av de andre kasusene.

Marco Calarcá, som ledet de-mobiliseringen fra FARCs side og nå representerer dem i Kongressen, er enig: «Det høres merkelig ut, men de militære er nå våre beste allierte blant de statlige institusjonene i Colombia. Hva nyvalgte president Duque (fra høyrepartiet Centro Democrático, red.anm.) kan finne på vet vi ennå ikke, men vi er ikke veldig optimistiske.»

Tilbud om å ta videregående

I forsamlingssalen i Mariana Paez har geriljasoldatene nå tilbud om å fullføre videregående skole. Flotte tegninger - åpenbart ikke tegnet av barn men av godt voksne folk - framstiller trær med påskrifter som «drømmen er å studere ved et universitet» eller «mitt høyeste ønske er å leve med verdighet sammen med familien min i et skikkelig hus».

- Men denne skolen har vi ikke fått av regjeringa, på tross av hva den forpliktet seg til, sier Diego.

- Det er bare takket være Den norske Flyktningehjelpa at vi får denne muligheten til i hvert fall å legge grunnlaget for en ny levevei.

Flyktninghjelpens landdirektør i Colombia, Christian Visnes, bekrefter:

- Vi er den eneste institusjonen som har gjennomført et skikkelig prosjekt i samtlige av disse leirene. Det burde ikke være vår jobb, men slik er det blitt.

Flyktninghjelpen vil dra i gang økoturisme

Flyktninghjelpen har også prøvd å få i gang et annet prosjekt: økoturisme med tidligere geriljasoldater som guider. Ingen kjenner hver sti, planter og dyr i dette storslåtte terrenget bedre enn dem.

Men hittil har også dette gått ganske trått. Diego tar meg derfor med på motorsykkelen sin 2-3 timer i retning av Macarena Nasjonalpark.

Der introduserer han meg for Vicente, en tidligere geriljakamerat som har tatt saken i egne hender, og bygd en oase av en økoturisme-park, nå etablert som hans private business: Charco Azúl. I bunnen at tre store fossefall har naturen gravd ut et naturlig svømmebasseng, og ved siden av ligger en naturlig sandstrand omgjort til sandvolleyball-bane.

- Vi hadde en av våre geriljabaser akkurat her, forteller Vicente ivrig.

- Det slo meg at nærmere et natur-paradis er det ikke mulig å komme. Da ingenting skjedde med de løftene regjeringa hadde gitt oss, gadd jeg ikke å sette med armene i kors lenger. Jeg kom tilbake hit og bygde opp alt dette med mine egne hender, og fikk det registrert som et økoturismeselskap.

Av store regnskogtrær som ble liggende igjen etter hærens bombeangrep mot geriljabasen har han brukt motorsaga og skåret til materialer for sovekoier, en liten restaurant, en kafeteria nede poolen. Han har hittil ansatt tre-fire av sine geriljakompiser som økoguider.

Den søndagen vi var på besøk der må det ha vært minst 100 turister innom, på tross av at stedet er svært vanskelig tilgjengelig. Alle vi snakket med var fra seg av begeistring for denne naturperlen.

Se opp for landminer!

På vei tilbake, langs den snirklete stien gjennom tett regnskog som geriljaen brukte under krigen, viser Diego meg gule varselskilt der det er fare for landminer.

- Dette er en annen jobb vi kan gjøre bedre enn noen andre, sier han.

- De fleste av minene rundt her var det vi som la ut, for å holde hæren unna. Nå er vi klare til å fjerne dem.

Også her er det en norsk organisasjon som kommer inn i bildet.

- Norsk Folkehjelp har lært opp flere hundre tidligere geriljasoldater som minesøkere. Vi har dannet vårt eget selskap, Humanicemos. Nå venter vi bare på at myndighetene skal gi oss kontrakter så vi kan komme i gang, sier han.

Tålmodighet varer ikke evig

Men det haster. Tålmodigheten er i ferd med å løpe ut hos de som gikk med på å slutte fred og legge ned våpnene. Det er mange nok som står klar til å ta imot dem om de ikke ser noen levelig og fredelig framtid. I de store landområdene FARC trakk seg ut av, har det aldri kommet noen sivile myndigheter for å fylle tomrommet. I stedet kommer narkobaroner, illegale gruvespekulanter, paramilitære og all annen elendighet som Colombia er så full av.

De er i god gang med å gjenskape den skitne krigen som de demobiliserte geriljasoldatene håpet skulle ta slutt nå. Geriljaens dissident-kamerater, som ikke trodde på fredsløftene og valgte å beholde våpnene, står også klare til å ta imot flere om de mister trua på freden.

FN og EU understreker dette i et felles-kommuniké på toårsdagen for fredsslutningen. De anmoder statlige institusjoner om at de må fylle tomrommet (etter FARC) og gi lokalsamfunnene den fredsdividenden de har lengtet etter: sikkerhet, utdanning, helse, jord, infrastruktur og alternative utviklingsmuligheter til den illegale økonomien. De fordømmer volden i regioner som Catatumbo, Narino og Cauca, «der lokalsamfunnene ennå mangler de mest fundamentale garantier,» og at «en av de mest negative uttrykkene for denne volden er de stadige drapene på sosiale ledere» (nesten 350 drept siden fredsavtalen, pluss 80 000 demobiliserte FARC-soldater).

Men vil freden vare?

Eks-president Santos påpeker en annen kontrast: «I de første 100 dagene av min regjering (2010) ble det registrert 154 voldshandlinger fra FARC. I de første 100 dagene av Duques regjering (2018) var det ikke en eneste én.»

Men det som fortsatt kan bli en suksess-fortelling - en Nobelpris verdig - i fredsavtalenes rufsete historie, kan fort vendes til det motsatte. Her er det også mye norsk diplomati som står på spill.

Les mer:

Kronikk av Vegard Bye: Norge kan bidra til å gjøre Colombias militære til fredsvenner