Norges oppgave: å gjøre Colombias militære til fredsvenner

Alle som har vært involvert i fredsprosesser ulike steder i verden, vil ha erfart at det vanskeligste svært ofte er få de militære til å stille seg bak, og enda mer å få dem til å gå helhjertet inn i gjennomføring av avtalene.

I 1998-2002 gikk Colombias president Pastrana med på å overlate et stort område i Caquetá-provinsen (omtrent på størrelse med Sveits) til FARC-geriljaen, som en av forutsetningene for å komme til forhandlingsbordet. De militære var svært skeptiske, og så på dette som en ren overgivelse til noe de i likhet med sine USA-rådgivere anså som en terrorbevegelse. Jan Egeland var på dette tidspunktet FNs spesialutsending til konflikten i Colombia.

Da Caguán-forhandlingene brøt sammen og hæren ganske kjapt tok tilbake hele området, var Egelands konklusjon veldig klar: skal vi noen gang få fred i Colombia, må vi snakke med de militære og på en eller annen måte få dem med på laget.

Dermed begynte en av de mest spesielle kapitlene i norsk fredsdiplomati: organisering og finansiering av de såkalte conversatorios - samtaler - mellom den colombianske militær-ledelsen og intellektuelle, opposisjonelle og representanter for sivilsamfunn og krigens ofre i Colombia.

18 års samtaler - med norsk støtte

Dette har nå pågått uavbrutt i atten år, og spilte ifølge sentrale aktører under Havanna-forhandlingene mellom Santos-regjeringa og geriljaen en svært viktig rolle for at det til slutt ble en fredsavtale - og dermed en nobelpris til eks-president Santos (2016).

Ansvaret for disse helt diskrete samtalene ble fra starten overlatt til en amerikansk antropolog, Jennifer Schirmer, via formelle avtaler først med PRIO og seinere med SUM, Universitetet i Oslo. De siste fire åra, under og etter Havanna-forhandlingene, var det en colombiansk ikke-statlig organisasjon (Social Development Group, SDG) som overtok regien, i tett samspill med den norske ambassaden i Bogotá.

De militære erkjenner i dag at de var hardt presset i krigen mot FARC ved begynnelsen av dette århundret. Som en redningsoperasjon lanserte president Clinton i 1999 sin Plan Colombia, med en massiv militær-støtte til sin utsatte allierte. Snart overtok George Bush som president i USA (2000-2008), og hans ideologiske våpenbror Álvaro Uribe i Colombia (2002-2010).

Rent militært ble det avgjørende at den colombianske hæren (ikke flyvåpenet) fikk den sterkeste kamphelikopter-styrken i Latin-Amerika, og meget god hjelp med moderne etterretning. En brutal bombing av FARC-baser, og angrep mot deres urbane celler inkludert i hovedstaden Bogotá, ga rask militær uttelling.

Dette var også grunnen til at president Chávez i nabolandet Venezuela, på tross av sin politiske allianse med FARC, så seg nødt til å avslå deres ønske om luftvern-raketter, av redsel for at amerikanerne skulle gå til militær gjengjeldelse mot Venezuela. Dermed ble det strategiske styrkeforholdet drastisk endret, 30 000 FARC-soldater ble enten drept eller overga seg, og plutselig var det FARC som begynte å se det militære nederlaget i øynene.

Tusener ble drept

Men denne militær-offensiven hadde sin pris: mellom 2002 og 2008 var de militære ansvarlige for 3600 drap på sivile, ifølge landets riksadvokat-embete. Dette kom i tillegg til ofre for geriljaen og det langt større tallet ofre for de paramilitæres herjinger.

De sistnevnte opptrådte ofte i nær allianse med de militære. Ofrene var bønder og andre som bodde i områder der geriljaen hadde oppslutning, og som tilhørte det hæren anså som geriljaens sosiale base. Dermed var de å anse som legitime mål for militær-operasjoner.

Hittil er det nesten utelukkende soldater og lavere offiserer som er blitt tiltalt for disse massakrene. Uansett straffeansvar begynte hæren å innse at militære seirer alene ikke var tilstrekkelig for å komme ut av denne krigen. De måtte også vinne sympati i befolkningen. For å oppnå det måtte de begynne å respektere menneskerettighetene og krigens folkerett, og se for seg en framforhandlet fredsslutning.

Santos skapte et bedre klima

Så lenge Uribe var president (fram til 2010), var alle veier til fredsforhandlinger stengt. Men da president Santos overtok i 2010 (etter å ha vært forsvarsminister under Uribe), med Obama som president i USA og Chávez klar for dialog fra Venezuela, lå plutselig forholdene bedre til rette.

Uten aktiv medvirkning fra de militære ville dette likevel ikke vært mulig. Og her kommer det norske prosjektet tungt inn i bildet.

Alle oberster i Colombia som skal rykke opp til general (eller admiral i marinen) må gjennom ett års intensiv opplæring. Dette gjelder både i de væpnede styrker og i politiet (som også er underlagt forsvarsministeren).

Helt fra årtusenskiftet ble det i dette årlige militære elitekurset lagt inn et antall conversatorios, dialoger, der generalkandidatene fikk lytte til og samtale med folk som hadde et helt annet syn på denne krigen enn det som ble forkynt i de militære kasernene og blant landets økonomiske og politiske elite i storbyene, og dermed i massemedia. Her møtte de blant andre analytikere, representanter for den colombianske venstresida, og ikke minst representanter for krigens ofre, de som måtte få en plass på den politiske dagsorden om dette landet noen gang skulle få fred etter 70 år med vold og krig.

Denne bevisstheten begynte etterhvert å synke inn hos militærledelsen. De stadige møtene med narrativen om hvordan en kunne forhandle seg fram til fred, og om at menneskerettigheter gjelder fattige like mye som rike, begynte å synke inn.

Et sted å lufte sine fordommer

Etterhvert ble de militære faktisk pådrivere overfor skeptiske ministre og byråkrater som i motsetning til dem aldri hadde sett dette «andre Colombia». De hadde delt krigens forferdelighet med geriljaen, de hadde sett fattigdommen på nært hold, og de forstod mer av krigens dype sosiale røtter.

Etterhvert ble det lagt vekt på et tema som enkelte først anså som det reneste vås, som undergravende for deres selvfølgelige patriarkalske dominans: krigens kjønnsdimensjon, slik den f.eks. er nedfelt i Sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Det å forstå hvordan kvinner var systematiske ofre for krigen, ble en øyeåpner for mange militære i Colombia.

Noe av hemmeligheten bak suksessen med disse conversatorios - som etterhvert er blitt utvidet med ulike tematiske seminarer også nedover i offisershierarkiet - har vært rammene rundt dem. De har foregått i en avslappet atmosfære med totalt referatforbud, der det var tillatt å lufte fordommer men også å få dem nøkternt utfordret og besvart.

14 000 militære har deltatt

Noe av det tøffeste var nok å møte tidligere geriljaledere, men på sikt viste dette seg å være noe av det viktigste: de hadde jo delt mye av samme skjebne, som feltkommandanter og dermed ansvarlige både for falne og overgripere i stort antall.

Hæren og politiet satte også i gang sitt eget arbeid med å spre det samme budskapet nedover i rekkene, til de som til daglig sto i militær konfrontasjon med en gerilja av alt annet enn søndagsskole-elever, og ofte var direkte ansvarlig for svært alvorlige krigsforbrytelser. Prosjektet omfattet også en årlig tur til Norge, der de møtte offiserer og politikere på høyt nivå og fikk lære om noen av mekanismene bak den nordiske samfunnsmodellen, og om norske fredsinnsatser i andre land.

I løpet av disse åra har mer enn 14 000 colombianske militære deltatt i denne norsk-finansierte kapasitetsbyggingen. Dette har gjort det mulig å framforhandle en avvæpnings- og demobiliseringsprosess der de militære samarbeidet tett med FARC-geriljaen, og med FNs utsendinger.

"Nesten som et mirakel..."

Enkelte observatører beskriver denne prosessen nesten som et mirakel, og kanskje unikt i fredsoperasjonenes historie. FARC-geriljaen erkjenner glatt at de i dag stoler langt mer på de militære enn på de sivile myndigheter, spesielt etter at den freds-skeptiske president Duque overtok i august i år.

Freden er ennå ikke vunnet i Colombia. Det har gått veldig trått med gjennomføringen av fredsavtalen. Tidligere president Santos var langt mindre opptatt av dette enn av å få undertegnet avtalen. Dette har vært en kardinalfeil i tidligere fredsprosesser som seinere har sporet helt av. Da M-19-geriljaen for tredve år siden la ned våpnene og startet lovlig politisk arbeid, fikk det nyetablerte partiet Unión Patriótica to presidentkandidater drept, sammen med over 100 av sine fremste politiske ledere og 3500 partimedlemmer. De fleste ble drept av de paramilitære, men mange også med hærens medvirkning.

Stort behov for norsk innsats

Nå frykter mange at denne historien kan gjenta seg i Colombia. Der FARC har trukket seg ut, har narkobaroner og illegale gruveselskaper støttet av paramilitære mange steder overtatt territoriell kontroll. De lokale militær- og politistyrker gir ofte ingen effektiv beskyttelse til de titusener som f.eks. har fått rettens kjennelse for å få ta tilbake sine jordlapper - snarere kan de bli fristet til å alliere seg med de illegale makthaverne. Drap på lokalsamfunnsledere og menneskerettighetsforkjempere har de siste åra blitt Colombias viktigste menneskerettighetsproblem.

Les mer:

Colombia: Farlig kamp for råderett over jord

Colombia: Urfolk protesterar - leiarar vart drepne

Med dette som aktuell bakgrunn er behovet for det norske prosjektet derfor fortsatt i høyeste grad til stede. Men de fleste mener at prioriteten nå må være å føre disse samtalene ut til offiserer og soldater i de områdene av Colombia som har blitt landets nye krigsskueplasser.

Det er snakk om voldshandlinger med lavere intensitet men med stor fare for å velte hele fredsprosessen. Ikke minst langs den 2219 kilometer lange grensa mot Venezuela (2/3 så lang som Mexicos grense mot USA) hersker det lovløse tilstander som også lett kan utløse en militær konflikt mellom de to nabolanda - nå helt uten diplomatiske forbindelser.

Å jobbe videre med generalene i Colombia for å sikre at fredsavtalen blir gjennomført, er derfor også den beste måten å forhindre en livsfarlig regional militærkonflikt i Sør-Amerika, som super-hauker i Washington og Brasilia ikke er fremmede for. Det er ingen liten fredsinnsats som på denne måten kan videreføres med norske bistandsmidler.