En fredelig løsning i Venezuela fordrer at verdenssamfunnet blir enige om hvor skillet går mellom reelle forhandlinger og meningsløse samtaler, skriver artikkelforfatteren. Imens blir den humanitære krisa stadig mer alvorlig. Bildet viser sivilforsvar, brannmannskaper og frivillige i den colombianske grensebyen Cucuta som sorterer nødhjelp for Venezuela sendt fra USA. Foto: Raul Arboleda /AFP / NTB scanpix
En fredelig løsning i Venezuela fordrer at verdenssamfunnet blir enige om hvor skillet går mellom reelle forhandlinger og meningsløse samtaler, skriver artikkelforfatteren. Imens blir den humanitære krisa stadig mer alvorlig. Bildet viser sivilforsvar, brannmannskaper og frivillige i den colombianske grensebyen Cucuta som sorterer nødhjelp for Venezuela sendt fra USA. Foto: Raul Arboleda /AFP / NTB scanpix

Kampen om nødhjelpen og Venezuelas framtid

UTSYN: Krisa i Venezuela har gått inn i en fase der humanitær bistand er blitt en brikke i et høyt politisk spill om Maduros avgang og verdenssamfunnets støtte. På grensa til Colombia øker spenningen i takt med at nødhjelpslagrene bygges opp.

Publisert

Opposisjonen risikerer både en voldelig konflikt, og at den humanitære krisa forverres, men rommet for en forhandlet løsning er ikke helt lukket.

Benedicte Bull

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

I dag har opposisjonen sammenkalt til nye demonstrasjoner, med krav om at militæret slipper nødhjelpen inn, og oppfordrer frivillige til å bistå med distribusjon. Samtidig driver Maduro våpenøvelser for sivile militser, og blokkerer hjelpen. Opposisjonen risikerer både en voldelig konflikt, og at den humanitære krisa forverres, men rommet for en forhandlet løsning er ikke helt lukket. En fredelig løsning fordrer imidlertid at verdenssamfunnet blir enige om hvor skillet går mellom reelle forhandlinger og meningsløse samtaler.

Det er tredje gang opposisjonen i Venezuela kaller inn til massedemonstrasjoner siden 23. januar da nasjonalforsamlingens president Juan Guaidó erklærte at han ville gjøre bruk av sin konstitusjonelle rett og plikt, og overta som president i landet, ettersom Nicolas Maduros presidentmandat ble betraktet som ugyldig. På tross av at den mer moderate (i forståelsen dialog-vennlige) delen av opposisjonen ikke var forhåndsinformert, ble opposisjonen raskt samlet bak Guaidó etter årevis med dype splittelser. Etter det er det «hardlinerne» i opposisjonen som har drevet fram strategien for å fravriste Maduro makten.

Ved siden av å mobilisere i gatene, har man forsøkt å legge press på de militære for å skifte side, samtidig med å støtte at USA trapper opp sanksjonene for å svekke Maduros mulighet for å betale seg til videre støtte hos folk og væpnede styrker. Det siste elementet er å mobilisere humanitær bistand som skal komme inn i landet først via Colombia, deretter via Brasil og de karibiske øyene.

Rettsordenens sammenbrudd

Problemet med opposisjonens strategi er ikke, som det ofte hevdes, at den er i strid med prinsipper om ikke-innblanding i interne politiske anliggender. Maduro selv kastet landet ut i et grunnlovsmessig vakuum da nasjonalforsamlingen og alle andre statlige institusjoner ble tilsidesatt av en grunnlovgivende forsamling i 2017. Det var i dette konstitusjonelle vakuumet at presidentvalget i mai 2018 ble avholdt, uten de mest fundamentale demokratiske garantier.

Derfor er det minst like godt belegg for å hevde at det var Maduro som gjennomførte et kupp den 10. januar da hans nye periode tok til, enn at det var Guadió som forsøkte seg på det den 23. januar. Og om Guaidó er den rettmessige presidenten ifølge grunnloven, så kan heller ikke støtten til Guaidó ses på som brudd på suverenitetsprinsippet.

Tilsidesettelsen av nasjonalforsamlingen i 2017 kom på toppen av omfattende menneskerettighetsbrudd og en langsiktig undergravning av rettstaten. Mellom januar og desember 2018 drepte politiets spesialstyrker 205 mennesker, ifølge MR-organisasjonen PROVEA. Gjennom hele sin regjeringstid har Maduro også brukt både økonomisk politikk, sosiale goder og demokratiske institusjoner strategisk for å belønne støttespillere og straffe motstandere, og dermed omgjort rettighetene beskrevet i grunnloven fra 1999 til politisk betingede almisser. Maduros forsvar for folkestyre og rettsorden er med andre ord omtrent like lite troverdig som det er at USAs støtte til opposisjonen er drevet av hensynet til demokrati og venezuelanernes ve og vel.

Risiko for forverring

Problemet er imidlertid heller ikke at det kan settes spørsmålstegn ved motivasjonen til ulike aktører, inkludert både USA, Russland, Kina, Tyrkia, Cuba, Brasil og Colombia. Problemet er at strategien innebærer en enorm risiko. Mangelen på mat og medisiner i Venezuela er Maduro-regimets ansvar, og bunner i en økonomisk politikk som, kombinert med galopperende korrupsjon, både har undergravd egen produksjonskapasitet, og etter hvert evnen til å importere.

USAs finansielle sanksjoner har forverret situasjonen, fordi de blant annet har hindret Venezuela i å reforhandle lån. De finansielle sanksjonene kom imidlertid lenge etter at krisa begynte, og var ikke årsaken til den. Det er heller ikke spesielt sannsynlig at krisa blir løst om sanksjonene blir opphevet. Oljesanksjonene som USA innførte 28. januar i år har allerede fått direkte økonomiske konsekvenser for oljeselskapet PDVSA. Det vil ikke ta lang tid før de også vil forverre den humanitære situasjonen. Om ikke Maduro slipper inn humanitær bistand, vil med andre ord situasjonen forverre seg betydelig i dagene og ukene som kommer.

I tillegg kommer risikoen for en militær konflikt. Det er lite som tyder på at opposisjonen har en plan B om militæret fortsetter å være lojale til Maduro, og han ikke trekker seg. På tross av at vi har sett enkelte offiserer skifte side, er det lite som tyder på at en helhetlig militærledelse vil gjøre det samme med det første. Snarere trappes sabelraslingen opp, og nervene står på høykant under rykter om militærkupp og invasjon. Selv om det venezuelanske folket er overveldende negative til en militær løsning på konflikten, særlig om den innebærer invasjon utenfra, finnes nok av væpnede grupper både i Venezuela og i Colombia, som vil ha en interesse av det, og en opptrapping av voldshandlinger er ikke usannsynlig.

Dialog kan lykkes

Igjen står dialogen. Etter tre mislykkede tidligere forsøk på dialog mellom opposisjonen og regjeringen (2014, 2016/17 og 2018/19) er dialog for mange venezuelanere er synonymt med meningsløse uthalingseksersiser uten andre konsekvenser enn en styrking av regimet. Å oppfordre løst til dialog slik som blant annet Norge og Kina har gjort, gjør ikke inntrykk på noen. Men det er ikke den eneste muligheten. Mexico og Uruguay har invitert til dialog uten betingelser.

Uruguay var imidlertid både vertskap og undertegner av slutterklæringen til et møte i forrige uke arrangert av den EU-nedsatte kontaktgruppen som prøver å få i gang en dialog, men på betingelse av at man slipper inn humanitær bistand, og utlyser et snarlig presidentvalg under klare demokratiske betingelser. Denne kontaktgruppens forslag har mye til felles med det som lå på bordet under tidligere forhandlinger, men som aldri ble vedtatt eller implementert.

Forskjellen i dag er både at opposisjonen står mer samlet, og at den har helt andre forhandlingskort med USA i ryggen, nye sanksjoner, og en folkemening som er stadig mindre vennligstilt overfor Maduro. I dagene som kommer vil spenningen på bakken trappes opp. Da er det viktig at det rommet som fremdeles eksisterer for forhandlinger blir brukt til konkrete initiativ, og ikke løse løfter og tåkeleggingsdialog.

Powered by Labrador CMS