Anmeldelse

Høsten 2020 demonstrerte Extinction Rebellion utenfor Stortinget i protest mot regjeringens oljepolitikk.
Høsten 2020 demonstrerte Extinction Rebellion utenfor Stortinget i protest mot regjeringens oljepolitikk.

Kampen mot klimakrisens tvangstrøye

ANMELDELSE: Den som søker litteratur om natur, miljø og klima har mye å velge i. Befriende er det derfor at professorene Arne Johan Vetlesen og Jan Olav Henriksen med sin nye bok søker å ta debatten videre, skriver Bjørn Johannessen.

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er befriende at professorene Arne Johan Vetlesen og Jan Olav Henriksen med sin nye bok «Etikk i klimakrisens tid» ikke «kopierer» tidligere utgitt litteratur om temaet, men heller søker å ta debatten klimakrisen videre.

Forfatternes utgangspunkt er; vår samlede kunnskap om klimakrisen har aldri vært større, advarslene fra fagfolk verden over og fra FNs øverste leder er entydige.

Mantraet om fortsatt økonomisk vekst overordnet alt annet, er sammen med investeringer i fossil infrastruktur ikke forenlig med målsettingen om 1.5 graders temperaturøkning.

Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen: «Etikk i klimakrisens tid» <br>Res Publica 248 s., 2022
Arne Johan Vetlesen og Jan-Olav Henriksen: «Etikk i klimakrisens tid»
Res Publica 248 s., 2022

Likevel, vår atferd er ofte motsatt av de veivalg krisen fordrer. Forfatterne undres; hvordan forklare det paradoksale i at vi, all kunnskap til tross, ikke tar nødvendige grep men isteden bidrar til å svekke klimaets bærekraft i nåtid og fremtid ?

Tre dominerende konflikter

Bokens røde tråd er tre konflikter; mellom mennesker og natur, dernest generasjoner imellom, og endelig miljøhensyn i vid forstand versus betoningen av økonomisk vekst. Mest sentralt står det vestlige forbrukersamfunnet, mennesket og menneskelige behov; «den antroposentriske etikken».

Forfatterne ønsker ny tenkning, nye verdier og holdninger - som alternativ til det som i dag har forrang; «økonomisk vekst og stadig høyere levestandard».

Igjen og igjen stilles leserne overfor kritiske spørsmål om fraværet av «holdbare etiske valg». Forfatterne drøfter forklaringsmodeller som over tid har vært presentert, og særlig den norsk-amerikanske sosiologen Kari Marie Nordgaards forskning om klimafornektelse tillegges vekt.

Avviser apati

Mens mye av foreliggende miljø-forskning gir grunnlag for pessimisme, avviser filosofen Vetlesen og teologen Henriksen handlingslammelse og apati.

De er opptatt av å finne arenaer, fora hvor anslag mot klimakrisen kan bli eksponert og drøftet. De fremhever sivil ulydighet i regi av Extinction Rebellion, skolestreiker anført av Greta Thunberg og klimasøksmålet basert på grunnlovens nye miljøparagraf.

Særlig valget av førstnevnte har utløst hissige kommentarer, med bl.a. organisasjonens ferske aksjon i Stortinget som bakteppe. Forfatternes svar har referanse til Arbeiderpartiets metafor om partiets oljepolitikk; det viktige er å «utvikle, ikke avvikle demokratiet».

Blant forfatternes mange spørsmål er det mest fundamentale; hva slags samfunn ønsker vi for fremtiden ? Skal vi sikre en bedre, «levende klode» med et biologisk mangfold som peker utover menneskelige behov, må en annen etikk enn dagens legges til grunn for verdier og handlinger. Vetlesen/ Henriksen er ikke bare kritisk til vekstøkonomien, de fornekter at dagens verdivalg kan fortsette om vi bare ikler økonomisk vekst en grønn drakt.

I samme gate føler de tristhet over at «nær sagt alle norske politikere» unndrar seg konsekvensene av den faktiske «sammenhengen mellom økonomisk vekst og økende klimagassutslipp».

Når problemet tåkelegges

Tilsvarende uttrykkes mistro overfor teser som etter deres mening tåkelegger problemets karakter, blant disse; «Reis gjerne med fly, dine reiser blir CO2-kompensert». Ensidig fokus på CO2 tilslører «at klimakrisen også handler om at økologiske systemer vil bryte sammen, at natur og arter kan gå ugjenkallelig tapt».

Forfatterne drøfter inngående kostnadene ved å legge om «livsform og gi avkall på vaner…en omlegging fra en vekstorientert økonomi som drives frem av stadig etterspørsel etter nye varer og tjenester…til en grønnere og mer ressurssparende økonomi». Analysen av forbrukersamfunnet er bare et av mange steder i boken hvor leserne tilbys innfallsvinkler som sjelden problematiseres.

Viktige svar savnes

Samtidig gjengis andre forfatteres drøfting av forholdet til «den fattige del av verden». Dette er bra, ingen «etikk kan utvikles i et vakuum». Men jeg savner svar på spørsmål som melder seg; betyr en ny og alternativ etikk overfor klimakrisen at vi ikke skal kunne rose kineserne for at de løfter hundretalls millioner mennesker ut av fattigdom gjennom blant annet økt konsum ? Og tilsvarende; skal vi ikke kunne glede oss over at Bangladesh er blitt et mellominntektsland med betydelig forbruksvekst, og ikke lenger er preget av bunnløs fattigdom ?

Vetlesen/Henriksen tar leserne med på en interessant reise, men jeg synes nok at analyse og drøftelse er bedre enn omtalen av alternativer og «løsninger». Visjonene for mennesker og natur er viktige, og det er neppe tilfeldig at boken utkommer i det vi markerer at 50 år er gått siden den moderne økopolitikken ble grunnlagt. Bokens tekst rommer mange gode referanser, og en utførlig biografi med supplerende litteratur.

Det er lett å glede seg over forfatternes optimisme, men ikke like lett å dele den.

Tilvante økonomiske forbruksmønstre lar seg ikke endre over natten, oljeindustrien og hensynet til maksimal sysselsetting trumfer det meste. Overgangen til ikke-fossilt forbruk går sakte. Det er på kort sikt ikke «lønnsomt» å løse klimakrisen, norske og internasjonale klimamål synes svært fjerne. Og på mikroplan sier for mange som mannen i Sevilla, intervjuet på nyhetene forleden - omgitt av nær 50 varmegrader; «Klimaet er som det er, det kan man ikke gjøre noe med…».

  • Bjørn Johannessen har vært ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf.
Powered by Labrador CMS