Anmeldelse

I boka «En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten» viser Jørgen Jensehaugen at han er i stand til å identifisere hvilke begivenheter som må inkluderes, og hvilke som kan utelates. Boka er en verdig oppsummering av Israel-Palestina-konflikten, skriver Tor Erik Gjerde.
I boka «En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten» viser Jørgen Jensehaugen at han er i stand til å identifisere hvilke begivenheter som må inkluderes, og hvilke som kan utelates. Boka er en verdig oppsummering av Israel-Palestina-konflikten, skriver Tor Erik Gjerde.

En verdig oppsummering av Israel-Palestina-konflikten

ANMELDELSE: Jørgen Jensehaugens nye bok om Israel-Palestina begrenser seg til konfliktens kjerneområde. Boka representerer en verdig oppsummering av Israel-Palestina-konflikten, og fortjener en bred leserkrets, skriver Tor Erik Gjerde.

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er neppe å ta for hardt i å hevde at Midtøsten-politikk er et særs krevende tema å forholde seg til. Floraen av lobbyorganisasjoner preger den offentlige samtalen. Finansieringen av disse organisasjonene er gjerne romslig. Noen av organisasjonene er religiøse, to av dem består av stortingsrepresentanter, og flere av dem er dogmatiske i sin tilnærming. Båndene til israelske myndigheter er ofte sterke. Samtidig er Midtøsten et sentralt tema i den offisielle utenrikspolitikken, og landene er blant de største bistandsmottakerne. Faren for å gå seg vill i den politiske konteksten er stor, og temperaturen i debattene er høy. Dermed blir det desto viktigere å kritisk følge med på nye publikasjoner.

Faren for å gå seg vill i den politiske konteksten er stor, og temperaturen i debattene er høy. Dermed blir det desto viktigere å kritisk følge med på nye publikasjoner.

«En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten» av Jørgen Jensehaugen. Utgitt av Cappellen Damm AS i 2022.
«En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten» av Jørgen Jensehaugen. Utgitt av Cappellen Damm AS i 2022.

Heldigvis er Norge godt forspent med respekterte Midtøstenanalytikere, i akademia som i journalistikken. Det bør vi erkjenne, og si oss glade for. Vi må anta at forskere fra universiteter og uavhengige institutter, som bygger sin autoritet på fagfellevurderinger og andre former for kvalitetssikring, har en kjøligere og mer armlengdes avstand til stoffet og dermed er mer til å stole på.

Begrenser seg til Israel-Palestina

Nå har Cappelen-Damm nettopp gitt ut den 160-siders boka i «En kort introduksjon til …» - serien om Israel-Palestina-konflikten, av en av de mest kjente av disse forskerne, historikeren Jørgen Jensehaugen. Hva har så denne å tilføye? Og hvordan kontrasterer den til den også ganske ferske publikasjonen til Odd Karsten Tveits bok med den nokså likelydende tittelen, «Midtøsten på 200 sider» fra Kagges forlag, meldt i Bistandsaktuelt for et år siden?

Den mest slående av forskjellene er knyttet til rollene de to har spilt: Tveit er journalisten med den store fortellerevnen. Han kjenner stoffet som få. Men, når det er behov for å prioritere, gir han gjerne de spektakulære enkeltepisodene forrang framfor stringens. Og det er nettopp her Jensehaugen slår til med det motsatte. Her er ikke så flust med anekdoter, men desto mer struktur og syntese.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">En av de mange segregerende gatesperringene i Hebron syd på Vestbredden.</span>
En av de mange segregerende gatesperringene i Hebron syd på Vestbredden.

En annen forskjell gjelder det geografiske og historiske nedslagsområdet. Tveit utvider formatet til å gjelde hele regionen, med avstikkere til Egypt, Irak og Istanbul, mens Jensehaugen begrenser seg til kjerneområdet Israel-Palestina. Han begrunner godt hvorfor det er et grep som tjener det knappe formatet, og han redegjør fortjenestefullt hvilke andre viktige temaer som nok kunne høre med, som Iran/Israel, den palestinske befolkningen i Israel, og hvordan det internasjonale rettssystemet (ikke) fungerer. Dette er ryddig. Av viktige overskrifter han opererer med, er det historiske bakteppet, krigene i 1948 og 1967, forflyttingen 1968-1988, optimismen på nittitallet («Oslo»), og bortfallet av en egentlig fredsprosess etter Camp David i år 2000.

Jensehaugen viser at han til fulle, innenfor det begrensede sidetallet, behersker den krevende kunsten å identifisere hvilke begivenheter som må med, og hvilke som kan utelates. Det gjør han, samtidig som teksten flyter elegant, dvs ikke stagnerer i noe som kan minne om en tørr, fargeløs oppsummering. Selvsagt kan utvalget likevel diskuteres. Det vil ganske sikkert være lesere som vil argumentere for at så eller så burde være med. Jeg drister meg til selv å være en av disse:

F.eks. kunne man i en slik bok, som jo er ment for et norsk publikum, ønsket seg noe om den hjemlige debatten, og om den rollen Norge har spilt i internasjonal politikk etter Oslo-avtalene tidlig på nittitallet. Det er jo f.eks. påfallende at det i formelle dokumenter, som stortingsmeldinger og proposisjoner, så vel som i pressemeldinger, stadig framføres at målet er «en framforhandlet tostatsløsning». Som om den er i sikte.

Boka tvinger frem en diskusjon

Et annet eksempel gjelder den norskledede internasjonale observasjonsstyrken TIPH i Hebron, som i flere tiår utgjorde et av norsk diplomatis virkelige flaggskip. Tiltaket ble, som noen vil huske, brått avviklet som et ydmykende nederlag etter en brutal, unilateral israelsk beslutning om utkastelse. Den koordinerte beklagelsen fra giverne var mild. Det gjelder åpenbart å passe godt på sin diplomatiske språkbruk. Dermed oppstår et beklagelig misforhold mellom realiteter og retorikk, mellom problemanalyse og løsning.

Det vil uansett være nyttig for UD- og Norad-systemet å se norskledede prosesser med et forskerblikk. I norske offisielle dokumenter legges det tradisjonelt stor vekt på giverlandsgruppen, AHLC, som Norge jo leder. Jensehaugen nevner den, men reduserer dens betydning til å «…holde liv i det palestinske samfunnet heller enn å bidra til å avslutte konflikten.»

<i>Et bilde fra Gaza etter den siste store krigen i 2014.</i>
Et bilde fra Gaza etter den siste store krigen i 2014.

Debatten om «apartheid» i Israel, som i sin tid særlig ble hentet fram av president Carter, og som har fått en ny og kraftig omdreining med Amnestys nylig framlagte rapport, tar Jensehaugen dog hånd om. Det er en nødvendighet. Begrepet står nå sentralt i den internasjonale diskursen, men den synes gjort til et tabu i det offisielle diplomatiet.

Et pluss ved boka er at den ikke viker tilbake for å gjøre rede for de ulike framtidsperspektivene, kompliserte som de jo er. De er oversiktlig framstilt, og bør i større grad legges til grunn for den hjemlige debatten. Når tostatsbegrepet svinner hen som realistisk, tvinges det fram en diskusjon om alternativene. Slike ligger riktignok ennå ikke «på (det diplomatiske) bordet», men det ligger heller ikke noe annet der. Med fordel kan derfor også offentlige dokumenter forholde seg mer til denne limbo-pregede realiteten enn hva som synes å være tilfelle i det pågående ordskiftet.

Oppsummert

For kjennere av konflikten bringer Jensehaugen ikke mange nye fakta på bordet. Det er da heller ikke hans anliggende. Styrken ligger i hans evne til å lage struktur, framstille mylderet av tilgjengelige fakta på en etterrettelig måte i en elegant språkdrakt. Boka holder således hva den lover. Den representerer en verdig oppsummering av Israel-Palestina-konflikten, og utgjør et korrektiv til litteratur som er skrevet ut fra et ideologisk, aksjonistisk eller formalistisk diplomatisk ståsted. Boka fortjener en bred leserkrets. Den erstatter på ingen måte Tveits bok. Snarere kan de to publikasjonene sies å utfylle hverandre.

Powered by Labrador CMS