Anmeldelse

Den fiktive boka «Ambassadøren» av Gunnar Mathisen er den første i en trilogi, og handler om spenningsfeltet mellom Kina og vestlige land. Boka har et surrealistisk preg, samtidig som den rommer reelle problemstillinger, skriver vår anmelder Bjørn Johannessen. Bildet er fra et møte mellom Kinas politiske ledelse og daværende statsminister Erna Solberg (H) og utenriksminister Børge Brende (H) i April 2017.

Diplomater i oljestrid

«Ambassadøren» er den første boka i en trilogi av Gunnar Mathisen. Den har romanens tilsnitt, men først og fremst er dette en thriller omkring deler av norsk statsforvaltning, og i spenningsfeltet mellom Kina og vesten, skriver Bjørn Johannessen.

Publisert Oppdatert

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Ambassadøren» av Gunnar Mathisen. Utgitt av Kolofon Forlag i 2022.

Gunnar Mathisen er kjent ikke bare fra mangeårig arbeid i Miljøverndepartementet og Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), men også som en forfatter som er opptatt av forvaltningsspørsmål og politiske irrganger. Som pensjonist har han videreført sitt forfatterskap.

Hans ferske bok, «Ambassadøren», er den første i en trilogi. Boken er konsentrert om Utenriksdepartementet (UD) og Statsministerens kontor (SMK). Den har romanens tilsnitt, men først og fremst er dette en thriller omkring deler av norsk statsforvaltning, i spenningsfeltet mellom Kina og vestlige land.

Kinesiske planer for Kenya

Bokens tittel spiller hen på hovedpersonen Kalle Brockmann, norsk ambassadør i Beijing, deretter Nairobi og til sist i Brussel. Etter eget ønske innvilges Brockmann permisjon for å arbeide for det kinesiske statsselskapet New Technology. Selskapet fronter Kinas satsing på grønn energi i Afrika, med hovedvekt på Kenya. Med sin brede bakgrunn synes Brockmann som skapt for jobben. Bedre enn de fleste vet han hvilke behov Kenya – og Afrika – har for grønn energi.

Brochmann er innforstått med at kinesiske ambisjoner for Afrika er omstridt. Større er hans undring når han etter hvert får vite at kineserne, i bytte for sine store planer, har fått den kenyanske presidenten til å godta at Kenya avvikler vestlige lands satsing på olje i landet. Dette utfordrer blant andre Norge, som truer med å stille i bero sitt omfattende bistandsprogram i Kenya. Et lenge planlagt besøk i Brussel, og i Norge, av den kinesiske presidenten står også i fare.

Norsk interessekonflikt – i Kenya

Samtidig som Mathisens tekst ofte har et surrealistisk preg, rommer den reelle problemstillinger.

Ovennevnte strid flombelyser bitre motsetninger mellom presidenten og visepresidenten i Kenya. Sistnevnte vet at han bare gjennom å erverve presidentstillingen vil kunne få stoppet en omfattende rettsforfølgelse rettet mot seg. Brockmanns beklemte situasjon topper seg når det blir kjent at et norsk konsulentfirma med tette bånd både til SMK og UD er blant visepresidentens fremste støttespillere. I firmaet inngår en tidligere olje- og energiminister fra FrP, svigerfar til en av UDs toppfolk, av samme partifarge. «Olje-aktivistene» får den norske regjeringen til å bevilge en milliard kroner til Norad-programmet Olje for utvikling (Ofu). Argumentasjonen i SMK og UD var klar nok; «…nå har Kina gått for langt. Den kinesiske nykolonialismen må stoppes».

En sårbar ambassadør

Visepresidentens omstridte væremåte er ikke bare knyttet til korrupsjon, et fremtredende trekk ved politikere flest i Kenya, han går langt i arbeidet med å diskreditere folk som står i hans vei. Og Brochmann er her sårbar, hans frynsete livsførsel fra ambassadør-tiden gjør det lett å fremskaffe beskyldninger om voldtekt og annen upassende atferd overfor kvinner. At han som sin sekretær nå har den vakre datteren til sjefen for New Technology blir som ved på bålet for krefter som vil ham vondt. Veien er kort til forsvinninger, overfall og drap.

Samtidig som Mathisens tekst ofte har et surrealistisk preg, rommer den reelle problemstillinger; herunder Kinas sterke involvering på det afrikanske kontinentet, mange lands frykt for at Kenya skal nasjonalisere sin olje-virksomhet, norsk frykt for igjen å havne i den politiske fryseboksen i Kina samt norsk bistand til Kenyas kamp mot enorme plastmengder i naturen.

Den departementale kodeks er ofte tatt på kornet, og det er lett å nikke gjenkjennende til forfatterens omtale av samvirket mellom SMK, eksterne krefter og UD – med en geskjeftig utenriksråd i spissen.

Lett å overse svakheter

Som i tidligere bøker fører Gunnar Mathisen et drivende språk med digresjoner, anekdoter og humor. Det hele har ofte en eleganse som gjør at man lett overser enkelte språkblomster og noen gjentakelser.

Boken ebber ut i Brussel, hvor den kinesiske presidenten møter EUs ledelse. Etter at Brockmann er tatt til nåde i Oslo, og diverse misforståelser og mer eller mindre falske anklager er ryddet av veien, er han blitt hasteutnevnt som ambassadør til Brussel. Hans første arbeidsdag der sammenfaller med president-besøket. Brockmann står høyt på gjestelisten, ikke bare i kraft av å være ambassadør, men også fordi han nærmest er blitt folkehelt i Kina. Dette etter at han noe tidligere reddet datteren til den mektige New Technology-sjefen fra en stygg, voldelig bortførelse.

Nedtur i Brussel

En artig og lesverdig bok får dessverre en lite troverdig avslutning da en tidligere Brussel-ambassadør, sentralt plassert i den norske «olje-lobbyen», under president-mottakelsen opptrer som Brockmanns dobbeltgjenger. Morsomt ja, slik en farse ofte er, men de mange burleske vendingene bryter med realismen som ellers preger boken. Man undres, hva vil fortsettelsen bringe?

(Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf).

Powered by Labrador CMS